I denne anledning synes jeg det er betimelig å ta en nærmere titt på denne særegne forfatterens forfatterskap. På tross av at Agoras utgivelse med hele 400 sider Solstadstoff imponerer med sin bredde, er det påfallende at artikkelsamlingen ikke presenterer et eneste bidrag som forsøker å anlegge et helhetsperspektiv på Solstads forfatterskap. I herværende artikkel vil jeg prøve å skissere hva et slikt helhetsperspektiv kunne tenkes å legge vekt på.

Ikoniske scener og situasjoner

Romanfiguren Elias Ruklas famøse paraplyscene i Genanse og Verdighet, syklingen på vannet i Gymnaslærer Pedersen, simulanten Bjørn Hansen i rullestolen, «Dag Solstad» som står og brøler på bordet og blir kastet ut av Theaterkafeen. Det er slike scenebilder de fleste identifiserer med Solstads romaner, og som fungerer som utmerkede og langlivede memer, minneverdige situasjoner leserne bærer med seg videre. Men disse scenene peker alltid mot noe dypere, mer sammensatt og mørkere, som lurer under en mer spektakulær og tragikomisk overflate.

Artikkelsamlingen formidler en rekke originale og tankevekkende analyser av de tidlige, politiske bøkene, som Arild Asnes 1970 og 25. septemberplassen. Mens de mer innadvendte romanene, som Professor Andersens natt, T.Singer og de tre romanene om Bjørn Hansen knapt nok er omtalt. Trolig er det fordi ingen av de mange og interessante essayene tar mål av seg til å belyse Solstads langvarige forhold til eksistensialismen. Eksistensialismen som erklært forfatter- og fortellerperspektiv har vært med Solstad hele tiden, i ulike former tilpasset romanenes tema. Det er da også den eksistensielle innfallsvinkelen som mulig leserperspektiv jeg savner og som jeg her argumenterer for er verdt å tenke nærmere igjennom.

Et delvis unntak fra denne generaliseringen er kanskje en artikkel i samlingen som kan tolkes i retning av en slags psykologisk eksistensialisme – essayet Fedre og sønner hos Thomas Mann og Dag Solstad, av Bendik Wold. Den er verdt en kort omtale i vår sammenheng, som introduksjon til vårt hovedtema.

 Farsforhold og tidsopplevelse  

Bendik Wold, tidligere kulturredaktør i Klassekampen, skriver i dette velskrevne essayet engasjerende om farsforholdet hos Dag Solstad og Thomas Mann. Wold tar utgangspunkt i et par partier hos Solstad der han eksplisitt nevner sitt farsforhold, noe som er temmelig sjelden hos en forfatter som hevder at hans privatliv er for uinteressant til å bli omtalt.

Gudsforhold og farsforhold henger sammen. Et skyldbefengt farsforhold, faren døde da han var drøyt 11, resulterer hos Solstad i et komplisert gudsforhold. Romanheltene hos Solstad likner til forveksling forfatteren, de er alle beskrevet som farløse. I neste omgang får farsforholdet konsekvenser for hele forfatterbiografien, biografiske referanser er fraværende i hele den tidlige delen av verket, og nektes aktivt en plass der. «I skrivingen er jeg ikke Dag Solstad fra Sandefjord, men en annen». Og «mitt liv er for uinteressant til å få plass i en roman» En slik selvframstilling, som annetsteds forsterkes av at Solstad, stadig i følge seg selv, kun «tenker på sin framtid», og er en «mann uten fortid», understreker den grunnleggende, eksistensielle erfaringsdimensjonen

En vedvarende eksistensiell orientering

 At forfatterens åndsfelleskap med eksistensialismen oppsto tidlig i forfatterskapet er omtalt i spredte artikler, og da særlig gjennom det typiske eksempelet debutromanen Irr! Grønt!, der forfatterens litterære utforskning av autentisitetsbegrepet ender i det komisk-absurde. I denne tidlige teksten er det hovedkarakteren Geir Breviks prekære, dagligdagse rollespill som føres ut i sin ytterste, nihilistiske konsekvens, drevet fram av et frenetisk frigjøringsprosjekt.

Et mye senere, men særdeles illustrerende eksempel på Solstads tilbakevendende orientering mot eksistensialismen er nettopp den allerede nevnte romankarakteren Bjørn Hansens stadige lesning av den danske eksistensfilosofen Kierkegaard, en bortimot besettende opptatthet som strekker seg over 27 år, og altså omfatter halvparten av forfatterskapet hvis en regner i kronologisk tid. Høydepunktet i disse tre romanene faller sammen med avslutningen av det skjønnlitterære forfatterskapet i 2019, der hovedkarakteren ender sitt liv i blokka på Grønland med Camus´ Myten om Sisyfos oppslått på nattbordet. Dette sentrale verket i eksistensfilosofien ville neppe sett dagens lys uten inspirasjonen fra nettopp Kierkegaard.

