Men så kommer spørsmålet: Hva er så Danning?

Folkehøgskoleforbundet har følgende definisjon på danning:

«Evne til å være oppmerksom på seg selv, andre og verden, for å utvikle mot og entusiasme til å leve sitt eget liv i et forpliktende og bærekraftig fellesskap.»

Jeg liker denne godt, men den er egentlig veldig omfattende – å være oppmerksom på seg selv, andre og verden – er ikke så lite. Og ikke mindre krevende er det å utvikle mot og entusiasme til å leve sitt eget liv, og som ikke det skulle være nok så må du også gjøre det i et forpliktende og bærekraftig fellesskap.

Da har du ikke tid til å bli folkehøgskolerektor!!! – men jeg liker det, for vi burde ikke ta mål av oss til mindre.

Men dette er heller ikke alt. For i Store Norske Leksikon står en annen definisjon:

Dannelse eller danning er et begrep som beskriver formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moral. Danningsbegrepet fokuserer på individets evne og plikt til å forme seg selv, og skiller seg derfor fra sosialisering, oppdragelse, utdanning og andre pedagogiske begreper.

Her snakker vi altså om formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moral, og vi er selv ansvarlige for vår egen utvikling på disse områdene!

Det er jo egentlig ganske interessant for oss som jobber i folkehøgskolene, det er i utgangspunktet ikke vårt ansvar å danne elevene. Det er elevenes eget ansvar å danne seg selv! Og det må det være, for vi kan ikke danne noen som ikke ønsker det selv.

Disse to definisjonene er jo svært forskjellige, men ser vi dem i sammenheng er det kanskje lettere å få et bilde av hva danning er. Jeg oppfatter det slik at Folkehøgskoleforbundets definisjon gir litt mer innhold i definisjonen fra Store Norske Leksikon.

Dermed har vi to interessante innfallsvinkler på dette lille foredraget. Både at folkehøgskolen er i særstilling når det gjelder formål, og at danningen gjennom både det å utvikle mot og entusiasme til å leve sitt eget liv, og individets evne og plikt til å forme personlighet, oppførsel og moral i stor grad er den enkeltes eget ansvar.

Så hva er da skolens rolle og oppgave/ansvar?

Først og fremst er det jo viktig at skolene er bevisste sin hovedoppgave. Vi skal ikke drive med utdanning, men med danning og folkeopplysning. Det betyr at det faglige arbeidet ikke er målet, men middelet eller verktøyet.

Det høres kanskje rart ut når man kommer fra Toneheim, som alltid har holdt den faglige fanen høyt. Men om vi går tilbake til hva vi faktisk skal gjøre, så er jeg av den oppfatning at vi skal legge forholdene til rette for at danning skal kunne skje. Elevene skal bli satt i situasjoner, der refleksjon og dialog over egen aktivitet, prestasjoner, tanker og adferd er med å danne eleven. Hvor god danningen blir avgjøres både av elevens evne til refleksjon over egen aktivitet og av hvor gode situasjoner skolen skaper, og om vi har tålmodighet og vilje til å bruke nok tid på refleksjon og dialog i hverdagen.

Dette er på flere måter krevende, for refleksjonen kommer ikke til fastsatte tider på en timeplan. Den kommer i rykk og napp, og det gjelder for oss som jobber på skolene å være til stede når det skjer slik at vi kan få en god samtale om elevens refleksjoner.

Akkurat av denne grunn kunne nok et bedre navn på tilsyn vært refleksjonstid, eller tilstedeværelse for refleksjon og dialog med elevene.

Elevene må lære at de ansatte er til stede for samtaler og refleksjon, at de er gode å snakke med og at de ønsker å høre hva elevene tenker om det ene og det andre. For elevene er ikke nødvendigvis vant til at lærere er så interessert i å høre på dem. I alle fall ikke ledelsen på skolen.

