Først en idé som sirkulerte i det ganske land gjennom studiesirkler, og som i 1938 ble til en fysisk realitet på Lillehammer. Nansenskolen er derfor nærmest programforpliktet til å reagere på krigene i Europa.

En grusom krig utkjempes nå i Ukraina. Russland gikk, overraskende for mange, til full invasjon av Ukraina. Overraskende for mange fordi det var skapt en forståelse av at Putin ønsket å knytte Ukraina nærmere Russland. Det motsatte har nå skjedd. Denne angrepskrigen har ødelagt nesten alle muligheter for kommunikasjon og samhandling. Ukrainerne fordømmer ikke bare invasjonen, men i kjølvannet av alle støtteerklæringer og sanksjoner har alle former for samarbeid med Russland fått et mistenkelig skjær.

Fire forskjellige kriger

Det er ikke lett å skjønne hva som driver krigen framover. Rent analytisk tror jeg vi kan snakke om fire forskjellige kriger. Den første er den virkelige krigen slik den blir filtrert gjennom media. Russland har invadert Ukraina for å forhindre at Ukraina beveger seg vestover og blir medlem av EU og NATO. Dessuten mener Kreml at Ukraina ikke er et eget land og naturlig tilhører det russiske riket. Det er derfor ikke erklært krig, men en spesial militær operasjon. Ukraina, med samlet støtte fra NATO og de vestlige land, kjemper en tapper motstandskrig og det blir hevdet at dette er ikke bare en territoriell krig, men en krig om grunnleggende verdier, autokrati mot demokrati. Til syvende og sist er det en politisk frihetskrig. Et land skal selv kunne bestemme over sin egen framtid. Den menneskelige frihet skal ikke være underlagt en diktator. På denne måten kjemper ukrainerne for demokrati og menneskerettigheter, og de fortjener all vår støtte.

Den andre krigen startet våren 2014. Gjennom en årrekke hadde den russiske minoriteten i Donbas følt seg ekskludert. Deres minoritetsrettigheter ble ikke respektert. Spesielt ikke det russiske språk. Skoler ble stengt og ukrainsk var det offisielle språket. Avstanden til Kyiv var stor. Denne situasjonen er gjenkjennelig. Den har fellestrekk med Kosovo, Katalonia, Baskerland og for den saks skyld Skottland, som ikke føler seg forstått av London. Pro-russiske styrker tar våpen i bruk for å frigjøre Donetsk og Luhansk fra Ukraina. Separatister tar kontroll over myndighetsbygninger 6.april 2014 og erklærer den selvstendige the People’s Republic of Donetsk. Den ukrainske hær forsøker å gjenerobre området. Det blir en brutal krig mellom den ukrainske hær og den pro-russiske folkehæren. En frontlinje etableres med den ukrainske hæren på den ene siden og folkerepublikkhæren på den andre, godt støttet av Russland både med våpen og personell. 14 000 mennesker er blitt drept i denne krigen.

Vilje til å forsvare

Den tredje krigen er krigen mellom Moskva og Kyiv. Den ukrainske stat forsøker å rive seg løs fra russisk maktinnflytelse og påvirkning. Ukraina og Russland var de to sterkeste pådriverne for oppløsningen av Sovjet. Under folkeavstemmingen i 1991 ønsker over 90 prosent av Ukrainas befolkning selvstendighet. Mens Ukraina nærmer seg mer og mer Vesten, kommer Putin til makten og får tanker om å gjenopprette det russiske rike, der Ukraina har en viktig plass. Dette er konflikten Putin tilsynelatende ikke forstår dybden i. Han tror det bare er snakk om å gjenetablere kontroll og autoritet. Og at det ukrainske folk vil akseptere det. Isteden svarer det ukrainske folk med en vilje til å forsvare sitt land og sitt territorium med en kraft og styrke Putin ikke forventet.

Den fjerde krigen er mellom Russland og USA. Den har pågått i lang tid. Det er en ideologisk krig vi kjenner til. Den kalde krigen var kjennetegnet av en maktbalanse mellom relativt likeverdige aktører. Etter den kalde krigens slutt, murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen var det en følelse av en endelig seier for de liberale demokratier. Gorbatsjov åpnet opp for en sterkere øst-vest dialog. Jeltsin fortsatte flørtingen med Vesten. Men da Putin kom til makten i 1999, startet en reversering. Putin ønsket først å være med i NATO, men ikke ved å søke om medlemskap og bli tatt opp. Russland skulle bli invitert inn og være en av de ledende i NATO. Dette ble ikke akseptert av NATO, og i 2007 holder Putin sin berømte München-tale, der han fordømte Vesten og spesielt USA. Krigen mot Georgia og annekteringen av Krim er eksempler på russisk ekspansjonisme. Vesten tok sterk selvkritikk for sin passive handlemåte ved disse to anledningene, og det er en medvirkende årsak til dagens fordømmelse av Russland og sterke støtte til Ukraina.

