Jeg får en fin guidet tur i det lille samfunnet på 78 grader nord, så er jeg klar for en liten vandring på egenhånd i «byen». Jeg finner Stians klasserom, linja Foto og kunst, som ligger i andre etasje i kjøpesenteret Lumpen, mellom thaimassage og frisøren. Her er elevene i dyp konsentrasjon med figurativ maling, introvert stemning. Jeg smyger meg inn. Læreren har sin egen frittstående kontorpult hvor bøker og malersaker fyller det hele. På kvelden viser Stian meg mer av egne arbeider og rikelig med bøker med noen av hans forbilder. Russiske mestere – Repin, norske Thaulow…

Grimstadgutten startet som kunst- og fotolærer ved den nyoppstartede folkehøgskolen i Longyearbyen i 2019. Han hadde bakgrunn som lærer ved Fana folkehøgskole i mange år, men sa opp i 2018 for å fordype seg i klassisk malerkunst. Han startet på malerskole i Gøteborg – på Florence Academy – en tradisjonell atelierskole der du lærer klassisk-realistiske teknikker. Men det var dyrt, og blakk som en ordentlig kunstner måtte han vende tilbake til arbeidslivet, og da var det naturlig igjen å tenke folkehøgskole. For en varmeelskende sørlending som hater å gå på ski var det radikalt å sette kursen til polare Svalbard, men det har gått bra, nå er han i gang med sitt fjerde skoleår.

Kunstlæreren har også faglig bakgrunn i journalistikk, pedagogikk og kunsthistorie. Men ønsket om å trenge dypere inn i den klassiske kunstverdenen var ikke mettet etter oppholdet i Gøteborg. Sommeren 2021 var Stian elev hos Odd Nerdrum i Stavern. På tredje søkeforsøk fikk han ja. Det ble nesten tre måneder hos den omstridte kunstneren. – Nerdrumskolen er gratis. Betalingen er å hjelpe til med praktiske ting som å preparere lerreter og slikt, og så må vi være villige til å stå modell for Nerdrum og for hverandre. Mesteparten av tiden handler likevel om å male egne ting. Vi kan hele tiden observere Nerdrum når han maler – det er mye å hente i det, forteller han.

Forløsende oppdagelse

Vi har funnet oss en plass i caféen i kjøpesenteret for en lunsj. Det er stappfullt, og altfor mye folk for Stian. Turistene strømmer til Svalbard nå etter to år med korona. Han bestiller en spicy kyllingsuppe og jeg borer litt mer i denne personligheten.

– Hvorfor søker du mot det klassiske uttrykket?

– Jeg malte mitt første bilde som 15–16 åring, da jeg fikk noe maling i julegave. Gjennom årene har jeg prøvd ulike ting, men stampet med teknikken og malte abstrakt fordi jeg ikke fikk til det figurative. Det var først på et malerkurs i Bergen i 2016 hos Nerdrum-elev Frøydis Aarseth at jeg ble klar over at det fantes konkrete teknikker, ja nærmest en oppskrift. Det var en forløsende oppdagelse – og siden har malingen blitt min lidenskap. Det tror jeg elevene merker, og jeg tror også det smitter. Som lærer blir jeg oppildnet av et spørsmål fra elevene som – hvordan maler jeg en bølge, et tre, en sky…?. Figurativt maleri er et håndverk og veldig egnet som folkehøgskolefag. Elevene lærer noe konkret og det tar ikke lang tid før de opplever mestring ved at metodene de har lært gir resultater. Og samtidig som metodene er konkrete, er friheten og mulighetene likevel uendelige. En blir aldri ferdig med å utforske dette. Det er ulike måter å gjøre det på. Turner, van Gogh, Hopper – alle har funnet en del av sannheten helt konkret, men samtidig er det utrolig komplekst. Jeg føler jeg har noe å formidle som elevene synes er verdifullt – uten at jeg selv er ferdig med å utforske.

