Engasjement for verdier

Vi startet høsten 95, mens krigen fremdeles pågikk, å invitere potensielle ledere til en tre måneders Nansen Dialog samling. De skulle ikke representere andre enn seg selv. Rekrutteringen var særdeles vanskelig for motviljen til dialog med fienden var så sterk. Vi hadde sterke støttespillere i Det Norske Utenriksdepartement, Røde kors, Kirkens Nødhjelp og PRIO. De var samarbeidspartnere under oppstartsperioden, men Nansenskolen hadde det fulle og hele ansvaret for gjennomføringen av samlingene. Det var en sterk utfordring å arbeide for forsoning etter krigene i Jugoslavia.

En døråpning var nettopp dette at vi var en olympisk venn. Vi kom ikke som FN, EU, OSCE, NATO eller land med en klar politisk agenda. Vi hadde ikke tatt noen klar stilling i de etniske konfliktene, med støtte til etniske grupper. Vårt engasjement var for verdier; demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. Selvfølgelig kunne det tolkes politisk, men vårt utgangspunkt var å invitere potensielle ledere fra alle sider i konflikten. I løpet av de neste nærmere 30 årene har over 3000 mennesker fra det tidligere Jugoslavia vært på Nansenskolen som igjen har satt sterke spor etter seg i Jugoslavia.

Akademi for fred og forsoning

Jeg er utfordret her til å reflektere over de pedagogiske inspirasjonskildene til Nansen Dialog, i en artikkelserie som ønsker å få fram andre inspirasjonskilder i tillegg til Grundtvig. Jeg vokste opp på Veitvet, en drabantby i Groruddalen. Skal jeg spore de første tegn på dialogpåvirkning i mitt arbeid så går de tilbake til min mor som i 1972 kjøpte boka «Under en Åpen Himmel», en samling taler og artikler av Kristian Schjelderup. Bokvalget hang sammen med at hun følte min himmel begynte å bli litt trang. Jeg ble fasinert av boka og leser om hvordan Schjelderup etter sitt forskningsopphold i Tyskland i 1935 ønsker å skape en humanistisk motvekt. Sammen med Anders Wyller sitter han på en hybel i Paris i 1936. De diskuterer nazismens og fascismens framvekst i Europa. Planene om å stifte et akademi for fred og forsoning begynner å ta form. To år senere åpnet Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi. Navnet Nansen ble foretrukket på grunn av Fridtjof Nansen sin sterke humanistiske innsats etter 1.verdenskrig og for hans manglende tilknytning til en bestemt livstro (agnostiker).

Fridtjof Nansen hadde også en sterk tro på at enkeltmenneskers handlinger kunne påvirke samfunnsutviklingen. Hans sterkeste engasjement kom til uttrykk i talen No More War, som han holdt under Nobelprisutdelingen i 1926. Han flyttet fokus fra krigens årsaker til krigens konsekvenser, nettopp fordi han hadde sett krigens katastrofale ødeleggelser, spesielt i Russland, Ukraina og Armenia. Han ga halvparten av fredsprispengene til Russland og Ukraina.

Jeg skrev min særoppgave på Sinsen gymnas om Kristian Schjelderup og det ble viktig å besøke ham i Kristiansand. Det var også gjennom Schjelderup jeg ble kjent med Nansenskolen. Han ønsket at Akademiet skulle være en møteplass for mennesker med forskjellig tro og livssyn, og samfunnsvisjonen var et samfunn bygd på demokrati, likeverd og like muligheter for alle. Det Club de Madrid i dag kaller et Shared Society. Møtet med Schjelderup gjorde sterkt inntrykk spesielt fordi han som biskop hadde engasjert seg i kampen mot atomvåpen, i kampen for kvinnelige prester og fordi han i all sin aktivitet var inkluderende. Det blir en historisk ironi når han så, etter å ha vært biskop i Hamar, ble nektet å komme på prekestolen i sin hjemby på grunn av sine kontroversielle synspunkt. Mannen som selv kjempet for inkludering, ble ekskludert. Denne åpenheten dannet mye av grunnlaget for at Nansenskolen i det meste av sitt dialogarbeid inkluderte alle parter i konflikter. Akademiet var den første institusjon i Norden som i sitt religionsdialogarbeid også inkluderte Human Etisk Forbund.

