Er det typisk for medlemmer i Folkehøyskoleforbundet å være frilynt? Eller er det kanskje på tide å henvise begrepet Frilynt dit det engang oppsto, til en tilbakelagt, historisk kontekst, og dermed lete etter annen fane å samles under?

Eller er det tvert imot riktigere å hevde det motsatte, at begrepet frilynt viser til noe unikt menneskelig og universelt, til eksistensielle forhold ved tilværelsen, et begrep og et område som er verdt å bevare for enhver pris. Hva hvis vi i tillegg skulle mene at disse kvalitetene er knyttet til et spesifikt menneskesyn som i dag kjennetegner den ikke-kristelige del av skoleslaget? Hva skulle det i så fall være som gjør at de kristelige skolene og deres tilhengere kunne få ta del i dette menneskesynet og dele disse eksistensielle tolkningene?

Hvordan vi besvarer disse spørsmålene avhenger, som vi skal se, i stor grad av hvor vi tar vårt utgangspunkt.

Var Frilynt folkehøyskole noen gang Frilynt?

Folkehøyskolen vokser fram samtidig med sosiale bevegelser som bondebevegelsen og ungdomslagene. Det første ungdomslaget, Mølju, ble grunnlagt i 1869 av Ivar Blekastad, elev og disippel av folkehøyskolemannen og vitalisten Christopher Brun. Ideene som lå til grunn for de første ungdomslagene hadde mye felles med idegrunnlaget for folkehøgskolene. En organisasjons opprinnelseskontekst kan fortelle oss mye om dens typiske kjennetegn og strukturelle særtrekk, men også om dens begrensninger. Den daværende, dagligdagse betydningen av frilyntbegrepet må søkes i samtidens kulturelle kontekst, der den historiske frilyntbevegelsen, både som nyorganisering og del av en mer omfattende, framvoksende tidsånd er blant de viktigste grunnlagsbetingelsene.

Til grunn for utvikling av ungdomslagsbevegelsen lå de store politiske og samfunnsmessige skiftningene i Norge på annen halvdel av 18.hundre-tallet. Bevegelsen hadde brodd mot etablerte, politiske samfunnsstrukturer, og gjeldende språk- og religionssyn. Politisk sett var den en forkjemper for Parlamentarismen og stod politisk alltid til Venstre, dog uten en klar orientering mot arbeiderbevegelsen. Bevegelsen sto ikke bare i opposisjon til religiøse krefter. Uttrykket frilynt ble også forstått som radikalt politisk, ungdomslagene sto ofte til venstre i politikken og spilte en rolle innenfor nasjonal symbolpolitikk. Arbeiderbevegelsen derimot, hadde rørsla, av ulike grunner, lenge et fremmedgjort forhold til. Så noen radikalisme i betydningen sosialistisk revolusjon eller reformer var det neppe snakk om, selv om visse frihetlige og anarkistiske impulser spilte en viss rolle, både innen ungdomslaga og i folkehøyskolen (se min artikkel fra forrige nummer).

Noregs Ungdomslag ble startet i 1896, og faller i tid sammen med framveksten av den norske vitalismen, i kunst og litteratur, men også innen folkehøyskolen. Denne ungdomsbevegelsen gjenspeiler mange av tidsåndens vitalistiske trekk, med sin dyrking av folkeånd, folkekultur og folkespråk. Bevegelsen må ha spilt en viktig rolle under utformingen av den norske vitalismen. Utfoldelsen av den ungdommelige vitaliteten krever frihet og et naturlig livsrom for utfoldelsen. Dette kan ikke skje under kunstige betingelser, og krever opprør mot den tradisjonelle dannelsen. Idealet er i utgangspunktet en folkedannelse med klare antiautoritære trekk, en folkelig opplysning med den halvt mytiske fjellbondekulturen som uuttømmelig reservoar. Motpolen til ungdomslaget er den kristelige ungdomsbevegelsen og misjonslagene. De konkurrerer om de samme medlemmene, men med en dyp kløft når det gjelder menneskesyn dem imellom. (se NU – hjemmeside).

Hva innebærer det å være frilynt?

Denne nye ungdomsbevegelsen er fremskrittsvennlig og tolerant. De driver med folkeopplysning uten binding til autoriteter og med stor frihet i religiøse spørsmål. Men, de er ikke motstandere av kristendom, selv om den må være grundtvigsk inspirert med «mennesket først og kristen så». Sett fra et pietistisk perspektiv tilbød de frilynte ungdomslagene «syndige» aktiviteter som dans og skuespill, og de leste frihetlige bøker, med fare for å bli beskyldt for gudløshet.

Revitalisering av spørsmålet etter det frilynte

I år 2000, et helt århundre senere, kanskje er tidspunktet ikke tilfeldig, kom det ut et lite skrift, utgitt av Norsk folkehøgskolelag, med temaet, Menneskesynet og det frilynte. I innledningen drøfter redaktøren, Frede Dyrby Christensen, bakgrunnen for at vi (fremdeles) har to organisasjoner innenfor norsk folkehøyskole. Han plasserer årsaken i historien, nærmere bestemt i 1949, med dannelsen av NKF og IKF, Norges kristelige folkehøgskolelag, og Informasjonskontoret for kristelige folkehøyskoler. Er det således de kristelige som også den gang hadde æren av å aktualisere det frilynte, ved å bryte med det som inntil da hadde vært fanen for alle eksisterende folkehøyskoler? Var etableringen av kristen folkehøyskole som organisasjon et utrykk for at det ikke lenger var mulig å se på norsk ungdom som potensielt frilynte, og det frilynte som uttrykk for den norske folkesjelen?  Hvis kristen i denne versjonen er det motsatte av frilynt, hva er da kristen?

