Fortellingen jeg sammenlikner med stammer delvis fra Netflix-serien Aquarius, som bl.a. omhandler sekten rundt Charles Manson. Dette er en fiksjonsserie med klare dokuelementer hentet fra det motkulturelle Laurel Canyon (LA) – miljøet og tiden rundt 1968 – altså hippieperioden. Manson og Cornel virker å ha påfallende mange fellestrekk, selv om hendelsene som omtales har en tidsavstand på rundt 20 år.

Avslutningsvis undersøker jeg kritisk forholdet mellom radikalitet og radikalisering, ved hjelp av et tredje eksempel, Arild Asnes 1970, en modernistisk roman av Dag Solstad som kom ut i 1971

Sekten – de kalte meg Roxy
Denne dokumentarromanen som kom ut i høst er en personlig fortelling om manipulasjon, radikalisering, sekterisme og identitetsovergrep. Boken handler først og fremst om Cathrine, som under et studieopphold på en famøs teaterkunstskole i Eskilstuna blir rekruttert til sekten rundt den karismatiske engelsklæreren Cornel. Historien starter idet Cathrine flytter hjemmefra og tar steget ut i verden på egen hånd. I bokens innledning beskrives et ungt og forventningsfylt miljø av kreative og scenesugne studenter, anført av den sagnomsuste, franskættede regissøren Charles Rivel, hvis visjon er å gjøre sine studenter til allround sceneartister innenfor musikalsjangeren. Som Cathrine selv uttrykker det: «… det var en fest for sansene: bevegelsen, lyden, rytmen, svetten og musikken.» Hun føler fort hun er kommet i sitt rette element, selv om treningen er svært krevende. Livet gir mening.

Ganske fort mottar hun en uventet hjeminvitasjon, som hun noe motvillig aksepterer. Her får hun sitt første personlige møte med den mystiske og karismatiske engelsklæreren og «filosofiprofessoren» Cornel. Dermed begynner snøballen sakte å rulle. Cornel underminerer, både gjennom sitt intellekt og sin eksentriske væremåte, Cathrines verdensbilde, særlig gjennom å antyde at det finnes en skjult virkelighet som hun bare kan få tilgang ved å følge hans anvisninger. Hennes gryende interesse for eksistensielle spørsmål gjør henne til et villig bytte når han gir henne utfordrende og tilsynelatende eksklusive leseoppgaver, både innenfor litteratur og idealistisk betonet filosofi. Innvielsen har begynt – sakte, men sikkert groomer og manipulerer han henne inn i en verden som oppleves både fristende og stadig farligere. Samtidig svinner Cathrines vitalitet og inspirasjon, og alt som hittil har gitt henne mening og livsglede fordømmes som uverdig av Cornel.

Manipulasjonsprosessen er metodisk og systematisk, og boka gir et skremmende bilde av hvordan Cathrine fjernes mer og mer fra seg selv og isoleres fra alt som tidligere var en del av livet hennes. Cathrine blir værende i sekten i mange år, til tross for en håndfull fluktforsøk, men etter åtte år klarer hun endelig å flykte uten å bli fanget inn igjen. Boken inneholder detaljerte og personlige beskrivelser av identitetsovergrepene som utføres på ulike stadier av radikaliseringsprosessen.

Et hovedformål med å publisere denne personlige fortellingen er, som forfatteren utrykker det, å utvide lesernes forståelse av disse manipulasjonsprosessene slik at søkelyset i større grad settes på rekruttereren i stedet for å opprettholde et ensidig fokus på den radikaliserte.

Healter Skelter – hippegenerasjonens dystreste narrativ
Charles Manson er hippien og sektlederen som jammet med Neil Young, bodde med en Beach Boy og hadde stor påvirkning på Black Sabbaths Ozzy Osborne og Nine Inch Nails. Han er en av historiens mest kjente massemordere, uten fysisk å ha utført noe drap, men ble likevel dømt til livstid for de bestialske drapene på Roman Polanskis kone Sharon Tate og fire av hennes venner.

Netflixserien Aquarius fra 2015, med David Duchovny i hovedrollen som LAPD-detektiv Sam Hodiak, starter med etterforskningen av en forsvunnet tenåringsjente, som etter hvert fører detektiven inn på sporet av Manson og hans «familie». Serien mikser historiske hendelser med fiksjonaliserte historielinjer, inkludert datidens bredere politiske og kulturelle spenninger. Mens Mansons vei til herostratisk berømmelse er en sentral tråd, berører serien også politikorrupsjon og skildrer noen av de politiske begivenhetene og samfunnskreftene som formet perioden.