Viktor Frankl

En annen bok som på denne tiden gjorde sterkt inntrykk, var Kjempende Livstro av psykiateren Viktor Frankl. Her beskriver han sitt opphold i konsentrasjonsleiren Theresenstadt samt sin «pedagogiske metode» – logoterapi. Dersom et menneske greier å finne en mening med å leve greier det også å leve livet. Dette hjalp ham gjennom oppholdet i konsentrasjonsleiren med følgende livsfilosofiske prinsipp; man kan alltid gjøre det beste ut av den livssituasjon man er i. Et annet prinsipp var; tar man mennesket som det er gjør man det dårligere, behandler man dem ut ifra sine potensialer kan man hjelpe dem å nå dem.

Jeg ville møte ham. Dette var før email, fax og mobiltelefoner så jeg haika ned til Wien, fant ut hvor han bodde og satte meg utenfor inngangen til leiligheten hans. Da han kom var han vennligheten selv. Vi kommuniserte senere gjennom brev. Men hans påvirkning fikk avgjørende betydning for utviklingen av Nansen Dialog. Hvordan skape et grunnlag som kunne gi de som hadde gitt opp troen på dialog, gitt opp troen på at møter med fienden kunne gi mening et håp om at det likevel var mulig?

En tredje sterk påvirkning var personalismen til Emmanuel Mounier. Det var Nina Karin Monsen som guidet meg i den retningen på slutten av 1970-tallet. Mounier utviklet en personlig filosofi som setter personen i sentrum. Som filosof har han respekt for filosofene gjennom historien, men understreker at det viktigste er ikke hvor godt vi forstår Platon eller Aristoteles, men hva vi tenker selv. Det hjelper selvfølgelig å forstå Aristoteles og Platon, men vår personlighet kommer sterkest til syne gjennom vårt engasjement i verden. Frihet er ikke bare frihet fra, men også frihet til. I vår verden opplever vi en polarisering og sterkere politisk propaganda, som påvirker tankene våre. Nansenskolen ga deltagerne fra Balkan et nøytralt fristed der de i større grad kunne tenke selv.

Folkehøgskolemiljøet skapte relasjoner

Deltakerne på Nansenseminarene så først de andre deltagerne gjennom etniske briller. De kom ofte fra segregerte samfunn med liten kontakt med hverandre. Gjennom samlivet som ble gjort mulig av folkehøgskolerammene opplevde deltagerne hverandre ikke lenger bare som representant for en etnisk gruppe, men de var musikere, turgåere og basketballspillere. De var lærere, journalister, lokale politikere, kommuneansatte og helsearbeidere. de første samtalene dreide seg mye om hva som hadde formet den personlighet, de verdier og holdninger, det språk og de politiske holdninger folk hadde. Dette er altså ikke diskusjoner om hvem som skjøt først, mer om hvorfor man tror de andre skjøt først. Hva former våre narrativer? Slike samtaler åpner lett for forståelsen at hvis jeg hadde vokst opp på din side av byen ville nok mine tanker og erfaringer være mer som dine.

Den neste samtalen dreide seg ofte om konsekvensene konfliktene hadde fått i deltagernes egne liv og hvordan det påvirket tankene deres om framtiden. Her kom det tydeligere fram at også fienden hadde betalt en større pris enn en ofte selv var klar over. Disse innledende samtalene gjorde at man i langt større grad så hverandre som personer.  Det er riktig å si at folkehøgskolemiljøet skapte relasjoner som gjorde det lettere å gå løs på selve konflikten.  Vi brukte Desslers metode for å analysere konflikten. Han snakker om fire forskjellige årsaker. 1) De underliggende politiske og økonomiske årsaker 2) Individuelle aktørers målsettinger 3) Utløsende årsaker (triggere) 4) Årsaker til at konflikten fortsetter å utvikle seg som kan være forskjellige fra de opprinnelige. De katastrofale konsekvensene av krigene utvikler ofte en krigslogikk som styrker hat og hevngjerrighet. Å påføre fienden nye lidelser blir forsvarlig så lenge ens egne lidelser er litt mindre.