Vente på elevenes spørsmål

Når det gjelder faglig nivå og faglig utvikling mener jeg hovedargumentasjonen for å ha så høyt faglig nivå som mulig i folkehøgskolene er at det skaper bedre utviklings arenaer også for danningen. Om det faglige arbeidet ikke utfordrer elevene vil behovet for utviklende refleksjon og dialog bli borte. Da vil heller elevens fokus ta retning av: hvorfor driver jeg med dette?

Men det er viktig at man husker på hvorfor vi ønsker et høyt faglig nivå og ikke bruke energien på å lære dem mest mulig, slik at faglig utvikling prioriteres høyere enn tid til refleksjon og dialog. I dette arbeidet må vi som pedagoger, og andre ansatte, ha tålmodighet til å vente på elevenes spørsmål, før vi forteller og gir ferdigtygde svar. Vi må bruke alle muligheter elevene gir oss til å stille spørsmål ved våre egne beslutninger, og måter å gjøre ting på. Ved brudd på regelverk og utidig oppførsel.

Elevens oppgave er å bruke skolen og de utfordringene vi gir elevene gjennom vårt danningsprogram, reflektere over det de ser, føler og mener, jobbe med medelevene og de ansatte for å forstå og sette sine egne tanker og handlinger i perspektiv.

Vi er i en vanskelig tid for folkehøgskolen. Plutselig synker søkertall og elevtall kraftig på mange skoler og vi lurer på hva vi skal gjøre. Vi kan ikke lenger booste søkertallene med spennende reiser til eksotiske reisemål.

Samtidig trenger ungdommen folkehøgskolen mer enn noen gang, selv om de ikke vet det selv. I overgangen mellom det analoge og det digitale livet der kunstig intelligens, roboter og en heldigital verden blir styrende, er det vanskelig å orientere seg. Det finnes i dag over 200 digitale influensere (altså influensere som bare fiktive personer. Den største er fra Brasil og har over 30 millioner følgere), og bruke av ChatGPT og andre portaler for kunstig intelligens vokser lynraskt.

Folkehøgskolens gull

Folkehøgskolene er og må være analoge, og vårt sosialpedagogiske arbeid skal hjelpe elevene å vite hvem de er og hva de står for i møtet med den digitale verden. Derfor er danning og sosialpedagogisk arbeid folkehøgskolenes gull. Det er det viktigste vi har.

Toneheim er god på musikk, men det er også høgskoler, universiteter, konservatorier og en rekke andre skoler i Norge. Men kun vi som er folkehøgskoler har et sosialpedagogisk program rundt det musikkfaglige arbeidet, og danning som formål.

Jo mer man tenker over dette, jo viktigere blir noen av de gamle og tradisjonelle verktøyene våre.

I folkehøgskolen har vi ekte dialoger mellom genuine mennesker, der målet med dialogen er å skape refleksjon.

Vårt mål er ikke å diskutere eller ha debatt med elevene. I diskusjon og debatt er du mest opptatt av dine egne argumenter og av å nøytralisere motpartens for å vinne diskusjonen eller debatten.

I en dialog er målet å få presentert alle partenes synspunkter og å prøve å forstå hva dialogpartene egentlig mener. Man trenger ikke å mene det samme eller å bli enige om noe, og ingen skal vinne, men ved å reflektere over forskjellige synspunkter utvikler man også sitt eget standpunkt eller ståsted.

Disiplinærsaker gir mulighet til refleksjon

På rektormøter har vi diskutert mye om disiplinærsaker opp gjennom årene. Og det er mange synspunkter både i den ene og den andre retningen. Jeg ser på disiplinærsaker som en mulighet til refleksjon og dialog mellom elever og ansatte. Om disiplinærsaken legges opp slik at den ikke fører til refleksjon og dialog over det som har skjedd er den bortkastet og feil bruk av vår og elevenes tid.

I de 28 årene jeg har vært på Toneheim har vi utvist tre elever for resten av skoleåret. To av dem ble utvist fordi helsemyndighetene brukte det at de hadde skoleplass på Toneheim som unnskyldning for ikke å gi dem det tilbudet de trengte. Toneheim har nemlig den holdningen at alle som opplyser om at de har psykiske problemer får plass. For å håndtere dette har vi et godt samarbeid med helsevesenet rundt i lokalmiljøet.