Ekstreme fiendebilder av hverandre

Det er jevnt over en enighet om disse fire krigene, men i mediekrigen beskylder partene hverandre for propaganda på begge sider, og begge parter tegner svært ekstreme fiendebilder av hverandre. Dette alene vil kreve et enormt forsoningsarbeid. Ta Sør-Varanger kommune som i mange tiår har utviklet et sunt mellomfolkelig samarbeid. Musikkorps, dansegrupper, teaterforestillinger, småbedrifter har hatt stor glede av det grenseoverskridende samarbeidet. Nå har alt dette stoppet på grunn av sanksjoner, men også på grunn av den ekstreme propagandaen som ikke skiller mellom folk og politikere.

Når det gjelder den første krigen, snakker Vesten og Ukraina mest om det russiske angrepet på Ukraina, mindre om ukrainernes eget opprør mot Kyiv. Når det gjelder krigen mellom Kyiv og Moskva er det en god felles forståelse. Ukraina vil frigjøre seg fra Russland. Når det gjelder krigen mellom USA og Russland er det en del uenighet om denne var lenge planlagt og forberedt av USA, eller om USA med ett så en mulighet til å ta knekken på Russland og Putin etter at Putin hadde gjort den fatale feilen å invadere Ukraina. Her er det er vanskelig å skaffe seg sikre opplysninger. Hybrid krigføring innebærer at det blir produsert mye falske nyheter, og det er vanskelig å avgjøre hva man kan stole på. Men allerede under mine første besøk i Ukraina i 2014 ble jeg fortalt at det er tre kriger på gang; Donbas kriger mot Kiev, Kiev kriger mot Moskva og Moskva kriger mot USA.

Vi reiste til Odessa i mai 2014

Opprøret på Maidanplassen skapte en splittelse i det ukrainske folk. Mellom de som støttet dette som et demokratisk opprør og de som så det som et statskupp. 2. mai 2014 var det en skarp konfrontasjon i Odessa, som endte med at over 40 prorussiske demonstranter brant inne. Det ble klart at denne splittelsen gikk dypere i det ukrainske samfunn enn bare mellom øst og vest. Med tanke på Nansenskolens utgangspunkt i freds- og forsoningsarbeid og de langvarige erfaringene fra forsoningsarbeid på Balkan, reiste vi til Odessa i mai 2014. Ideen var å invitere interesserte til en samtale om dialog. Invitasjoner gikk ut over facebook. Vi forventet et frammøte på 15-20, men det kom 250. Opplegget var visning av Reunion, en filmatisering av et dialogseminar ti dager før krigen startet i Kosovo. Så blir denne filmen vist de samme deltagerne 12 år senere, og de diskuterer «Var krigen verdt det? Fikk vi det samfunnet vi ønsket?» Denne filmen er også blitt vist på mange folkehøyskoler.

Reaksjonen var entydig: «Takk Gud for at vi ikke er Balkan, men dette er veldig relevant». Så gikk samtalen umiddelbart over til situasjonen i Ukraina. Vår reaksjon var også entydig: Her er det et stort behov for å snakke om situasjonen. Vi ble oppfordret til å gjenta det hele i Kiev, noe vi gjorde i august samme år. Igjen 250 frammøtte og samme samtale. Det initierte en rundreise støttet av den norske ambassade til syv ukrainske byer: Nova Kakhovka, Kherson, Zaporizhia, Mykolaiv, Dnipro, Kremenchug og Kharkiv. Nansen Fredssenter begynte å invitere ukrainske deltagere på sine treningsseminarer på Lillehammer, og Nansenskolen inviterte russiske og ukrainske deltagere på sin sommerskole. Dette skjedde fire somrer på rad. I tillegg støttet vi den norsk-ukrainske sommerskolen i Chernivtsi i sør-vest Ukraina. Campusen er som tatt ut av en Harry Potter film, og den står også på UNESCO’s verdensarvliste.

Sterke fiendebilder

Nansenskolen er programforpliktet til å spørre hvordan vi kan bidra etter en krig som har kostet mange menneskeliv, forårsaket millioner av flyktninger og store materielle og miljømessige ødeleggelser. Den har også skapt en dyp splittelse mellom to naboland som vil fortsette å sameksistere i hundrevis av år framover. Da Fridtjof Nansen fikk Nobel Fredspris for 100 år siden (i 1922), ga han prispengene til Ukraina og Russland. Vårt aktive engasjement i forkant av krigen skapte et nettverk som vi kan utnytte nå. 3000 mennesker fra Balkan har deltatt på dialogseminarer på Nansenskolen. De kom med sterke fiendebilder, men reiste med en langt mer multidimensjonal forståelse av hvem fienden var. Forsoningsarbeidet etter denne krigen vil ta en generasjon, kanskje to. Det viktige nå er å komme i gang i de miljøene der det er en inngangsport. Og det er Fridtjof Nansen blant russere og ukrainere i Norge og i Ukraina.

Av Steinar Bryn