Aquarius gir oss en populærkulturell linse til å betrakte hvordan kultledere som Manson manipulerer tilhengerne sine, et tema som er tett forbundet med den mer moderne termen radikalisering. Serien kaster lys over hvordan radikalisering ikke bare handler om ideologi, men også om menneskelige behov for forbindelse, formål og mening – noe som gjør individer i en formativ fase, f.eks. ungdom i overgangen til voksenlivet, spesielt utsatt for ekstremistiske påvirkninger.

Parallellene mellom den beskrevne radikaliseringen i Sekten – de kalte meg Roxy, og mediefortellingen om Charles Mansons manipulasjon og overgrep, er mange. Det dreier seg om en felles utnyttelse av følelsesmessig sårbarhet, ønsket om å bli sett og anerkjent, tilknytningsbehov, og søken etter mening gjennom tilhørighet. Begge historiene fordyper seg i hvordan påvirkelige individer – spesielt unge kvinner – kan bli trukket inn i ekstreme ideologier eller destruktiv atferd gjennom den psykologiske taktikken til karismatiske ledere for motkulturelt sammensveisede grupper.

Manson vs. Cornel
I Aquarius, og i Mansons virkelige historie, kom mange av kvinnene fra vanskelige bakgrunner, urolige hjem eller slet med følelser av fremmedgjøring i det raskt skiftende sosiale klimaet på 1960-tallet. Cathrine kommer fra et dannet og velstående vestkanthjem, men hennes aspirasjoner er i tråd med verdiene i populærkulturen. Det er teater, dans og sceneopptreden hun ønsker å realisere seg selv gjennom. Hun er en søkende, åpen og nysgjerrig ung kvinne med idealistiske trekk, og bakteppet er igjen et populærkulturelt fenomen (Live Aid 1985). Hun er glødende opptatt av å kunne gjøre en forskjell mht. sultkatastrofen i Etiopia, som kan ses som en klar parallell til hippiekulturens idealisme. Dette ser Cornel og utnytter situasjonen, det blir hans inngang til rekrutteringen av Cathrine.

Et poeng i boken til Cathrine Moestue er nettopp at dette kan skje med hvem som helst, og at man ikke nødvendigvis behøver å være ekstra sårbar eller skadet for å havne i en slik situasjon.

Det som ikke kommer fullt så tydelig fram er hvordan famekulturen som kulturell strømning, gjennom sin dyrking av scenisk opptreden og kreative uttrykk, spiller inn. Vektleggingen av selvrealisering gjennom scenekunst og opptreden kommer i kjølvannet av «den presenterende kultur» der iscenesettelse og fasade spiller en sentral rolle (Sennett), og er dessuten uttrykk for en ungdomskulturell trend, der det ikke minst handler om å vise seg fram og å bli sett på en ny og åpen måte. Cathrine elsker å være i famemiljøet, motta kreative impulser og lære nye sceniske uttrykk. Verdien av disse kreative kvalitetene og aktivitetene blir trukket i tvil og fordømt av Cornel, på tilsvarende måte som Manson isolerer sine jenter fra den positive energien som kjennetegnet hippiekulturen og som motiverte jentenes kulturelle frisetting.

Manson, som mange kultledere, drev rov på idealisme og ungdommelig sårbarhet. Han tilbød sine tilhengere det som så ut til å være en ny, alternativ familie, en følelse av emosjonell tilhørighet og en rolle i det han beskrev som en høyere moralsk orden. På samme måte tilbyr Cornel sine unge kvinner en visjon om fellesskap og frigjøring, og manipulerer likeledes deres ærlige moralfølelse for å rettferdiggjøre stadig farligere og mer destruktive handlinger. Begge lederne vet hvordan de skal få tilhengerne til å føle seg sett, verdsatt og forstått, og sørger for at rekruttene gradvis blir frakoblet familiene eller samfunnet rundt.

