– Du hadde et

langt liv i folkehøgskolen – fra 1973 til du gikk av med pensjon i 2005. Hva er du mest stolt av?

– Det er at, da jeg forlot Norsk folehøgskolelag i 2005, hadde vi en fagforening som ikke hadde forlatt idésiden. Det er flott at det stadig finnes en idédebatt i skoleslaget – og så lenge vi klarer å holde den standard jeg ser i bladet er jeg ikke redd. Vi fikk til de to stolpene med idé og fagforening. Olav Akerli sa i sin tid: «Det er plass for mykje idealisme i folkehøgskulen, men det skadar ikkje om ein får litt betalt».

Innholdet i folkehøgskolen

– Jeg er dypt urolig for at det kan finnes folkehøgskoleopplegg som ikke blir satt inn i en større sammenheng, men som bare har som mål å få elever og en positiv bunnlinje i regnskapet. En kan spørre seg om opplevelsesjakten har tatt overhånd. Folkehøgskole skal ikke være butikk! Vi må være folkehøgskole for å kalle oss folkehøgskole – jeg har aldri hatt noe forhold til de populære reiselinjene. I et rom med elever og lærer hvor samtalen går fram og tilbake – likeverdig, da er det folkehøgskole! Reisene kan komme i veien for det personlig utbytte elevene skal møte – der opplevelsen blir viktigere enn utviklingen av personligheten.

– Samtalen er og blir viktig. Dersom det ikke blir lagt til rette for den STORE samtalen på tvers av linjer og fagfelt – da har folkehøgskolen feila. Med den bølgedalen i søkningen til skoleslaget vi opplever nå skal en passe godt på at en ikke får innspill som vi fikk i kompetansedebatten på slutten av 90-tallet. Da var det kamp om det skulle være mulig med kompetansegivende kurs. For eksempel å kunne gå opp til eksamen ved en høgskole – lånt kompetanse. Dit må vi ikke komme, postulerer han.

Dag sto i viktige kamper – kamper som ble vunnet og som frilynt folkehøgskole høster fruktene av i dag.

Radikalisert

Æresmedlemmet kommer fra et møblert hjem i Groruddalen i Oslo – med far som var lektor på Grorud høyere allmennskole og mor som underviste i piano. – Det var en drøm å vokse opp der – med ett måls hage. Det var også sosiologisk spennende. Det var et tredelt samfunn med fabrikker og arbeidere med bønder, pluss middelklassen – som vi tilhørte. Men Dag tok tidlig stilling – han var med i Framfylkingen og Furuset AUF. – Jeg ble radikalisert, men aldri med i AKP. I 1972 med EF-kampen ble det Sosialistisk Folkeparti. Senere har det blitt engasjement i SV hvor han på Gol satt to perioder i formannskapet – Ingrid har tatt sin turn for Arbeiderpartiet i kommunestyret, så de har hatt et stort engasjement i heimen.

Selv har han dype røtter i folkehøgskolelandskapet. Med besteforeldre fra Danmark og Grundtvigbevegelsen – som ble målmenn. Og bestefar som har fått statue på Brunkeberg i Telemark. På den andre siden i slekta var det småbrukere i Krogstad og Vestby.

Men det har vært mer enn politikk. Det har vært mye amatørteater på Gol – med store prosjekter annethvert år. Det har vært alt fra plumpe folkekomedier til god seriøs dramatikk – med Dag som skuespiller.

Det ble lærerskole på Dag – Oslo lærerskole (der Litteraturhuset ligger i dag). Det var der han traff Ingrid.

Det er ikke vanskelig å få praten til å gå over et lunsjmåltid med varm høstsol inn glasset. Ingrid er ute av huset, men er snart tilbake.

Lykkelig og intenst

– Hvorfor ble det folkehøgskole på deg?

– Det er nok litt tilfeldig. Klaus Heiberg i DNT utfordret meg til å bli oppsynsmann på Olavsbu i Jotunheimen. Og vi ble sammen utfordret til å bli vertskap. Det ble mye sang – og Ingrid laget middag. Da det ble en ledig stilling på Hallingdal folkehøgskule gjorde attesten fra Klaus Heiberg alene hele utslaget – Dag fikk jobben i 1973. Før han startet opp på Hallingdal var han ett år på Frøya og 1,5 år på Sandaker i Oslo som lærer. Han startet «linjeløs» – tok det han fikk, samfunnsfag, kroppsøving, studiegrupper, teatergruppe, foredrag og norsk. Noen avbrekk ble det senere for videre utdanning – blant annet drama i Bergen. Ingrid fikk jobb som spesialpedagog i kommunen.

Han ble på skolen til 1986 da han startet opp i Oslo sentralt i Norsk folkehøgskolelag.                            – Arbeidsmiljøet var lykkelig og intenst – pur glede, jeg kunne ikke fått det bedre. Det ble år med pendling – mandag-torsdag i Oslo – og hjemmekontor, uke etter uke.