De to det er snakk om var så syke at vi ikke kunne ta vare på dem og helsevesenet kunne ikke bidra med det elevene trengte så lenge de hadde skoleplass. Dermed ble de utvist fra skolen.

Den siste som ble utvist fra skolen hadde så avvikende adferd at han ble et stort problem for medelevene, og han ville ikke innse dette selv.

For oss er selve disiplinærsaks prosessen det viktige. Vi lar den ta tid og det er en åpen prosess. Målet er refleksjon og utvikling. En eventuell bortvisning for noen dager er egentlig bare en synliggjøring av å gjøre opp for seg.

Toneheim har i over 30 år hatt elever med sammensatte lærevansker. Det kan være elever med Downs, eller Williams syndrom eller andre former for diagnoser eller uspesifiserte lærevansker.

Disse elevene er veldig nyttige å ha i forhold til det sosialpedagoiske arbeidet. De bor og jobber med de funksjonsfriske elevene. Men alle skjønner at man må ta hensyn til dem. Man kan ikke bare si: skjerp deg og så er problemet over. De er som de er. De kan selvfølgelig som alle andre utvikle seg, men det går som regel mye saktere enn for funksjonsfriske elever. Derfor må de tas hensyn til. Det gjør det også litt lettere for elever som er innenfor normalen, men likevel «slow learners», umodne eller har dysleksi eller andre lærevansker å få forståelse for sin situasjon. Det gjør det også lettere for traumatiserte elever å stå frem med sine angster eller det de sliter med. Dermed må vi skape et miljø der vi lærer ungdommene å tørre å stå frem med sine utfordringer og der det er normalt å ta hensyn til dem som sliter mer enn dem selv på en eller annen måte. Det er meget krevende for en del av dem som kommer rett fra russetiden og ikke er vant til å ta hensyn til noen andre enn seg selv. Men hos oss må de det. Dette går selvfølgelig ikke av seg selv og vi har et program for hvordan vi jobber med det. Dessuten er medfører dette arbeidet en rekke svært gode muligheter til dialog og refleksjon for danning.

Jeg er interessert i å høre

Alle elevene vi har er fantastiske unge mennesker hver på sin måte, men på enkelte områder ganske udannede. De trenger folkehøgskolen. De trenger fokuset på danning og personlig utvikling. De trenger dialog. De trenger å bli lyttet til av noen som er interessert i å høre. Hver gang jeg har en elev på kontoret eller for meg selv på en annen måte så spør jeg. Og når de svarer, men dette er du sikkert ikke interessert i å høre, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er interessert i å høre alt du har lyst til å fortelle. Det ender som regel med at de forteller mye mer enn de hadde tenkt og kanskje mye mer enn de noen gang har fortalt noen.

Å jobbe med danning og dialog tar tid, så ikke regn timer, men ta vare på dere selv slik at dere kan være i jobben lenge og kose dere med den. Det er den mest meningsfulle jobben dere kan ha, men den krever engasjement og tid.

Så kjære alle dere. Vern om danning og sosialpedagogisk arbeid. Det er som sagt gullet i folkehøgskolen.

Jeg liker ikke forslaget til endring av formålsparagrafen i NOU’en. Å begynne å spesifisere hva danning og folkeopplysning er vil lett bli ekskluderende for enkelte områder. Det er folkehøgskolen ikke tjent med. Dere må vite at danning omfatter alle sider av elevene. Noen trenger det ene og andre trenger noe annet. Det er opp til dere å legge til rette for den utviklingen dere ser elevene trenger. Den viktigste lønnen for sosialpedagogisk arbeid og danning er elevenes tillit. Den kan vi glede oss over resten av livet.

Av Jon Krognes. Han gikk av som rektor ved Toneheim folkehøgskole denne høsten

Innlegg på Folkehøgskoleuka Mandal 2023