Det ble ganske tidlig et spørsmål om hvordan man kan handle etter hjemkomst. Dette ledet til etableringen av ti Nansen Dialog sentre. Mitt poeng her er at når jeg de første årene ofte hevdet at vi startet på bar bakke i vårt dialog arbeid, så er det langt fra riktig. Selve grunnlaget for akademiet er bygd på dialogarbeid for fred og forsoning. Vi utarbeidet pedagogiske strategier, men det var ikke bare vi som ga Nansenskolen innhold. Nansenskolen selv var kanskje den viktigste inspirasjonskilde med sin vektlegging på fred og forsoning. Vi var programforpliktet til å handle.

Folkehøgskolen i dag under press

Utgangspunktet for denne dialogserien var at en ønsket å se på andre inspirasjonskilder enn Grundtvig. Det er riktig at det i Nansen Dialog arbeidet ikke er blitt referert så mye til Grundtvig og jeg var heller ikke direkte inspirert av Grundtvig. Men i ettertid, når jeg kikker tilbake, ser jeg at den demokrati- og relasjonsbygging som fant sted mellom deltagerne fra Vest-Balkan, har fellestrekk med den betydning de første folkehøgskolene hadde i demokratibygging i Danmark.

Dette ble synliggjort av den amerikanske antropologen Steven Borish i hans grundige studie av danske folkehøgskolers betydning for moderniseringen av det danske samfunn i boka The Land of the Living. Han understreker at folkehøgskolene kanskje hadde en større betydning for denne prosessen enn tidligere anerkjent, nettopp på grunn av vektlegginen på dannelse og demokratibygging. Folkehøgskolene er i dag under press fordi de i kampen for å overleve i større grad tilpasser seg ønsker og behov og det er ikke lenger en oppfatning av at de spiller en viktig rolle i samfunnsutviklingen.

I midten av oktober får Nansenskolen besøk av en gruppe fra Ukraina. Flere av dem er tilknyttet Ukrainian Bildung Network, spesielt inspirert av skandinaviske folkehøgskoler. Tanken er å diskutere om en styrking av folkehøgskoler i Ukraina, med støtte fra Nansen programmet, kan levere et viktig bidrag til forsoning og gjenoppbygging i Ukraina. I mine samtaler med dem og foredragene de har holdt for Nansenstudenter viser de en sterk forståelse for dannelses komponenten. Her ligger det noen gode muligheter for gjensidig læring. Folkehøgskolene kan fremdeles bidra i kampen mot polarisering gjennom å styrke forståelsen for mangfoldet og demokrati og bidra til å bygge en fredskultur både i Skandinavia og Ukraina.

Humanisering av egne fiendebilder

Jeg har en subjektiv vurdering av Nansen Dialog. Jeg føler ikke at deltagerne i stor grad endret sin politiske oppfatning. Men mange reiste hjem med en humanisering av egne fiendebilder. De hadde fått tilgang til flere puslebiter når det gjaldt å forstå sin egen historie. De fikk en sterkere opplevelse av at de gjennom engasjement kunne gjøre en forskjell, at deres personlige handlinger kunne bidra til å gjøre samfunnet bedre. De fleste fikk også en sterkere tro på at et felles samfunn kunne være den beste løsning, men bygd med dyp respekt for forskjeller. Jeg holder kontakten med mange av dem, og de fleste uttrykker at dere personlige verdsettelse av oppholdet på Lillehammer øker med årene.

Det er 50 år siden jeg skrev særoppgaven om Kristian Schjelderup. 50 år siden jeg haiket til Wien. 45 år siden jeg skrev en Master Thesis om Mounier. Jeg har nok noen ganger tenkt at jeg gikk videre, men antyder nå at de ikke bare var med i bagasjen, men at disse inspirasjonskildene var med å forme Nansen Dialog. I tillegg antyder jeg at de var med på å forme et dialogprosjekt i Grundtvigs ånd, der dannelse var sentralt og mye av det arbeidet deltakerne satte i gang på Vest-Balkan kan vi kalle folkeopplysning.

Av Steinar Bryn, Nansenskolen og Nansen Dialog