I 1922 fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris. Utmerkelsen ble gitt for hans humanitære bistand til Ukraina under hungersnøden i 1921 og det enestående arbeidet hans for krigsfanger etter første verdenskrig og for flyktninger etter den russiske revolusjonen. Nansenskolen fikk navnet sitt etter Nansen fordi han som kanskje ingen annen sto for en kjempende humanisme. Naturligvis feirer vi 100-årsjubileet.

Nå er det ikke slik at Nansenskolen har helt det samme forholdet til Nansen som kirken har til Jesus. Det var ikke Nansen som grunnla skolen. Men de to stifterne, Anders Wyller og Kristian Schjederup, kunne da de grunnla sitt humanistiske akademi på Lillehammer i 1938 ikke se noen person som bedre enn Nansen personifiserte humanisme i kamp for menneskelig verdighet.

Krigen i Ukraina aktualiserer så vel historien om Nansens humanitære virke som kontroversene omkring hans engasjement. At Fridtjof Nansen fra 1920 til 1922 fikk organisert hjemsendelse av hundretusenvis av krigsfanger som fremdeles satt i fangeleirer etter første verdenskrig var ikke omstridt. For dette arbeidet høstet han anerkjennelse, nesten i samme grad som for sine polare ekspedisjoner. 430 000 krigsfanger fra 26 land kom under Nansens ekspeditte organisering endelig hjem. Han brukte alt han hadde av innflytelse og kontaktnett for å få dem hjem etter deres ørkesløse år i leirene. Det var i dette tilfellet relativt lett å samle inn de pengene som skulle til. Alle hadde vært enige om at krigsfangene skulle repatrieres, spørsmålet hadde vært hvordan. Nansen hadde vist seg som svaret på det spørsmålet, og han var som internasjonalt kjent polarhelt i posisjon til å sanke bred støtte.

Viktig i det nye Norge

I Norge tenker vi oftest på Nansen som polarhelt. Vi husker ham for Grønlandsferden i 1888-89 og Fram-ekspedisjonen 1893-96. 100-årsjubileet for hans Nobelpris er en anledning for å minnes hans virke på andre felter. Hvordan kunne det ha seg at polarhelten kom til å opptre som verdens samvittighet?

Som ung var Nansen opptatt av natur og friluftsliv, og ivrig etter å etablere seg som vitenskapsmann. Han tok doktorgraden i marin zoologi. I 1905 var Nansen en av de fremste i kampen for norsk frihet fra Sverige. Han var instrumentell da danske prins Carl ble til den norske kong Håkon. Fra 1906 til 1908 var Nansen Norges ambassadør i London, den viktigste postering i det norske diplomatiet. Han trivdes ikke i den rollen, og lengtet hjem til Norge, familien og sitt virke som professor i oseanografi ved Universitetet i Kristiania. Dit vendte han tilbake i 1908 og i de neste årene skrev Nansen en rekke verker. Bøker om havforskning, meteorologi, kulturhistorie og klimavekslinger. I 1915 ble Nansen president for Norges Forsvarsforening. Han mente at det norske forsvaret var altfor svakt. I denne saken er synspunktet hans både interessant og sørgelig aktuelt: Nansen kjempet for at krig skulle gjøres umulig og håpet at Folkeforbundet skulle kunne løfte denne oppgaven, men inntil videre, mente han at et sterkt militært forsvar var nødvendig.

Fra 1920 til 1930 var Nansen norsk delegat i det nyopprettede Folkeforbundet. Det var her han i 1920 av generalsekretæren fikk oppdraget om å hjelpe krigsfangene etter første verdenskrig hjem. Ettersom han løste denne oppgaven både hurtigere og rimeligere enn forventet, ble han gitt nye oppdrag. I september 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger.

Desperat hungersnød

Helt annerledes kontroversiell var Nansens neste store oppgave: Å lindre hungersnøden i Sovjetunionen. Aftenposten gav uttrykk for at det aktivt å hjelpe sultende russere i årene rett etter revolusjonen var det samme som å støtte kommunismen, og å gjøre den fiende sterkere som Vest-Europa kunne regne med å komme i krig med. Både i debattartikler og på lederplass advartes det sterkt mot dette. For Nansen var denne politisk motiverte likegyldigheten overfor medmenneskers lidelser opprørende. Han reiste omkring i de sultrammede områdene i Sovjetunionen og besøkte adskillige ganger Kharkiv – den gang hovedstaden i sovjetrepublikken Ukraina.

I 1921 la Nansen frem fotografier han hadde tatt av utmagrede mennesker i Ukraina og bad Folkeforbundet om støtte til å sende dem mat og korn. Han bad delegatene om å forestille seg at det var deres koner og barn som pintes til døde av sult. Nansen appellerte i menneskehetens navn, men ingen regjeringer var villige til å bevilge støtte. Millioner av mennesker i Russland og Ukraina endte med å dø av sult. De manglet desperat korn, enda det i Vesten var så rikelig med korn dette året at det lå og råtnet i siloer eller ble brukt til å fyre opp dampkjeler. Canadiske og amerikanske kornlagre var overfylte, og fraktebåter lå i opplag. Nansen påpekte at det bare var viljen til å hjelpe som det sto på.

