Ifølge Brandt er intensjonen med boka ikke å lage en fasit, men «å hjelpe nytilsatte å frigjøre seg fra tenkningen i den tradisjonelle skolen og til å tørre å stå i det åpne og usikre danningslandskapet som folkehøgskolen er». Hva den tradisjonelle tenkningen går ut på defineres ikke nærmere, så derfor antar jeg det er målstyring det er snakk om. Brandt ønsker å skrive en slags grunnbok om folkehøgskolepedagogikken, som jeg antar skal brukes som pensum i studieforløpet hos USN. Målgruppen er først og fremst den nye læreren, men også praktisk personale, pedagoger, ledere, tillitsvalgte og styret.  Altså alle som har befatning med folkehøgskolen. Slik sett er det jo en erkjennelse av at fasitløs folkehøgskole kan være en unødig frustrerende og tidkrevende tilværelse å befinne seg i for flere enn de sylferske.

Øyvind Brandt har gjort et strukturert og godt arbeide med å beskrive alt dette som det i folkehøgskolen ikke finnes noe fasit på. Så lenge vi praktiserer dialogbasert, erfaringsbasert og deltakerstyrt pedagogikk, er det nemlig vanskelig å si noe om hvordan ulike situasjoner best skal håndteres. Det kommer an på så mangt, vet vi. Brandt kommer derfor inn på ulike dilemmaer vi står ovenfor i hverdagen, slik som praktisering av rusreglement, disiplinærsaker, kjønnsinkongruens, elever med helseutfordringer og oppgaver tildelt andreårselever. Han sier også noe om ytrkesetiske dilemmaer vi kan gjenkjenne, slik som likeverdige samtaler i asymmetriske forhold, og grensen mellom det å være personlig og å være privat sammen med elevene. I tillegg har han noen tanker rundt det med linjeutvikling og hva folkehøgskolen skal og kan bidra med i vår tid. Han peker på det alltid tilbakevendende dilemmaet mellom ideologi og marked, som vi alle kan kjenne oss igjen i hver gang vi skal lansere ny folkehøgskolekatalog. Her er det mange temaer man fint kan benytte som diskusjonstemaer i pedagogisk forum med personalet.

Øyvind Brandt vier stor plass til den pedagogiske tenkningen i folkehøgskolen, det sosialpedagogiske arbeidet og dialogen. Det er viktig for å sette eksemplene han bruker i sin rette kontekst. Han henter ofte eksemplene sine fra kjente og kjære kolleger i landskapet, noe som gjør boka lett tilgjengelig og lesbar for de fleste.

Har Øyvind Brandt klart å gi nytilsatte nok mot til å frigjøre seg fra tradisjonell pedagogisk tenkning gjennom denne boka? Han går ikke særlig dypt inn i de ulike temaene og gir naturlig nok få svar. Han peker mer på hva som er utfordringer og hvorfor det kan være utfordrende. Det er altså stadig folkehøgskoleansatte selv som kan gjøre hverandre klokere gjennom dialog. Dette er dermed ikke en ABC i folkehøgskole, men det kan jo være til hjelp å få det svart på hvitt at det ikke fins verken enkle løsninger eller svar i dette skoleslaget.

Om boka ikke kan kalles en fasit, så er denne utgivelsen et skritt i retningen som vi nå muligens ser at vi trenger. Selv om vi ønsker å være frie, så kan den absolutte autonomien føre til at ting fort kan bli litt retningsløst på et overordnet plan. Litt flere føringer fra sentralt hold kan kvalitetssikre at folkehøgskolen beholder sjela og kjernen sin videre inn i en framtid som frister oss til å bøye av for markedskreftene og de vilt skiftende ungdomstrendene i jakten på elever. Under arbeidet med NOU-en har det virket som om flere skoleledere ønsker en stortingsmelding som gjør oss synlige og relevante i utdanningsløpet; altså en litt fastere form å være fri innenfor. Jeg vil derfor avslutte med å gratulere med utgivelsen av boka, som kanskje er det første skritt på vegen til å definere det som faktisk kan defineres i folkehøgskolen.

Mette Haustreis,

rektor Vefsn folkehøgskole