Dag ble sterkt engasjert i det fagpolitiske arbeidet – i Samnemda. Der hadde de et godt samarbeid med NKF. De siste årene i jobb merket han en markert økning i konflikter som fagforeningen måtte inn i. – Jeg tror det også hadde å gjøre med at medlemmene hadde større tiltro oss på fagforeningsområdet, sier Dag.

Og i organisasjonsarbeidet var Arild Mikkelsen og Dag som – Knoll og Tott. Dag tok seg av det daglige fagforeningsarbeidet og kontoret, mens Arild tok seg av idéarbeidet – de utfylte hverandre og var et godt team.

Kristen – frilynt

Vi går rett på et aktuelt spørsmål.

– Hva tenker du om sammenslåing mellom kristen og frilynt folkehøgskole?

– Jeg ser ikke noe grunnlag for en slik løsning nå. I kristen folkehøgskole har en så mange sterke eierorganisasjoner som står bak – og de vil knapt tenke seg å bli slått sammen med den frilynte bevegelsen. Om det skjer så tror jeg det vil ligge så mange komplikasjoner der at det ikke vil holde i det lange løp. Det kan bli krevende kompromisser. Jeg synes det ser ut som samarbeidsformen vi har i dag fungerer ganske bra.

Elvis på høyoktan

Det har alltid vært en god opplevelse å være i nedslagsfeltet til Dag – han skaper rett og slett positivitet og en god atmosfære rundt seg. Glad-frilynt var et navn som ble hektet på nynorskmannen fra Groruddalen. Og han er en sangelsker – du hører det når Dag synger med innlevelse! Når han var lærer på Skaga (Hallingdal fhs.) ble alle timer startet med sang. Han elsker rett og slett sang – jeg fikk min dose med «dusj-san»g på morgenkvisten, Elvis på høyoktan – fantastisk!

Nå kjenner han at årene krever sitt, for tiden med mye smerter, artrose i foten, som han håper kan bedres med en operasjon som planlegges.

I diktet til poeten Salvadore Quasimodi, skriver italieneren:

Enhver står ensom på jordens hjerte,

Gjennomboret av en solstråle.

Og plutselig er det aften.

– Hva tenker du om døden?

– Ja jeg har ofret den noen tanker. Jeg er ikke fremmed for at døden er en overgang.

– Og til hva?

– Jeg kom jo til folkehøgskolen som rein hedning – utmeldt av kirka. Sakte men sikkert har jeg møtt litteratur og mennesker i folkehøgskolen som har gitt tanker og refleksjoner – det er lenge siden jeg lærte meg å synge salmer. Jeg meldte meg ut av kirka som 16-åring, nå har jeg meldt meg inn igjen. Men det er ikke fordi jeg da tror jeg kommer til himmelen. Jeg har meldt meg inn igjen fordi kirken har forandret seg. Kirken står i dag for holdninger som for 20 år siden var utenkelige. I dag kan en si at flertallet i kirka er progressive. Men det er et tankekors når gode venner går bort, og det har vært flere den siste tiden, reflekterer Dag.

Et ørnerede

Det blir en god kveld i Hallingdalen. Jeg trakteres med utsøkt mat og drikke, samtalen beriker. Her er det tradisjon i matveien – småmat og lefsekling. Jeg klipper fra nettet: «Småmat og lefsekling er festmat i Hallingdal, og Buskerud sin nasjonalrett. For at småmaten skal regnes som fin, så må alle biter være like store som ertene og kraften må være klar. Man må ikke forveksle småmaten med suppe som forrett, for småmaten har alltid blitt brukt som hovedrett» – dette var en innertier – akkompagnert av godt drikke!

– Og fest ble det!

Dag var tillitsvalgt som daglig leder. Det ga mulighet for å gå av med pensjon da han var 60 år. – Da jeg var 60 kjente jeg meg sliten og hadde vært gjennom en operasjon for kreft – da kjentes det greit å gi seg, oppsummerer Wollebæk.

Det er godt å være her i høyden hos Dag og Ingrid. En bolig der de legger alt til rette i for å bli boende i, tross krevende helse. Det ligger som et ørnerede høyt over Hallingdalen – på Skaga noen kilometer fra Gol sentrum, vegg i vegg med folkehøgskolen.

Det siste æresmedlemmet følger godt med på hva som skjer i folkehøgskolemiljøet, og har deltatt på landsmøter så langt mulig, og det årlige julebordet i organisasjonen som er obligatorisk. Men navneskiftet i 2013 til Folkehøgskoleforbundet synes han var litt leit – det skulle vært Norsk folkehøgskolelag – om han fikk bestemme.

Neste dag: Jeg trakteres med en herlig frokost, vi går inn for landing og går ut for fotografering – før Dag kjører meg ned til stasjonen. Men dagen er ikke over for 78-åringen. Nå setter de seg snart i bilen med kurs for hytta på Beitostølen.

Jeg takker for noen flotte timer, beriket på gode samtaler og inntrykk, på Skaga, med et herlig vertskap- takk!

Tekst og fot: Øyvind Krabberød