Det handler i utgangspunktet om Paula, 11 år, som lever et beskyttet, regelmessig, syklisk gjentakende barneliv i distriktnorges tidløse trygghet. En tvers igjennom forutsigbar tilværelse, kanskje på utkantens sekstitall, helt uten forstyrrende etermedier og høyrøstede distraksjoner. Paula leser, brev fra bestevenninnen og klassiske danningstekster, og lar seg inspirere både av lærer og av prest. Av kulissene for Paulas liv, innrammet og overvåket av en kvasikristen, trebarns kjernefamilie, med en allestedsnærværende mor og en fjern far, har forfatteren skapt det perfekte laboratorium for fenomenologisk observasjon av livets grunnleggende bestanddeler.

Paula er en karakter som på tross av de faktiske, gjentakende og tilsynelatende konstante omgivelsene, likevel, hele tiden er underveis mot noe annet, modnere, voksnere, potensielt friere, men framfor alt – mer autentisk. På utsiden lever hun kun sitt trygge, forutsigbare, stillestående, og normale liv. Men, på innsiden banker et viltlevende hjerte, intenst pulserende, sansende sårbart, men du verden så til stede i sin dypt personlige, uskjemt jomfruelige omverden. En verden som bare blir mer og mer hennes egen. For den oppvåknende Paula er det ikke lenger noe lykkelig familieliv hun lever, hun må bare vente, og tappert, men forventningsfullt tåle tilværelsen uutholdelige tyngde.

For det er langt på vei en skinhellig, i Kierkegaards forstand, besteborgerlig, inautentisk tilværelse fellesfamilien prøver å opprettholde. Dette er et liv etter verste Heideggeroppskrift, i det ytrestyrte Mannens tegn, et så å si vikarierende ikke-liv – et «liv by proxy». Denne gjennomførte forstillelsen, følges av fryktsomhet, falskhet og løgn. Løgnene moren fabrikkerer, i den hyklerske kristelighetens navn, med en dominant mormor spøkende i bakgrunnen, er dog ikke større enn gjennomsnittsmenneskets livsløgner. Likevel – det er i Paulas eksistensielle, autentiske og nakent tillitsfulle perspektiv dette skinnhellige livet framstår som bortimot en forbrytelse mot menneskeheten. Og det er det også, for Paulas søken etter eksistensiell autentisitet utfolder seg nettopp med menneskeheten som målestokk og eksistensielt bakteppe.

Sjelden leser man en tekst hvor så mye står på spill, samtidig som det skrives med så små bokstaver, snakkes med så lav stemme og så enkle ord om dype eksistensielle men også allmennmenneskelige og hverdagslige temaer. Her ligger bokens enkle genialitet:

Kierkegaard, Heidegger eller for så vidt også Løgstrups eksistensielle og fenomenologiske innsikter blir formidlet på en slik måte at selv far vil forstå det (hvis han bare hadde lest!).  Hjort trekker hele veien veksler på sin dype menneskekunnskap, sine brilliante observasjoner av det modnende, tilblivende menneskevesenet og hennes sansninger av familiemiljø, søsken og – ikke minst av naturen, som blir det livreddende tilfluktstedet for vår unge heltinne. «15 år. Den revolusjonære våren» er blant de ypperste eksistensielle tekstene som er skrevet om barnets danning og modning henimot ungdommens eksplosive og potensielt overskridende frihetslengsel, men også er preget av de nye dilemmaene som oppstår når denne revolusjonære gløden møter livets realiteter gjennom det kommende voksenlivet.