Karismatisk ledelse og psykologisk manipulasjon

En annen tydelig parallell er den tvetydige rollen til den karismatiske lederen. Manson var beryktet for sin evne til å manipulere andre til å begå voldelige handlinger, samtidig som han framstiller seg selv som en åndelig veileder som kan tilby opplysning og frelse. Sjarmen hans var basert på å overbevise tilhengerne om at han hadde en spesiell tilknytning til en større kosmisk sannhet, og dette fikk hans ord og krav til å virke ubestridelige.

Cornel bruker lignende teknikker, og posisjonerer seg selv som en moralsk eller åndelig autoritet som har innsikt i en dypere sannhet om verden, frigjøring og medfølelse. Ledere som Manson og Cornel skaper en «oss mot dem»-mentalitet, og posisjonerer seg selv og sine følgere som opplyste eller moralsk overlegne resten av samfunnet. Isolasjonen fra ytre påvirkninger er avgjørende for å kontrollere medlemmenes tanker og handlinger. Begge lederne eskalerer også langsomt men sikkert engasjementnivået for sine medlemmer. Det som begynner som små lojalitetshandlinger eller ideologideling, fører til slutt til mer ekstreme handlinger. I Mansons tilfelle til en serie med drap, og i den norske historien til stadig mer alvorlige forbrytelser. Den langsomme progresjonen gjør det vanskeligere for følgerne å se de moralske linjene de krysser før de er for dypt involvert til å snu.

Idealisme og søken etter mening

I begge fortellingene trekkes jentene inn i en verden av idealisme. I Mansons tilfelle var mange av kvinnene en del av 1960-tallets motkultur, og søkte mening midt i en tumultuøs tid preget av anti-establishment-holdninger, motstand Vietnamkrigen og en avvisning av tradisjonelle familie- og samfunnsverdier. Manson utnyttet dette ønsket om opprør og motkulturell revolusjon, og pakket inn sine voldelige planer i en fortelling om samfunnsforvandling og åndelig oppvåkning.

Cornel framsetter sitt prosjekt på samme måte: hans og gruppas handlinger er en del av et større oppdrag for å frigjøre de fattige og undertrykte. Jentene tror de handler av medfølelse og empati for de som er marginalisert, og både Cornels og Mansons grupper ser de på seg selv som fortroppene for et radikalt skifte i samfunnet, til og med voldelig revolusjon. Denne idealismen blir imidlertid forvrengt når den manipuleres for å rettferdiggjøre stadig mer skadelige enkelthandlinger.

Arild Asnes – Eksistensialisme, fra radikalitet til kommunisme
Avslutningsvis vil jeg som kontrast trekke inn romanen Arild Asnes 1970, boken Dag Solstad har kalt sin intellektuelle selvbiografi. Romanen er en fortelling om en suksessrik, ung forfatter, og hans politiske omvendelsesprosess, der han går fra å være en frihetlig sosialist og intellektuell til å melde seg inn i et marxist-leninistisk parti, og dermed gi opp sin frihet.
Denne tidlige romanen i Dag Solstads forfatterskap ble skrevet to år etter Mansonmassakren.

Arild Asnes er en frihetlig radikaler på desperat jakt etter historie, han vil sette spor etter seg, nesten for enhver pris. Asnes lider av eksistensielt meningstap. En vakker dag innser han, som ved et ondsinnet trylleslag, at han har mistet sitt språk, det hegemoniske regimet har annektert hans litteratur ad ideologisk vei. Situasjonen er umulig, han må gjøre noe med den, om mulig ved å gå til roten. Han melder seg inn i AKP (ml), for sammen med sine trosfeller å kjempe mot kapitalismen for proletariatets diktatur.

Også den unge kvinnen vi møter i Sekten opplever et meningstap, men dette utvikler seg først under sterk innflytelse fra Cornels manipulasjon, som setter spørsmål ved hennes evne til å tenke klart. Han makter å påføre henne en følelse av skyld og avmakt fordi hun ikke personlig tar ansvar for å løse samtidsproblemer som sultkatastrofen. Men meningstapet er ikke eksistensielt, det er snarere framkalt gjennom Cornels manipulasjon, og er på denne måten en del av rekrutteringsprosessen. Det er en helt annen type utfordring Arild Asnes møter, hans meningstap har ingen ting med manipulasjon å gjøre. Det er en kombinasjon av ideologikritikk og eksistensialisme som får ham til å forstå hva han står ovenfor. Han foretar da også et bevisst, eksistensielt valg når han tilslutter seg kaderne i AKP (ml).

