Denne uken kunne vi lese i flere store medier at nedgangen på 5 prosent skyldes manglende sosiale ferdigheter hos ungdom på grunn av mye hjemmeskole og restriksjoner på fritidsaktiviteter under koronapandemien. Dorte Birch (IF) nyanserer det noe i intervjuene og peker på at det også kan være andre årsaker til nedgangen og at vi egentlig ikke vet med sikkerhet hva nedgangen skyldes. Det etterlatte bildet er uansett at folkehøgskolene legger skylden for nedgangen på ungdommenes manglende sosiale ferdigheter.

Jeg er ikke overbevist om at denne teorien stemmer og etterlyser en bedre underbygging av påstanden. Etsprøsmål som umiddelbart melder seg hos meg er om vi ser større nedgang i søkere fra områder hvor det var mye hjemmeskole (som for eksempel Oslo) enn områder med lite hjemmeskole (som Trøndelag og Nord-Norge)? Hvis teorien stemmer, så burde vi se markante forskjeller. Jeg lurer også på om det er gjort noen intervjuer med ungdom som har valgt bort folkehøgskole som underbygger teorien, eller om dette er en ren skrivebordsteori?

Jeg tror vi må grave dypere og se etter andre forklaringer på nedgangen. En alternativ forklaring kan for eksempel være at markedsføringsarbeidet de siste årene har vært annerledes. Vi har hatt færre muligheter til å møte potensielle søkere ansikt til ansikt og mer av markedsføringen har skjedd på nett. Utdanningsmessene har vært digitale og skolebesøk har vært nesten umulig å få til. Både IF og enkelte folkehøgskoler har tidligere brukt mye penger på utdanningsmessene, og jeg regner med at det har vært fordi vi har rekruttert elever derfra?

I tillegg vet vi at mange av våre beste ambassadører jobber i kulturskolen, som trenere i idrettslag eller er engasjert i frivillige organisasjoner. De har hatt færre muligheter til å treffe ungdom og snakke varmt om oss de siste årene på grunn av restriksjonene. Folkehøgskoleåret er en opplevelse som det er vanskelig å formidle digitalt, og når de fysiske møtene forsvinner, så mister vi en viktig arena for rekruttering.

Vi kan heller ikke utelukke at skolenes linjetilbud har kommet litt i utakt med endringer i ungdommenes holdninger og preferanser. Et eksempel på dette, er fokuset på studiereisene. Jeg tok en uformell test på folkehogskole.no forleden dag, hvor jeg så på de fem første linjene som dukket opp på siden. Av disse fem, så hadde fire eksotiske studiereiser til steder som Maldivene og Japan. Den femte hadde intet mindre enn tre studiereiser til det sørlige Europa i løpet av skoleåret. Gitt at reisevanene til noordmenn har endret seg, på grunn av pandemi, krig og klimakrise, så fremstår dette som et skoleslag som ikke er i takt med samfunnstrendene. Krisene står i kø og vi reiser til Maldivene? Jeg tror ikke dette resonnerer godt med ungdoms selvbilde. I krisetider søker vi mot det trygge. Du trenger ikke å ha «manglende sosial trening» for å ha motforestillinger mot å reise verden rundt i dagens situasjon. Kanskje er det bare sunn fornuft? Verden har endret seg mye de siste årene, og hvis folkehøgskolene ikke henger med, så mister vi søkere. Det finnes mange linjer som ikke vektlegger studiereisene så høyt også, men har søkerne tålmodighet til å lete de fram, eller velger de noe annet enn folkehøgskole?

Det kan selvsagt hende at det er store samfunnsmessige endringer utenfor vår kontroll som er årsaken til nedgangen. Slikt påvirker oss, og det vil alltid være interessant å kjenne til disse, men jeg tror det er mer produktivt å fokusere på de tingene som vi faktisk kan kontrollere: markedsføringen av folkehøgskolene og hva skolene tilbyr elevene.

Ingen vet hva nedgangen i søkere egentlig skyldes, og selv heller jeg mot den samme forklaringen som Geir Ertzgaard kommer med til NRK. Dette er normale svingninger og det er ikke noen stor grunn til bekymring. Men når vi ikke vet hva nedgangen skyldes, så synes jeg det er en dårlig strategi å legge skylden på ungdoms påståtte manglende sosiale ferdigheter.

Tore Haltli, rektor Fana folkehøgskule