Folkehøgskolen har i stor grad lykkes med å tilpasse innhold og form for ungdom til tiden de lever i. Men i hvert fall to grunnleggende forhold er radikalt nytt for vår tid enn for 150 år siden. Det ene er at vi mennesker må finne ut av å leve sammen innenfor noen absolutte begrensninger i forhold til naturen. Vi er rett og slett blitt for mange og med for høyt og stadig stigende forbruk til at kloden kan forsørge oss og våre etterkommere.

Denne grunnleggende nye situasjonen i menneskets historie krever så pass gjennomgripende endringer i vår måte å leve og tenke på, både for den enkelte og for samfunnene som system, at mange, også høyt utdannede og engasjerte mennesker, ser ut til i stigende grad å tvile på om demokratiet (raskt nok) kan løse utfordringene vi står over for. I tillegg utfordres demokratiet slik vi kjenner det av andre forhold som blant annet handler om alvorlige trusler mot ytringsfriheten (den offentlige samtalen bryter sammen), avanserte og ugjennomskuelige teknologier (ikke minst fremveksten av kunstig intelligens), vulgær penge- og maktopphopning hos svært få mennesker, korrupsjon og nepotisme, etc.

Vi opplever med andre ord både en bærekraftkrise og i tillegg en tillitskrise til demokratiet. Her er det at vi i folkehøgskolen må spørre oss selv om hva slags myndiggjøring vi fremover ser for oss at vi skal bidra med over for våre deltakere, og hvordan.

Behov for en utvidet etikk

I en kompleks og sammenhengende verden hvor vi mennesker er i stand til å gjøre alt, blir etikken stadig viktigere som grunnlag både for hvordan vi tenker og oppfører oss som enkeltindivider og som samfunn. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen er blant flere som mener at den tradisjonelle antroposentriske her-og-nå-etikken (erfaringsbasert nærhetsetikk) ikke strekker til overfor de menneskelige og globale utfordringene som presser seg på.

Mennesket trenger en ny og utvidet etikk, basert på avstands-ansvarsprinsippet for å skape en levedyktig fremtid. Med henvisning til den tyske filosofen Hans Jonas peker Vetlesen på at vi må tenke (mulige) konsekvenser av våre felles handlinger, og bruk av stadig mer avanserte teknologier, i generasjoner fremover, for hele menneskeheten og kloden, inkludert naturen. En utvidet etikk supplerer dermed for eksempel Immanuel Kant’s avgrensning av menneskelig frihet til der den går på bekostning av andres frihet, til at det også går en grense for vår menneskelige frihet der denne friheten går på bekostning av andre arter og naturen som helhet. FN’s arbeid med å forplikte medlemslandene til å oppfylle bærekraftmål kan leses inn i en slik sammenheng.

Fra demokrati til økokrati

I boken Slik skaper vi en bærekraftig verden – fra demokrati til økokrati (Flux forlag, 2023) er Jens André P. Herbener også opptatt av hvordan den vesteuropeiske frihetstradisjonen har plassert mennesket alene i sentrum med katastrofale konsekvenser. Herbener argumenterer for at våre samfunn er nødt til å bevege seg fra antroposentrisme (mennesket i sentrum) til økosentrisme (økologien i sentrum), ved å gå fra demokrati til det han kaller økokrati, for å kunne ha sjanse til å lykkes med en grønn omstilling.

Herbener foreslår ikke å erstatte demokratiet som sådan med en eller annen mer autoritær styreform, slik vi for eksempel kan lese om det i Jon Bings Azur – kapteinenes planet. Der tok de hvite kapteinene makten og redder Azur fra økologisk undergang (men var samtidig nødt til å fjerne demokratiet, utslette all felles hukommelse i form av biblioteker og digitale databaser, begrense menneskenes bevegelsfrihet, etc.). I stedet vil Herbener at vi må videreutvikle våre demokratier inn i en ny virkelighet, der vi mennesker på en helt annen måte enn tidligere tar inn over oss at hensyn til naturen setter noen absolutte vilkår og grenser for vår utfoldelse på kloden. Disse hensyn må innarbeides i demokratiet som livsform og system, som han så kaller økokrati.