Eksistensielle landskap – innlandets topografi

 Solstads eksistensielle reiser til det indre av Telemark, hvor også hans slekt på morssiden stammer fra, er sterkt nærværende i trilogien om Bjørn Hansen, men også i flere andre romaner som T. Singer og Telemarksromanen. Bjørn Hansen, revisoren som har blitt viet hele tre av forfatterens romaner, foretar neppe en eneste reise uten en bok av Søren Kierkegaard i bagasjen. En nøkkelscene i den andre romanen om Bjørn Hansen er det forventet nattlige togskiftet på Nordagutu stasjon. I påvente av et tog som aldri kommer henfaller en fortapt Bjørn Hansen til fordypning i Sygdommen til døden, et av hovedverkene til Søren Kierkegaard, og som nettopp har fortvilelsen som tema. Og fortvilelsen det ER jo mennesket, i Kierkegaards eksistensialistiske verdensbilde. Gjennom den menneskelige refleksjonen, i Hansens tilfelle hans intense grubling, blir fortvilelsens nødvendighet mer enn tydelig. Samtidig tydeliggjøres et annet grunnforhold, nemlig det absurde ved tilværelsen. Og det er nettopp i denne særdeles utsatte posisjonen Solstad plasserer sine antihelter. Ulikt hos Kierkegaard er det verken nåde eller religiøse erfaringer å hente hos Solstads karakterer, tvert imot. Det blir leserens lodd å håndtere disse skjebnene, leve med dem og være vitne til deres eksistensielle desperasjon. Men fortvilelsens erfaring er også en forutsetning for å kunne innta et autentisk forhold til eksistensen, og dermed overta ansvaret for sine egne valg og eksistensutkast.

Det inderlige menneskets kronikør

Et annet aspekt ved Solstads karakterer blir også ytterligere understreket gjennom slike eksistensielle kriser og påfølgende krav: Nødvendigheten av å leve et inderlig liv. Vigdis Hjort formulerer dette på en flott måte i et intervju med Kaj Skagen i Dag og Tid, når hun snakker om det moralske livsalvoret hos Dag Solstad:

   At det er ei oppgåve å vere fødd som menneske på jorda, då med hovudvekta på gåve. Hos Kierkegaard blir eg styrkt i trua på at eksistensen vår er ei tillitserklæring ovanfrå – det er så å seie ei plikt å vere menneske så ansvarleg og inderleg som eg kan. Det store eventyret i livet er ikkje å reise jorda rundt eller stige opp til makta og rikdomens høgder, men at eg kan vere nett den eg er medan eg ei stutt stund får vere menneske på jorda. Den oppgåva må ikkje skuslast vekk, men takast på største alvor.

Så er det heller ikke de store bragdene Solstad tar utgangspunkt i når han skal iverksette sine egne karakterers eksistensialistiske prosjekter. Mange vil huske det ikoniske bildet av Bjørn Hansen, som frivillig (og potensielt livsvarig) plasserer seg selv i en rullestol etter en fiktiv trafikkulykke. I Solstads siste roman, som også er den siste om Bjørn Hansen, kommer Hansen gang etter gang tilbake til denne handlingen, en handling kan kaller for nettopp sin store bragd

Men så diminutivt det enn kan lyde, dette livsendrende prosjektet medfører også en opplevd fare for romankarakteren, som ved i smug å sette seg utover gjeldende normer undergraver samfunnsmoralen, felleskapet og dermed også forutsetningen for sin egen kollektivt sanksjonerte eksistens. Den autentiske Bjørn Hansen blir om mulig enda mer av en outsider enn tidligere, nå også som forbryter.

Oppsummerende avslutning

Det jeg har villet tydeliggjøre i dette essayet er forfatterens Dag Solstads forkjærlighet for å fordype seg i eksistensielle temaer, og skrive fram kontekster og dilemmaer der hovedkarakterene med inderlighet tvinges til å manøvrere i en tilværelse som framstår som meningsløs. Forfatterskapet fokuserer og insisterer kontinuerlig på en søken etter mening og hensikt i en tilsynelatende absurd og lite gjestmild verden.

Deler av Solstads forfatterskap kan også leses som en kritisk utforskning av den rådende tidsånden sett i forhold til de aktuelle, historiske betingelsene. Men hans hovedkarakterers befatning med eksistensielle undersøkelser av den menneskelige tilværelse, samt av de eksistensielle dilemmaene som oppstår som følge av den, er også til stede gjennom hele forfatterskapet. Dette gjelder selv om disse beskrivelsene, som i romaner som Arild Asnes 1970, settes opp imot tidstypiske temaer med politisk eller samfunnsmessig relevans.

Sigurd Ohrem, filosof og tidligere folkehøgskolelærer

—————————————

Faktaboks

Dag Solstad, født i Sandefjord 16.07.41 er Norges mest anerkjente nålevende forfatter.

Han debuterte skjønnlitterært i 1967, og har i alt utgitt 18 romaner, samt en rekke artikkel- og kortekstsamlinger. I tillegg har han skrevet fire bøker om fotball sammen med Jon Michelet.

Hans seneste, og trolig siste roman kom i 2019. Han har mottatt et stort antall priser for sitt arbeid, herunder Nordisk Råds litteraturpris, Brageprisen, bokhandlerprisen, Doblougsprisen og kritikerprisen hele tre ganger

Romanutgivelser

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen. Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. 17. roman. Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman. 16.07.41. T. Singer. Professor Andersens natt. Genanse og verdighet. Ellevte roman: Bok atten.

Medaljens forside. En roman om Aker. Roman 1987. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Brød og våpen. Krig – 1940.  Svik – Førkrigsår.

25. septemberplassen. Arild Asnes, 1970. Irr! Grønt!