Det Grundtvig sa

Jeg vil tro at nesten alle som leser dette har sterke følelser for «verdens frieste skoleslag». Vi som er ansatt både på praktisk og «upraktisk» side har mye å leve opp til. Ikke minst fra Grundtvig. Et hovedpoeng ved Grundtvigs skoleidé for den «nye» skolen er likeverdet mellom lærer og elev, og å skille mellom skole og kirke. Han snakket om «Livets Gavn og Livets Tarv». For å få dette til må læreren, ifølge Grundtvig, være levende. Altså bort fra dogmene og bøkene.

Troverdighet

Folkehøgskolen er en arena der læreren må være elevens likeverdige i dennes livsanskuelse. Det er i dette likeverdige møtet magien i folkehøgskolen ligger. Eleven (muligens også læreren) får kanskje da et blikk inn mot horisonten sin, noe å strekke seg etter.

Skal vi ha troverdighet i dette arbeidet, må verdiene og motivene det jobbes utifra tåle dagslys. I alle fall om man skal ha statsstøtte og kalle seg folkehøgskole.

«Verdens frieste skole»

Når vi i Folkehøgskoleforbundet har en frilynt og en kristen del, sier det seg selv at om vi skal sameksistere under én paraply, så er det noen grunnleggende verdier som må være i unison.

Ifølge Folkehøgskoleloven skal vi drive allmenndanning og folkeopplysning. Da er det både etisk og moralsk problematisk at noen skoler finner det nødvendig å ha fritak fra diskrimineringsloven. Loven åpner nemlig for unntak der det er av «avgjørende betydning» for arbeidet.

Hvordan tenker man at seksuell legning eller samlivsform er av «avgjørende betydning» som pedagog i «verdens frieste skole»? Driver man da egentlig folkehøgskole? I så fall, hva slags danning og folkeopplysning gir man elevene sine da?

Hvis vi skal være litt smålige, pedantiske og bibeltro, så er det fristende å spørre hvordan disse skolene forholder seg til Bibelens beskrivelser av slaveri, kvinnesyn, kleskoder og matregler? Jeg antar at de ikke har mange regler for/mot dette. Så når man da støtter seg til bibelen for å diskriminere skeive, får man gjerne en følelse av at dette er vikarierende argumenter som er ment å legitimere den institusjonelle homofobien som enkelte miljøer fortsatt praktiserer.

Alltid personlig

Jeg har en identitet som rommer mye. Jeg er blant annet fotolærer i «verdens friesteskole». Jeg er tillitsvalgt. Utdannet billedkunstner og lærer. Jeg er også skeiv.

Jeg har vokst opp i en tid der det å være skeiv på ingen måte var en superkraft, men snarere var preget av skam, utenforskap, latterliggjøring, redsel og mobbing. Man var forøvrig ikke skeiv, man var en «jævla homo». Det var ikke mye reell støtte å hente noe sted. Homofobien var allestedsnærværende, litt slik som Gud sies å være (uten sammenligning forøvrig). Denne diskrimineringen handlet aldri om min karakter som menneske, likevel var den alltid personlig. Den var alltid nedbrytende på meg. Så da skal det ikke mye fantasi til for å forstå at en folkehøgskole som har unntak i diskrimineringsloven, der skeive altså ikke kan være pedagoger, da faktisk også vil stemple noen av sine elever som «ikke gode nok». Hva dette gjør med den enkelte på sikt, kan vi bare spekulere i. Og det bør vi også gjøre.

Hvordan kan vi som er så frie godta at noen blant oss ikke er det? At man i noen skoler i vårt fellesskap ikke finner skeive, skilte, samboende og gjengifte passende til å kunne arbeide som pedagoger. Ikke på grunn av egnethet, men på grunn av legning eller sivilstatus. I et skoleslag der Grundtvig selv ga uttrykk for at skole og tro ikke hører til under samme tak, føles dette smått absurd. Skal da veldig utvalgte bibeltolkninger komme foran mennesket? Her mener jeg at vi har et ansvar for å si nei. Dette kan vi ikke godta. Diskriminering og homofobi er ikke forenelig med å være folkehøgskole.

Jan Tore Tjøstheim Jensen,

Lærer Skjeberg folkehøgskole