– Målet er ikke hyperrealisme. Hvis noen skulle si at maleriet mitt likner et fotografi tar jeg det egentlig som en fornærmelse. Skal man være litt slem mot fotografiet så kan man si at det bare er en mekanisk gjengivelse av virkeligheten. For meg er maleriet mye rikere, og har så mange flere muligheter. Hos Nerdrum er det forbudt å bruke foto som referanse, men helt der er ikke vi på folkehøgskolen. Fotografier kan være nyttige å male etter, særlig når vi er såpass langt nord at vi ikke kan stå ute å male hele året.

Den pedagogiske friheten

Stian brenner virkelig for kunsten – det er der den store gløden ligger. Men det er i folkehøgskolen han jobber og det er grunner til at det er i dette skoleslaget han har landet.

– Hvorfor er du i folkehøgskolen?

– Den pedagogiske friheten er det helt sentrale, og jeg finner en trygghet i miljøet. Det gir rom for å utforske kunst, foto, film – lavthengende frukter. Jeg kan selv velge å gjøre timene mest mulig skjermfrie, og det gleder meg når jeg ser at elevene evner å nærmest falle inn i meditative tilstander foran staffeliet og glemme bort telefonene sine. Jeg tror også at en karakterfri skole på en sunn måte plasserer ansvaret for å finne mening hos hver og en av oss. Jeg er ikke så glad for at folkehøgskolen blir mer og mer opplevelsesorientert, slik jeg får inntrykk av, for meg er det viktig å finne meningen i hverdagen. Jeg tror for eksempel reisene fort kan ta for mye plass – hele året handler om en tre-ukers tur. Det kan bli feil fokus. Men jeg savner storbyturene til Europa. Vi har ingen turer bort fra Svalbard på vår folkehøgskole. Vi drar med scooter, med båt eller til fots, opplever samfunn som Barentsburg, Pyramiden, Ny-Ålesund eller rett og slett naturen, smiler Stian.
Det er eksotisk og svært annerledes å drive folkehøgskole i dette lille samfunnet. – Baksiden er utrolig mye logistikk og sikkerhet for den minste tur. Det blir raskt lange lister som må sjekkes når det skal pakkes – det være seg rifle, signalpistol, satellitt-telefon, førstehjelpsutstyr og skredutstyr etc., det er litt annerledes enn når man skal på tur i Nordmarka. Jeg har kommet hit først og fremst for å være lærer – ikke friluftsmann, humrer han.

Ikke lett å gjemme seg

De første tre årene har det vært mye som har vært provisorisk ved folkehøgskolen, med lokaler spredt rundt i «byen». Nå gleder han seg til at de skal flytte inn i splitter ny folkehøgskole tidlig i 2023.

Pedagogisk er Stian opptatt av at elevene skal finne sin egen vei. De gjør dette for sin egen skyld – de skal ikke prestere for andre. – Det er fort å havne tilbake i videregående skole – i hamsterhjulet. Jeg tror på menneskets vilje, det er menneskets ansvar å ha en vilje og forfølge den.

Longyearbyen huser knapt 2500 sjeler. Det er et lite samfunn, og ikke lett å gjemme seg bort her. Stian har kjøpt seg snøscooter for å kunne få seg noen lufteturer. – Jeg har aldri vært i butikken uten å møte en elev. Skal jeg ut på en bar og ta et glass øl møter jeg fort elever som ikke har lov til å drikke alkohol. Jeg kjenner litt på det – det kan bli litt trangt, innrømmer han.

I gjennomsnitt bor folk seks år på Svalbard. Stian tar ett år om gangen, men er åpen for andre oppgaver i sør – på fastlandet. Han dras mer mot kunsten enn mot ekspedisjoner.

– På litt lengre sikt kunne jeg tenke meg å flytte hjemover noe nærmere Grimstad og bygge et atelier et eller annet sted på sørøstlandet. Jeg har bodd så mange steder rundt i verden, men det er ingen av disse stedene som virkelig har føltes som «hjem», og den følelsen blir bare sterkere.
Helt til slutt er jeg nysgjerrig på hvor mye han ble påvirket av Odd Nerdrums filosofi og tanker.         – Han kalte meg; «min venn – den naive sosialisten». Jeg er nok litt påvirket og har kanskje dreid et par knepp mot høyre, avslutter han med et sørlandsk lurt blikk.

Tekst og foto: Øyvind Krabberød