Få av Solstads romaner har vakt slik oppmerksomhet som utgivelsen av Professor Andersens natt i 1996. I romanen stiller forfatteren sin hovedkarakter overfor følgende dilemma: Kan mennesket overleve i et gudløst univers? Og er det mulig for et menneske å ha sin egen, private gud? Solstad selv formulerte det slik i et essay fra 2013: Finnes det en gud – også for den gudløse? Foranledningen til at professor Andersen grubler over disse spørsmålene er en unnlatelsessynd han har begått, og som ikke under noen omstendigheter kan forsvares. Han har bevitnet et mord, som han, ved en overraskende innskytelse, har unnlatt å rapportere til politiet.

Julaften – drapskvelden

Det er julekveld i byen, i det herrens år 1994. Fjernt fra verdens ståk og larm, i sin romslige leilighet i Observatorie terrasse, er professor Pål Andersen snart ferdig med å pynte sitt nyinnkjøpte juletre. Det ble edelgran denne gangen, for de drysser visst mindre.

Professor Andersen føler seg salig fredsommelig i kveld – en fred i sinnet, som ikke er av religiøs, men av sosial art. Han liker å hengi seg til disse samfunnsmessige juleritualene som i bunn og grunn ikke betyr noe for ham. Besteborgeren Pål Andersen feirer mest fordi han kjenner et sterkt ubehag ved tanken på at han skulle ha gjort det motsatte.

Plutselig kommer en skikkelse til syne i et opplyst vindu rett over gaten. En kvinne snur seg inn mot rommet hun befinner seg i, og en ung mann kommer til syne. Forferdet blir professor Andersen vitne til at mannen legger hendene sine om halsen på den unge kvinnen og klemmer til. Hun fekter frenetisk med armene, spreller desperat, og blir til slutt rolig og livløs. Den unge mannen trekker for vindusgardinene.

«Jeg må ringe politiet», tenker professor Andersen, han går bort til telefonen, vurderer å løfte av røret, men lar det være med tanken.

«Jeg vil ikke steine ham,» kunne han gripe seg selv i å utbryte til sitt forsvar, «det er for primitivt.» Han måtte da medgi at innerst i ham satt det en forestilling om at det skulle være noe primitivt over dette å melde ifra når man var blitt vitne til en urforbrytelse, fordi denne varslingen ville føre til pågripelsen av forbryteren, med påfølgende rettergang og straff. Det skulle altså være å «kaste den første stein». Satte man disse forestillingene opp mot den klare, selvinlysende tanke professor Andersen hadde tenkt helt spontant, og som innebar en anerkjennelse av et guddommelig prinsipp, som han nå sto stilt overfor, og måtte se sin unnlatelsessynd i lys av, måtte professor Andersen vedgå at dette tydet på at han nok hadde en forestilling om at denne innsikten i Guds nødvendighet var sterkt sammenvevet med følelsen av at han nå var stilt ansikt til ansikt med Ørkenguden, og at det var Ørkengudens påbud om å steine morderen, til og med å kaste den første stein, han så sterkt vegret seg mot å følge.

Fra dette punktet plages professoren av permanent fortvilelse. Foruroligende, metafysiske spørsmål melder seg, og han fylles av tanker han ikke har hatt siden studietiden. Ingen kan ha sin egen gud, og minst av alle den gudløse, tenker han.

Med det bibelske «jeg vil ikke steine ham» setter professoren seg i sin fortvilelse opp imot Loven og ørkengudens Jahves påbud, om at morderen nådeløst skal straffes på denne måten.  Det opprinnelige sitatet er fra Jesus i Bergprekenen og lyder: «Den av dere som er uten synd kan kaste den første stenen på henne».

Her må professoren komme med en liten innrømmelse. Dypt i seg selv har professoren fremdeles en forestilling om Guds nødvendighet, ørkengudens påbud. Det underlige er bare at denne forestillingen er nært forbundet med motviljen mot å være den som utpeker morderen.

Felles for disse spørsmålene er at de ser ut til å peke mot en ytre, uavhengig instans som ting kan måles opp imot – muligens en gud. Men hvilken gud – den strenge og uutgrunnelige Jahve, ørkenguden som nådeløst skaper og iverksetter den gamle og absolutte Loven? Eller er det en mer barmhjertig og håpefull gud, en Jesus-liknende skikkelse?

Disse refleksjonene peker i retning av en annen form for religiøsitet enn den gammeltestamentlige. Det er bare foreløpig at han i opprør mot ørkenguden kommer til å solidarisere seg med morderen. Denne identifikasjonen skjer samtidig ut fra annen, eksistensielt betonet og dypere begrunnelse. Det er ikke guds nødvendighet som dømmende og absolutt makt som står i sentrum for Pål Andersens emosjonelle Nei. Det er spiren til en ny selvforståelse. Muligheten til selvoverskridelse åpner samtidig scenen for en mer medfølende og tilgivende guddom.

Etisk eller eksistensielt dilemma?

Professoren lurer altså på om han skal ringe politiet og rapportere det inntrufne. Uansett hva Professor Andersen står i her, så er det ikke et etisk dilemma. Et etisk dilemma innebærer et handlingsvalg og en verdikonflikt, hvor to motsvarende verdihensyn står opp mot hverandre. Etisk sett er det helt åpenbart hva professoren bør velge. Forøvrig er det i dette tilfellet først og fremst pliktetikken som står på spill, for det er en allmenn forpliktelse å rapportere om et drap, om det så skulle forekomme i juletiden. Det er åpenbart at Andersen også er kjent med eller føler en slik forpliktelse, som han altså velger ikke å etterfølge. Andersen har satt seg selv i en utsatt situasjon der valget hans faller på en eksistensielt autentisk handling som samtidig fortoner seg uetisk.

