For to år siden, i mars 2020, måtte skolene sende elevene hjem. I all hast ble folkehøgskolene – det næreste og mest fysiske skoleslaget av dem alle – gjort om til fjernundervisning.

Alle klødde seg i hodet i denne helt nye situasjonen, men gode råd ble langt fra dyre. Ganske raskt delte ansatte ved skolene deres gode ideer. Undervisningsopplegg ble spredt og spørsmål ble besvart med stor grad av entusiasme. Etter hvert ble det erfaringer med smittebegrensning som ble delt. Også her ble løsninger spredt og spørsmål besvart. Og når smitten seg inn på skolene, så ble disse erfaringene også beskrevet i detalj, slik at andre fikk mulighet til å lære.

Dette er, som sagt, noe av det vakreste med norsk folkehøgskole. Fellesskapet og gleden ved å hjelpe naboskolen til også å bli god.

Fra tillit til tvil

Jeg bruker alltid å beskrive de norske folkehøgskolene som «konkurrenter som ikke oppfører seg som konkurrenter». Selv på forretningskritiske områder, som elevrekruttering, har fellesskapsfølelsen og delingsviljen vært stor.

Jeg mener at det er en av folkehøgskolenes suksessfaktorer av to årsaker:

1. Skolene gjør hverandre gode, hvilket er elevrekrutterende i seg selv.
2. Det sterke fellesskapet – som blant annet kommer til uttrykk gjennom den felles markedsføringen under Folkehøgskolene-fanen – gjør at ungdommer føler seg trygge på å søke seg til en hvilken som helst folkehøgskole. De er ikke avhengige av å kjenne noen som har gått på akkurat den skolen før de sender en søknad.

Dessverre er det en fare for at selve grunnvollen i fellesskapet kan rakne, nemlig tilliten mellom skolene.

Brudd på avtaler?

Denne våren har ansatte ved flere folkehøgskoler stilt spørsmål ved om alle folkehøgskolene trekker i samme retning. Det har spesielt vært sådd tvil rundt informasjon om pris på linjene, om såkalt frivillige studieturer og om reisemål i linjenavn.

Når det gjelder informasjon om pris på linjene og frivillige studieturer så har de to informasjonskontorene sendt ut klare retningslinjer til folkehøgskolene. Angående reisemål i linjenavn så er dette basert på en debatt som oppsto på landsmøtet i Folkehøgskoleforbundet og årsmøtet i Informasjonskontoret for folkehøgskolen i 2019 der det ble vedtatt at alle skoler skulle ta bort reisemål i linjenavn med mindre reisemålet også var sentralt for undervisningen på linjen utenfor studieturen.

Ingen skriftlige avtaler

I forbindelse med arbeidet med å sikre at det er oppgitt riktig pris på alle linjer på folkehogskole.no så har vi involvert advokater for å vurdere prisinformasjonen opp mot Markedsføringsloven. Advokatene peker på noe helt grunnleggende ved norsk folkehøgskole som nå gir oss problemer: Vi har ikke laget skriftlige avtaler som forplikter skolene inn i felles markedsføring.

Svært mye i norsk folkehøgskole er basert på en forventning om at alle drar i samme retning og at alle har interesse i å følge retningslinjer og uskrevne avtaler.

Selv avtalen om å ikke ta opp elever før 1. februar, er en uskreven avtale. Så viktig som 1. februar-avtalen er så skulle man tro at den var underskrevet og vedtatt av alle folkehøgskoler, og at konsekvensene med å bryte den var store.

Slik er det ikke. 1. februar-avtalen er en uskreven avtale der den verste «straffen» for å bryte avtalen er at man får en telefon fra ett av informasjonskontorene. Det er ikke noe som tyder på at ikke 1. februar-avtalen overholdes av alle. Men det er spesielt at selv sentrale avtaler som påvirker hele opptaket til alle norske folkehøgskoler, ikke er gjort formelle.

Jeg har stor sans for slike myke avtaler som fungerer som de tre musketerne; en for alle og alle for en.  Men jeg er også bekymret for disse avtalenes framtid nettopp fordi de verken er vedtatt eller har konsekvenser ved brudd.

Konsekvenser av brudd på avtaler

Slike uskrevne avtaler setter store krav til både fellesskapet og den enkelte folkehøgskolen. Alle må, til enhver tid, ha opplevelsen av at alle andre følger avtalene. Et lite brudd kan føre til at alt rakner.

Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å se konsekvensene av folkehøgskoler som ikke sto samlet da en liten gruppe skoler valgte å misbruke gode støtteordninger på åtti- og nittitallet. Den danske staten forsøkte først å slå hardt ned på denne lille gruppen, men da dette ikke lyktes så måtte alle danske folkehøgskoler unngjelde.

Det samme opplevde de norske folkehøgskolene med kortkursene. Enkelte skoler tøyde strikken for kortkurs og alle skoler mistet muligheten til å gi korte kurs.

Indre eller ytre kontroll?

I Danmark endte folkehøgskolene med å få utstrakt ytre kontroll. Der kommer det kontrollører på besøk på skolene som sitter med stoppeklokke for å måle hvor mye av undervisningen som er allmenndannende.

I Norge mistet folkehøgskolene kortkursene, men har foreløpig liten grad av ytre kontroll. Den kan komme i forbindelse med Folkehøgskoleutvalgets offentlige utredning (NOU). Men inntil da så er det fortsatt opp til den enkelte skolen om man vil følge opp avtaler og retningslinjer – og norsk lov.

Brudd på gjensidige avtaler, og brudd på retningslinjer gitt av en av folkehøgskoleorganisasjonene, har få konsekvenser for den enkelte skolen. Men det kan få store konsekvenser for skoleslaget i form av tap av rettigheter og/eller omdømme. Enkeltskolers lovbrudd i for eksempel markedsføringen vil kunne gi alle folkehøgskolene et dårlig rykte.

Dorte Birch, daglig leder i IF