Syv innsatsområder

I den norske oversettelsen fremfører Herbener syv nødvendige innsatsområder, som at halve jordens areal, land og hav, skal reserveres sammenhengende vill natur, frivillig over litt tid redusere jordens befolkning til 2-3 milliarder mennesker (en tredel av dagens), slutte med all industriell dyreproduksjon (minke matsvinn og øke plantebasert del av kost, for eksempel) og fase ut all produksjon og bruk av fossile energikilder til fordel for fornybare.

Politisk må vi vekk fra vekstøkonomisk tenkning for å begrense forbruk og samtidig redefinere det gode liv og få til en mer rettferdig fordeling av ressurser. Internasjonalt må det etableres en forpliktende naturens rettighetserklæring, samtidig som disse rettighetene, og dermed begrensning i vår menneskelige utfoldelse, må innarbeides i våre politiske systemer, som forfatninger, skoler og andre samfunnsinstitusjoner. Som eksempel på det siste har noen foreslått å etablere et forfatningsmessig ‘overhus’ eller ‘andre-kammer’ hvis oppgave skal være å sjekke at all lovgivning er i samsvar og ikke strider mot for eksempel en naturens rettighetserklæring og tilsvarende prinsipper nedfelt i en revidert grunnlov for å sikre naturen og at utviklingen er bærekraftig.

Hvor relativt innlysende de enn kan virke, innebærer disse innsatsområdene store utfordringer og dilemmaer når det kommer til hvordan få det til. Jordens nasjoner er på ulike steder når det kommer til samfunnsutvikling, styreform, økologiske utfordringer og teknologiske og økonomiske muligheter (som stadig endrer seg og derved dytter på økologiske grenser). Paret med økonomisk/teknologisk makt og ulike politiske og noen ganger religiøse interesser, kan det være utfordrende å opprettholde en sunn optimisme. Men har vi noe særlig valg, med mindre vi heller, lettere apatisk fortsetter å danse på første klasse mens skipet går ned og ellers lever etter mottoet at selv om pessimistene til slutt får rett, så har optimistene det så mye bedre i mellomtiden..?

Ny forståelse av danning

Skal menneskeheten ha noen som helst sjanse til å endre utviklingen før det er for sent, inngår i hvert fall skole og utdanning som et avgjørende innsatsområde, slik det også poengteres i FNs 2030-mål for bærekraftig utvikling og i UNESCO’s åtte kompetanser for undervisning i bærekraftig utvikling.

Også folkehøgskolene utfordres av den nye virkeligheten og må revidere sin forståelse av danning. Det er nettopp poenget til Jonas Andreasen Lysgaard med flere i artikkelen Sustainable Bildung – Danish folk high school teachers in times of change i den nylig publiserte forskningsantologien The Nordic Folk High Scholl Teacher – Identity, Work and Education (LIT Verlag, redigert av Johan Lövgren m.fl., 2023). Grunnleggende uttrykker tre intervjuede folkehøgskolelærerne behov for en ny type danning preget av sirkulær, helhetlig tilnærming, da den ‘gamle’, preget av menneskesentrert, lineær og fragmentert tenkning (fag, årsak-virkning, vekst) nettopp er den som har feilet i å bidra til en bærekraftig utvikling. Vi må både lære noe nytt og samtidig drive med avlæring.

Forfatterne identifiserer grunnleggende to forskjellige holdninger i de tre danske lærernes undervisning i bærekraft. Den ene representerer et mål om å endre atferd her og nå blant annet ved et handlingspåtrykk utenfra. Det gis ofte en grundig innføring i jordens tilstand og sårbarhet, og over hvor vi er på vei hen. Slik til dels teoritung og dystotopisk undervisning står i fare for å føre til depresjon, apati og for eksempel klimaangst. Dette tolker lærerne i undersøkelsen som en naturlig konsekvens og et sunnhetstegn av å forstå realitetene. Samtidig danner den vekte bekymringen forhåpentligvis et motiverende utgangspunkt for videre arbeid, som ofte inkluderer praktiske tiltak på skolen (for eksempel å begrense matsvinn).

Den andre posisjonen er mer opptatt av at danning til å kunne reflektere, slik at deltakerne kan velge atferd etter skoleåret, er viktig. Et vekt engasjement og ønske om en annen fremtid fører til videre arbeid med ulike fremtids-scenarier og visjoner, som basere seg på kritisk refleksjon og eksperimentell tenkning. Engasjementet tas ut i praktisk og kreativt arbeid, løsninger prøves ut (for eksempel ved aksjonslæring) og eventuelle politiske aksjoner settes i verk og reflekteres over.