«Men ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den gudløse,» ropte professor Andersen. «I hvert fall ikke uten å bli fortapt. Og dømt til å stå og betrakte fortapelsen, fordi han ikke er i stand til ikke å nære en beundring, om enn hemmelig, for sin egen evne til å knipse med fingrene, når sjansen byr seg, slik at morderen kan reise seg og flykte fra sin ugjerning, og på den måten hevde sin evige protest mot tilværelsens uutholdelige grusomhet, ja, meningsløshet.»

Eksistensielle valg av dette slaget ryster den etablerte selvforståelsen og truer det kjente og trygge selvet. I et desperat forsøk på å unngå rystelsen tyr Andersen til gud. Han søker fåfengt etter rettferdiggjørelse gjennom en teodicee for sin egen synd. Han har begått en udåd som han ikke klarer å løse seg fra, selv om hvert sekund som passerer tilbyr ham en ny mulighet for forsoning. Etisk sett kunne han nok fremdeles ha gjenopprettet en pliktbasert samfunnskontrakt, ved å ta den telefonen likevel. Men denne muligheten er kun tilsynelatende, fra et eksistensielt ståsted er handlingen allerede begått.

Andersen søker i stedet forsoning på en annen måte, nemlig ved å redefinere sannheter som han hittil har lent seg på. Men dermed gjenåpnes faren for å falle tilbake på verdier og forutsetninger han for lengst har lagt bak seg, ikke minst av dogmatisk, religiøs karakter, og dermed fraskrive seg det eksistensielle valget.

Fra religiøsitet til eksistensfilosofi

Den danske eksistensfilosofen og teologen Løgstrup hevdet på 1950-tallet, i en samtale med Heidegger, at  religiøsiteten og filosofien burde kunne gis ha samme type begrunnelse. Synspunktet bør være særlig relevant for den norske folkehøyskolen, med sin tilsynelatende dysfunksjonelle todeling, hovedsakelig tuftet på historiske uenigheter om religionens rolle i skoleslaget. Løgstrups eksistensielle etikk, som forøvrig er et utmerket svar på professor Andersens dilemma, må kunne sies å være anerkjent av begge skoleslag,

Forskjellen mellom godt og ondt er eksistensiell, sier Løgstrup. Det innebærer at evnen/kravet til det gode, den etiske fordring, er iboende i tilværelsen. Både filosofien og skapelsestroen bør slik kunne hvile på den samme typen filosofiske begrunnelser. Å hevde at verden og mennesket er skapt er like fornuftig som å hevde det motsatte.

Det er en dyp sammenheng mellom den etiske fordring og det Løgstrup kaller de spontane livsytringer. Tilsvarende tilstander kjenner vi fra Heideggers beskrivelser av fenomener angst og samvittighetens rop. Løgstrup og plasserer de spontane livsytringer, og dermed fordringens utspring på det eksistensielle nivå. Pål Andersens brudd med etikken er et eksistensielt valg.

Løgstrup har samme tilnærming til å vise nestekjærlighet, tillit og barmhjertighet. Det iboende kravet om å vise nestekjærlighet er like fullt tilstede i tilbøyeligheten til å ignorere det, som f.eks. hos Professor Andersen. Oppkomsten av kravet, som alltid viser seg, avslører en brist. Uten denne tilbøyeligheten var det ikke nødvendig å stille krav.

Etter å ha begått sin unnlatelsessynd Professor Andersen begynner å tenke på Gud. Samtidig faller han inn i en tilstand av permanent fortvilelse. I «Sygdommen til Døden» omtaler Kierkegaard fortvilelsen som: … fortvilet ikke å ville være seg selv… Eksistensielt handler det for Kierkegaard om å våge å bli seg selv, med den anstrengelse og det ansvar dette medfører for det enkelte menneske. Fortvilelse, den eksistensielle angsten som oppsluker oss når vi fornekter vårt sanne jeg eller lever uekte, er kjernen i Professor Andersens usikkerhet.

Fordringen Andersen erfarer går ut over det pliktmessige, dvs. maksimen om at man bør melde fra om drap. Fordringen fortsetter, med forsterket kraft, å melde seg etter at den pliktetiske regelen er brutt. Den spontane livsytringen som fordringen springer ut fra, er ikke noe en kan velge bort, men mennesket står fritt til å handle på tvers av den. Andersen gjør nettopp dette, men nekter å innse at valget er hans.

Når gud, bekvemmelig for Andersen dukker opp som en reddende engel, er dette et tilbakefall i det in-autentiske. Likevel peker det, ut fra en kristen eksistensialisme, mot muligheten for en overskridende erfaring av både gud og frihet.

Disse litterære, livsfilosofiske refleksjonene, er ikke bare imitasjoner av livet, de kunne vært livet selv. Og i den grad disse anfektelsene er eksistensielle, springer de nødvendigvis også ut fra forfatterens egne eksistensielle erfaringer. Solstad tenker, som han har sagt et annet sted, gjennom å skrive. Og kun når han skriver er han fri – han er en eksistensiell romantenker. Og muligens en kristen eksistensialist…

Sigurd Ohrem, filosof og tidligere folkehøgskolelærer