Eksistensiell mening
I Cathrines tilfelle er det omvendt. Hun velger aldri aktivt å slutte seg til Cornel, selv om jakten på eksistensiell mening er et viktig bakteppe. I stedet groomes hun inn i en sekt på skjulte premisser, det er aldri åpenbart for Cathrine hvor Cornel skal føre henne hen. Og når hun føler seg fanget, er det ingen vei ut, hun blir i sekten i åtte år. Problemet til Cathrine er at det kun er i en annens falske fortelling om henne at hennes handlinger gir mening. De påstått frigjørende og revolusjonære prosjektene er kun skalkeskjul for å knytte henne nærmere Cornel.

Asnes deler på sin side utopiene som bevegelsen han går inn i. Men her er ingen skjult agenda, snarere er målet overkommunisert – kampen for proletariatets frigjøring, som riktignok går via en revolusjon som aldri kommer. Han ser det aparte og sekteriske i bevegelsen, men aksepterer det bevisst og som noe nødvendig, kommunismen tilbyr et radikalt motbilde til hegemoniet han lever under (Teistung 2023). Arbeiderklassens frigjøring er Asnes villig til å kjempe for med nebb og klør, om enn på sin romantiserende måte og med påfallende tafatthet. Han er en moderne Don Quijote, med de beste intensjoner.

For til slutt å belyse hvordan det skal kunne være mulig bevisst å gå inn i en eksotisk og sekterisk bevegelse som AKP (ml), er det nødvendig å se litt nærmere på begrepet radikalisering.

Fra radikal til radikalisering
Som kjent stammer radikal fra den latinske roten Radix, og betyr i utgangspunktet å «gå til roten» av saken, dvs. å innta en grundig og kritisk tilnærming. Selv om begrepet hele veien har blitt assosiert med politiske holdninger på venstresiden, ligger det ingen nødvendighet i at radikal skal knyttes hverken til ekstremisme eller marxisme. Det kan f.eks. også brukes i sammenstillingen «kulturradikal» og betyr da opprinnelig en venstreorientert, kritisk, men borgerlig retning, i alle fall i Norden. En av dens første representanter er den danske kritikeren Georg Brandes, et viktig navn for den grundtvigske folkehøyskolen. Senere blir kulturradikalismen også forbundet med skikkelser med affinitet til ny-marxismens ideologikritikk, som Profilkretsen i Norge.

Radikalisering knyttes i dag som oftest til islamistisk ekstremisme, en bi-betydning som samtidshistorisk kan tilskrives den ekstreme politiske retorikken og USA-skapte polariseringen som oppsto etter 9/11-angrepet i 2001. I USA er radikal i visse kretser ensbetydende md å være kommunist, en konnotasjon som skriver seg tilbake til John F. Kennedys dager. I Norge var det lenge, i mange politiserte miljøer, nær sagt et honnørord å bli kalt radikal, mens det i dag, avhengig av kontekst, oftere kan brukes som et fyord.

Amerikansk retorikk har selvsagt satt preg på den internasjonale, og dermed norske bruken og betydningen av radikalitetsbegrepet. Men slik er det i enda større grad med begrepet radikalisering. Like fullt er det viktig å holde i mente den språklig paradoksale, men like fullt fullstendig ulike betydningen av disse to likelydende begrepene.

Det er åpenbart problematisk å kalle det Asnes går gjennom for radikaliseringsprosess. Til det er det for mange av de typiske kjennetegnene som mangler. Med sitt aktive opprør, formidlet særlig gjennom litteraturen han skriver, er han radikaler på den «gammeldagse» måten. Han går til roten og avslører og føler på kroppen borgerskapets repressive toleranse, og han er genuint opptatt av å sette spor etter seg i historien. Men Asnes blir ikke rekruttert ved hjelp av grooming og manipulasjon, han går inn i det hele med åpne øyne.

Asnes’ tilfelle viser viktigheten av å fortsette å opprettholde et klart skille mellom radikalitet og radikalisering. Det er i vår tid ikke bare legitimt, men kan virke særlig nødvendig å opprettholde sin prinsipielle radikalitet: noen må fortsette å gå til roten, der de fleste surfer på overflaten.

Sigurd Ohrem,
filosof og tidligere folkehøgskolelærer