Forskerne sammenholder de tre lærernes praksis med fire ulike forståelser av danning som ifølge den tyske historikeren Koselleck har utviklet seg opp gjennom historien på bakgrunn av ulike forståelser av individ, fellesskap og samfunn: 1) danning forstått som samfunnet og kulturens forming av individet utenfra (external), 2) danning forstått som en indre prosess som utvikler individets medfødte evner og anlegg, motivasjon og potensialer (internal), 3) danning forstått som en kritisk undersøkelse av forskjellige måter å være i verden på, og endelig 4) danning forstått som eksperimenterende og kreativ transformering av den eksisterende orden.

Det understekes at disse fire forståelsene av danning sjeldent opptrer i rene former. I artikkelen avdekkes det da også hvordan de tre danske folkehøgskolelærere med ulik vekt i ulike deler av deres praktiske undervisning i bærekraft mer eller mindre bevisst benytter til dels alle fire tilnærminger til danning i ulike hybride varianter.

Fallgruver

I artikkelen pekes det også på noen fallgruver som folkehøgskolen som (naturlig) normativ institusjon, og dermed en lærer som underviser i bærekraft, kan falle i. Et eksempel er at lærers og skolens engasjement kan føre til en misjonering for bestemte løsninger og svar, hvor undervisningen og eller tiltak på skolen preges av mer eller mindre ønske om å modifisere atferd i bestemte forhold og retning. Undervisning av unge voksne, som ofte også søker seg til folkehøgskolen for å koble seg vekk fra en problematisk og krevende hverdag for en stund, på et følsomt tidspunkt i livet, kan stå i fare for å få preg av indoktrinering. En annen er at man ikke lykkes å komme forbi angst eller passivitet.

En av de intervjuede lærerne er også kritisk til folkehøgskolenes hang til å stoppe opp ved de mange små og ofte symbolske initiativene, når virkeligheten kaller på atskillig mer drastiske løsninger. Vi grønnvasker vår samvittighet ved å kildesortere te-poser, samtidig som vi setter oss på flyet til fjernere strøk.. Små symbolske tiltak tillater skolene å forstå seg selv som miljøbevisste og dermed bruke det i sin markedsføring, for eksempel.

Men samtidig som de mindre og mer symbolske handlingene står i fare for å avlede fokuset fra de store sentrale og systembaserte problemene, er det på den andre siden viktig å huske på at det sosiale fellesskapet bidrar med å skape mening og sammenheng for den enkelte, og dermed kompensere for det å føle seg alene og maktesløs overfor klima- og andre grunnleggende utfordringer i verden, skriver forfatterne.

I antalogien Bæredygtighedens pædagogik. Forskningsbaserede bidrag (Frydenlund Academic, 2020) utdyper Lysgaard med flere disse og andre perspektiver videre, blant annet ved å argumentere for at man i utdanningen må bevege seg fra en mer instrumentelt og til dels atferdsmodifiserende preget symbolsk undervisning i/til/for bærekraft, til en undervisning inspirert og preget av en kritisk/kreativ/analyserende/handlende og transformativ tenkning med reel deltakelse – altså danning av type 3 og 4.

Danning som bærekraft

Folkehøgskolene har noe så sjeldent som pedagogisk frihet, samvær og tid til bevisstgjøring og pedagogisk eksperimentering. Frida Isungset peker da også på dette i hennes masteroppgave fra 2021, Undervisning for bærekraftig utvikling i norske folkehøgskoler (Høgskulen på Vestlandet, 2021). Fordi deltakerne bor på skolen, ønsker de tre undersøkte skolene å tilstrebe opplevelse, erfaring med, og dermed inspirasjon til bærekraftig liv. Dette skjer ikke bare gjennom undervisningen som sådan, men også for en stor del gjennom driften av skoleanlegget, for eksempel ved etterisolering, etablering av solcelleanlegg og energistyring, og endrede rutiner i sammenheng med internatet, ekskursjoner og studiereiser.

Folkehøgskoler yter dermed ikke bare en mer instrumentelt preget undervisning i, til eller for bærekraft, men en undervisning som levet bærekraft – preget av refleksjon over store og små personlige og kollektive dilemmaer. Man tilstreber å leve, og leve sammen, som man lærer (som også utfordrer skolene økonomisk).