Ekstrem tørke to år på rad, samt bolsjevikenes beslagleggelse av bøndenes korn gjorde at mer enn 30 millioner mennesker i Kaukasus, det sentrale Russland og i Ukraina ble rammet av hungersnøden. Det finnes ingen eksakt oversikt over hvor mange som endte med å dø, men man anslår at det var omkring fem millioner mennesker som sultet i hjel.

Selv om regjeringene ikke bevilget midler til matvarehjelp fikk Nansen tilstrekkelig bevilget fra private og organisasjoner som Røde Kors og Redd Barna til å sette kampen inn mot nøden i Ukraina og i Volgaområdet i Russland. Det er alltid vanskelig å anslå hvor mange mennesker som er blitt hjulpet, men i vår tid sier ukrainske anslag at Nansens nødhjelp kan ha reddet så mange som 6-7 millioner menneskers liv Ukraina. Høsten 2019 ble Steinar Bryn og jeg invitert til en stor konferanse ved Universitetet i Kharkiv, der temaet var Nansens innsats i Ukraina. Selv om vi har jobbet lenge på Nansenskolen og lest mye om Nansen, hadde vi ikke ant i hvilken grad ukrainerne fremdeles følte takknemlighet over Nansens arbeid. Det gjorde stort inntrykk.

Nansenpasset

Borgerkrigen i Sovjetunionen hadde vart fra 1917 til 1922. I løpet av årene etter 1. verdenskrig og den russiske revolusjonen hadde svært mange blitt flyktninger. Et sted mellom 800 000 og 2 millioner mennesker hadde rømt og levde i Sovjetunionens nærområder. På et tidspunkt bestemte Lenin at disse flyktningene ikke lenger hadde rett på statsborgerskap. Dermed opphørte de med et pennestrøk å eksistere – altså, i rettslig forstand. Uten gyldige pass hadde de ingen rettigheter og kunne ikke få innreise i andre land.

Nansen og hans medarbeider Frick i Folkeforbundets flyktningekommisariat lanserte en idé om at det måtte utstedes identitetspapirer for disse ulykkelige menneskene slik at de kunne finne nye hjemland. Dermed oppstod Nansenpasset. Dette er det eneste pass i historien som har vært knyttet til et navn og ikke et land. Så store var Nansens overtalelsesevner, – og hans internasjonale renomme, at passet som bar hans navn endte med å bli godtatt som gyldig av 52 land. Nansenpasset gav mottagerne mulighet til å finne nye hjemland og skape seg et liv der. Etter hvert var det ikke bare flyktninger fra Sovjetunionen som fikk Nansenpass, men også armenere, syrere og tyrkiske flyktninger. Hele 450 000 Nansenpass ble utstedt i årene 1922-1942. For mange familier er Nansenpasset et klenodium. På Nansenskolen hører vi ofte historier om hvordan det var Nansenpasset som reddet en familie over til et nytt liv i for eksempel USA eller Canada. Listen over mottagere av Nansenpass inkluderer også et bredt miks av verdenskjente navn som Anna Pavlova, Marc Chagall, Igor Stravinsky, Robert Capa og Aristoteles Onassis. De opplevde alle på et tidspunkt å være statsløse, og kom videre på et Nansenpass.

Nansenskolens feiring

Årets kull på Nansenskolen får naturligvis høre mye om Nansen, og flere av arrangementene våre er åpne for alle interesserte. Den 28. august kl. 14.00 skal Inge Eidsvåg og Eivind Falk holde foredrag om Nansen og Bjørnson på Aulestad. Den 6. september kl. 19 vil Steinar Bryn og Joakim Hammerlin samtale om Nansens arv og krigen i Ukraina på Litteraturhus Lillehammer. Den 21. september kl. 12 åpner Nansenskolen dørene for en stor feiring av 100-årsjubileet. Nansens humanitære arbeid står i fokus. Iver Neumann fra Fridtjof Nansens Institutt på Polhøgda vil snakke om Nansen under overskriften «Diplomaten som helt». Nansenskolens Inge Eidsvåg vil holde foredraget «De kaller oss sværmere» om Nansens visjon om en verden uten krig. Lilit Movsisyan, tidligere elev ved Agder Folkehøgskole og stipendiat ved Nansenskolen kommer fra Nansen Foundation i Jerevan og vil fortelle om Nansens betydning for armenerne.

Interesserte fra folkehøgskoleverdenen må gjerne komme og delta på Nansen-arrangementene våre. Med sin store innsats for å hjelpe flyktninger og lindre nød fungerer Nansen vel ikke bare som en modell for oss på Nansenskolen, men muligens for hele bevegelsen? Nansen kastet kreftene sine inn der de virkelig trengtes, og han fikk utrettet så mye. Selv var han mest opptatt av alt han ikke hadde fått til. Helt til det siste tenkte han på hva han fremdeles hadde igjen å utrette.

Unn Irene Aasdalen, linjeleder for Internasjonal Politikk på Nansenskolen.