Først av alt: en rask gjennomblading av NOU 2022: 16 førte til et lettelsens sukk.  Her er mye på plass: pedagogisk frihet, rimelige økonomiske vilkår, gode refleksjoner når det gjelder verdigrunnlag og folkehøgskolens historie, og over det hele et ønske om å gi gode rammevilkår for folkehøgskolen.

Kritiske tanker dukket likevel opp både hist og her.

1. Først ved punktet om hva som kjennetegner god faglig kvalitet ved kursene, og hvordan dette kvalitetskravet skal presiseres og formuleres.
2. Så punktet om at folkehøgskolenes samfunnsoppdrag ikke er tilstrekkelig politisk avklart.
3. Deretter drøftinga om tilrettelegging av mulighet for å fullføre videregående opplæring samtidig med folkehøgskoleoppholdet.
4. Arbeidet i styret og styrets sammensetning trenger også en kommentar.
5. Skolenes systematiske og strategiske kommunikasjonsarbeid må også kommenteres og her dukker begrepet «snikdanning» opp.

Jeg synes ikke jeg har innsikt nok når det gjelder dagens økonomiske utfordringer for den enkelte skole, så jeg avstår fra grundige og detaljerte kommentarer her, og nøyer meg med å konstatere at i all hovedsak bærer NOU-en preg av et ønske om forutsigbare og gode økonomiske rammevilkår.

Faglige kvalitetskrav.

Det er viktig at ikke kravet om en kursplan blir en utilsiktet pensumplan.  Denne bekymringen styrkes når utvalget foreslår at «folkehøgskolene skal ha en kursplan som viser hvordan målene i folkehøgskolens formålsparagraf utgjør en vesentlig del av kurset». Jeg roer meg litt når utvalget skriver at folkehøgskolesektoren selv skal ha ansvaret for eget kvalitetsarbeid og egen profesjonsutvikling. Å finne endelige definisjoner på de viktige begrepene allmenndanning og folkeopplysning som finnes i formålsparagrafen, har vist seg nesten umulig. Forsøkene har vært mange og interessante, noe drøftingene i folkehøgskolen gjennom mange år viser.  Kvalitetsarbeidet i folkehøgskolen må rammes inn av skolenes selvevaluering, Folkehøgskolerådets myndighet må styrkes og Utdanningsdirektoratets rolle som tilsynsmyndighet ikke bli dominerende.  Underteksten for kommentaren min her er at folkehøgskolenes pedagogiske frihet må passes på.

Folkehøgskolenes samfunnsoppdrag.

Utvalgets forståelse av mandatet er at samfunnsoppdraget til folkehøgskolene ikke er tilstrekkelig politisk avklart, og at en avklaring er nødvendig for å sikre folkehøgskolenes fortsatte legitimitet som del av utdanningssektoren. Samfunnsoppdraget skal selvsagt presiseres, gjennomtenkes på nytt og på nytt i forhold til hvordan samfunnet utvikler seg, nettopp for å sikre folkehøgskolens fortsatte legitimitet som samfunnsaktør, som demokratisk faktor i samfunnsdebatten, og som samtalebasert folkeopplysningsfaktor, men ikke i forhold til utdanningssektoren.  Danningsbegrepet må fylles med nytt innhold utfra samfunnets utvikling.  Dette kan virke som flisespikkeri, men debatten om dette går helt tilbake til NOU 39:1976 som hadde tittelen «Folkehøgskolens stilling i skoleverket». Folkehøgskolen den gang skulle ha seg frabedt å være en del av skoleverket, mandatet til skoleslaget handler om samfunnet, ikke om skoleverket eller utdanningssektoren.

Fullføre videregående opplæring i folkehøgskolen.

Dette er et meget viktig punkt, og når jeg leste dette strømmet en 70-årig folkehøgskoledebatt meg friskt i møte. Probas analyse om at folkehøgskolen vil bli attraktiv om skolene kan tilby «pakker» med organiserte opplegg for privatisteksamen med eksamensavgift og veiledning i løpet av et folkehøgskoleår, er ganske enkelt en glideflukt henimot formelt kompetansegivende kurs. Det er historieløst å hevde at tilrettelegging i folkehøgskolen for å fullføre videregående opplæring ikke er i konflikt med folkehøgskolens samfunnsmandat.   Utvalget mener at tilbudet av kurs i folkehøgskolen bør speile de behovene samfunnet til enhver tid har for folkehøgskolenes bidrag. Folkehøgskolene avviste i sin tid de anbefalingene til det såkalte Buer-utvalget (NOU 1997:25 Ny kompetanse) fordi anbefalingene la seg for tett opp til nytteverdier og næringslivstenkning. Folkehøgskolene har gjennom sin lange historie stått i spennet mellom det medkulturelle og det motkulturelle, folkehøgskolen har både vært en moderniseringsagent og progressiv demokratisk kraft. Å speile samfunnets behov uten å ta med dette spennet, blir feil. Dissensen i utvalget på dette punktet er helt avgjørende, og kunne gjerne vært enda skarpere.

Styrets arbeid og sammensetning.

Myndighetene stiller ingen kompetansekrav til medlemmene av folkehøgskolenes styre, og det er skoleeiers ansvar å sette sammen styret med representanter fra elevene og de tilsatte.  Her kunne jeg ønsket meg en avklaring om antall representanter i styret.  Dette er en gammel kampsak for den frilynte folkehøgskolen, nemlig at skoleeier ikke skal ha rent flertall i styret.  Med rent flertall kan skoleeier bli fristet til å bruke folkehøgskolen som «redskap» for et eller annet som ikke uten videre lar seg betrakte som allmenndanning og folkeopplysning.

Skolenes systematiske og strategiske kommunikasjonsarbeid.

Å markedsføre folkehøgskolene som danningsinstitusjoner, er ikke lett, og utvalget mener skolene har mye å gå på her. Det kan bli et misforhold mellom vektlegging av danning som det skolene ønsker å drive med, og det agnet skolene henger ut for å få elevsøknader. «Snikdanning» ble et nytt begrep for meg, det kan tolkes som at noen elever har følt seg lurt. Dette er også en gammel problemstilling som har vært drøftet på mange informasjonsseminarer. Som rektor husker jeg en søknad fra en elev som ønsket å gå på «folkegøyskole» (!) Her synes jeg utvalget gjør seg kloke tanker, og jeg vil bare minne om sammenhengen mellom form og innhold.  Det skolene har i utstillingsvinduet må være det samme de har i butikken og på lagret. Filosofen Adorno hevdet at form er nedfelt innhold.