Denne måten å tenke skole og skoleutvikling på går ofte under betegnelsen Whole School, som kombinerer både Greening education (pedagogisk målsetning gjennom fagene) og Greening school som peker på en bærekraftig drift. Folkehøgskolene på sitt beste er preget av dette åpne og helhetlig synet på pedagogikk og danning, ikke bare som noe teknisk og løsningsorientert til eller for bærekraft, men danning som bærekraft.

Didaktisering av ledelsesbeslutninger

Grunnideen i en dansk-norsk tradisjon er at folkehøgskolen var en pedagogisk metafor (modell) for (bonde)hjemmet og samfunnet ved at deltakerne og lærerne bor, lever og lærer på skolen (j.fr. Whole school). Som en tanke kan skolene utvide det pedagogiske perspektivet ved en fornyelse og utvidelse av hjem-metaforen til også å omfatte en sammenlikning av hele folkehøgskolens styring og drift med samfunnsinstitusjoner.

For eksempel vil en didaktisering av ledelsesbeslutninger ved skolen på en spennende måte kunne utvide det minimumspålagte elevdemokratiet og gi deltakerne verdifull erfaring med arbeid på systemnivå. Det hadde vært interessant å se eksperimentering med å etablere bærekraft-skoleråd, bestående av representanter fra både deltakere (elever), ansatt, styret og eksterne, med oppgave om å sjekke alle fremtidige forslag til endringer i skolens pedagogiske og praktiske drift opp mot bærekraftmål.. (som kanskje også skulle formuleres som et skolens (forsøk på en) menneskeretts og naturrettserklæring). Hvem vet, kanskje erfaringene kunne tas videre og utfordre kommunen skolen ligger i til å etablere tilsvarende forsøk.

Myndiggjøring i vår tid

Å være myndig i dag handler om å kunne forholde seg selvstendig kritisk tenkende og handlende i forhold til personlige/eksistensielle forhold som verdier og livssyn, livsutfoldelse, økonomi og teknologi, for å nevne noe. Det handler videre også om å kunne reflektere, kommunisere og delta ansvarlig på egne vilkår i små og store demokratiske fellesskaper, om det er i arbeidslivet, fritidssammenheng, kulturlivet eller i det politiske. Et overordnet og utvidet perspektiv i forhold til et snevrere økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftperspektiv, sikter fremover på å bidra til at unge voksne kan leve meningsfulle (tillitsfulle og håpefulle) autonome, estetiske, etiske, politiske og solidariske liv innenfor rammen av det den norske filosofen Odin Lysaker kaller økologisk (basert) demokrati, noe jeg (og flere andre) oppsummert velger å kalle danning som værekraft.

Uansett fag, har vi i folkehøgskolen både samvær og tid til å føre en vedvarende samtale om våre liv og utallige forslag til praktiske og politiske løsninger og ikke minst de mange dilemmaer de innebærer. Folkehøgskolens formale danningssyn med vekt på likeverdig og erfaringsbasert dialog vil fortsatt være helt sentral i et fornyet syn på danning og myndighetsoppdraget, mens verdigrunnlaget og innholdet må justeres etter de nye vilkår i verden, og finne vei inn i skolenes overordnede idé- og verdigrunnlag, pedagogiske tenkning og praksis.

I folkehøgskolene har man vilje, kompetanse og mye erfaring, og dermed mange gode eksempler på ulike målsetninger og opplegg i å arbeide i krysningsfeltet mellom individ, demokrati og bærekraft. Denne erfaringen og kompetansen er imidlertid relativt fragmentert og lite artikulert. Derfor er det umåtelig viktig at skolene setter disse erfaringene og intensjonene videre på agendaen i felles fora på den enkelte skole og skolene imellom (og i forskning). Da har vi muligheten til å snakke sammen om i hvilken grad og på hvilken måte og med hvilke konsekvenser folkehøgskolene er på vei til en fornying av det selvpålagte myndighetsoppdraget – fra noe som tidligere handlet om et antroposentrisk nasjonsbyggeprosjekt, til nå å fokusere på personlig/eksistensiell, faglig og sosial myndiggjøring innen rammen av glokalt økokratisk medborgerskap, samtidig som vi tar vare på tradisjonelle verdier som frihet, solidaritet, demokrati, om mulig.

Øyvind Brandt