Takk Jon Krognes, for din stemme inn i debatten om sanksjoner i folkehøgskolen. Det er bra om vi ikke bare er enige, det er ofte da vi kommer videre og nye tanker oppstår.

Min intensjon er å stille spørsmål heller enn å konkludere
Jeg stiller spørsmål ved om vi i større grad enn i dag kan bruke den unike pedagogikken som folkehøgskolen kjennetegnes av inn i håndtering av brudd. Og om saker som på mange skoler nærmest er automatiserte disiplinærsaker kunne vært møtt og arbeidet med på andre og mer byggende måter. Jeg stiller spørsmål ved om vi blir en del av curlinggenerasjonen som fikser opp i stedet for å klargjøre elevene til å stå i det selv.

Jeg utfordrer oss. Hva om vi ikke kunne bruke bortvisning eller utvisning?

Hvordan hadde vi da gått inn i disse sakene? Hvordan hadde vi da tenkt når elever oppbevarte alkohol eller drakk på internatet? Og hva om de brøt samme regel for tredje gang, og bortvisning eller utvisning fortsatt ikke var en del av reaksjonsformene?

Måtte vi da ha arbeidet på en annen måte? Ville ansvaret ligget hos den enkelte lærer eller ville vi stått i og løst sakene sammen som et kollegie? Ville eleven oppleve å bli møtt mer likeverdig? Ville de kunne oppleve å bli ansvarliggjort på en annen måte?

Hva gjør at vi så lett tenker at konsekvenser ikke kommer uten samtidig bruk av sanksjoner?

Hva gjør at vi oftere tenker bortvisning om brudd på alkoholregler, mens vi bruker folkehøgskolepedagogikk og sosialpedagogiske virkemidler i brudd rundt for eksempel nattebråk. Begge typer håndtering får konsekvenser for den som bryter reglene, selv om ikke begge nødvendigvis inneholder sanksjoner.

Å snu om tankegangen er vanskelig. Vi er oppdratt i dette systemet; straff er en vanlig reaksjon på brudd. Bortvisning og utvisning er tydelig og preventivt, det svarer opp til forventninger og vi markerer noe ovenfor både elever som har brutt regler og for de som er berørt. Tillitsbrudd er krevende, jeg synes Bjørn Olav Nicolaisen beskriver dette godt i innlegget «Bortvisning må ut av norsk folkehøgskole» som sto på trykk i høst.

Vi står stadig i dilemmaer i folkehøgskolen
Lojalitetskonflikter og tillitsbrudd er en del av folkehøgskolelivet, nettopp fordi vi blir så nær hverandre. Min erfaring er at etterpåklokskapens lys går begge veier. Det er ikke godt å se at vi skulle ha agert annerledes, enten om det er fordi vi har hatt elever som bak vår rygg har spilt spill som ikke har vært bra for enkeltelever eller fellesskapet, eller der vi har gitt opp elever fordi vi har latt regler og forventninger binde oss opp. Det er vondt når vi trår feil, uansett. Det er til oss å se om det kan gi læring.

Hvor grensa går må vurderes i hvert enkelt tilfelle, på hver enkelt skole. Grenseoppgangen er ikke alltid så tydelig, vi har alt fra sårbare og lett krenkbare elever på den ene siden til grenseprøvende og utfordrende elever med store problemer på den andre. Det finnes atferd som ikke er forenlig med folkehøgskole, og noen ganger må skolefellesskapet trumfe individet for å kunne komme videre.

Fornying
Det er ikke de ekstreme sakene jeg vil belyse her. Jeg tror det kunne vært spennende å lete etter, og øve oss i, andre måter å reagere på. Det er skoler som allerede viser vei og bruker sanksjoner som bortvisning og utvisning i liten grad.

Jeg tror det gjør oss bedre, og nærmere vårt hovedmål om å legge til rette for gode danningsprosesser. Samtidig tror jeg at det er vanskelig å få til ny praksis der det er automatikk i at brudd etterfølges av straff. Da vil sanksjoner som bortvisning og utvisning lett bli svaret. Dit har vi gått før, dit er det lett å gå igjen.

Kristin Smith,

sitter i styret i Folkehøgskoleforbundet og er administrasjonsleder på Ringerike folkehøgskole