Frilynt er det som ikke er kristelig?

Flere viktige bidragsytere til dette temaskriftet gir sine bidrag til å forstå bakgrunnen for skoleslagets skisma, og hva som eventuelt måtte til for å endre på situasjonen. I en artikkel av Karl Gerwin, sogneprest i Oslo, knytter kritikken an til menneskesynet i den fundamentalistiske versjonen av lutheranismen. Innenfor dette menneskesynet er ikke kristendommen en naturlig videreføring av vår hverdagslige fornuft og erkjennelse. Tvert imot, hevder Gerwin, er fundamentalismens menneske i utgangspunktet ondt, og vil utelukkende være avhengig av Guds nåde for å tre inn i de helliges rekker. Dette passer dårlig til folkehøyskolens opplysningstanke og dermed også Grundtvigs motto om «menneske først – så kristen», selv om Grundtvig stadig må ses på som en, riktignok kritisk, lutheraner.  Andre kristne konfesjoner enn den dogmatisk lutheranske, som den anglikanske, ortodokse og katolske står i utgangspunktet nærmere den frilynte folkehøyskolen menneskesyn, bemerker Gerwin.

Også fra et mer kristent, eksistensfilosofisk perspektiv er det nødvendig å bryte med denne dogmatikken, og dermed åpne opp for en fenomenologisk forståelse av den dennesidige tilværelsen, og dermed også dens religiøse aspekter.

Kristen eksistensfilosofi

Olav Klonteig tar i et av sine innlegg utgangspunkt i en annen, mer moderne, men kristen tenker, nemlig Løgstrup. Hos denne kristne eksistensfilosofen er det «de suverene livsytringene» som kjennetegner mennesket. Løgstrup mener at de spontane livsytringer er etikkens jordsmonn. Etikk og moral vokser fram av livsytringer som i seg selv er etiske, selv om vi ikke tenker over at de faktisk er det. Dette er fordi de er så selvfølgelige og grunnleggende.

Mennesket vet ut fra seg selv hva som er en autentisk og forfalsket væremåte i verden, det trenger hverken noen nåde eller omvendelse for å kunne vise tillit, åpenhet, barmhjertighet og medfølelse, dvs. å være det vi betrakter som et godt menneske. Mennesket må bare oppdage og leve ut fra sin egen egentlighet. Menneskesynet og livsanskuelsen er grunnlaget for Løgstrups etikk, menneskelig løgn, bedrag og ondskap er således noe tillært, vi er alle gode på bunnen, i hvert fall i vårt forhold til den andre. Dette er også i tråd med «den holdning Jesus forkynte», og dermed på linje med den grundvigske lære om at mennesket er skapt i guds bilde. Stadig i følge Løgstrup, som var elev av Heidegger, og den dag i dag er en meget sentral tenker som kan likestilles med Grundtvig i dansk folkehøyskole.

Løgstrups religionsfilosofi

I boken Skapelse og tilintetgjørelse gir Løgstrup denne teologien en dypere, religionsfilosofisk begrunnelse. Dypest sett handler det, med referanse til Grundtvig om forholdet mellom Åpenbaring og Skapelse. Løgstrup kritiserer teologiske retninger som ikke skiller avgjørende mellom disse to, noe som i prinsippet utelukker at en kan oppnå en religionsfilosofisk forståelse av tilværelsen, som kan sidestilles med tro i kristelige forstand.  Som Løgstrup sier, med referanse til Grundtvig, er det skapte mer enn loven, skapningen er det livsopplysningens oppgave å oppklare.

Det er en teologisk oppgave å gi en filosofisk analyse av de fenomener i vår tilværelse som den kristne forkynnelse knytter an til. Men denne tilværelse er vår felles, universelle og menneskelige tilværelse, og dermed et fellesanliggende med også den a-religiøse filosofi eller vitenskap, som kristendommen sameksisterer med.

To ulike – men kristne menneskesyn?Her er det mao snakk om to ulike, begge kristne menneskesyn, hvorav kun den åpenbarings-eksklusive versjonen ser ut til å kunne opprettholde skismaet i norsk folkehøyskole mellom frilynt og kristen. Likevel sitter en igjen med en følelse av at denne motsetningen har noe anakronistisk ved seg, for burde det ikke være takhøyde for en kristendom av Løgstrups type, både innenfor frilynte og kristne folkehøyskoler, og i samme åndedrag, åpnes et rom for kristne, frilynte folkehøyskoler?

Siden vi tilsynelatende ikke har noen eksempler på slike kristne oppfatninger fra frilynt side i dag, er det kanskje på tide med en gjennomtenkning av spørsmålet. Kanskje finnes det allerede eksempler på kristen side, f.eks. innen KFUM/KFUK- skolene. Vil disse eller andre kunne betegne seg som frilynte i skjæringspunktet mellom Grundtvigs og Løgstrups menneskesyn?

Kanskje vil også en slik kritisk gjennomtenkning fra kristen side kunne motivere til ny åpenhet for de frilynte. En kristen folkehøgskoletanke bygget på Grundtvigs og Løgstrups etikk og menneskesyn, men uten den dogmatiske forankringen i en fundamentalistisk Luther-forståelse, ville kunne oppmuntre og motivere den frilynte folkehøgskolen til en parallell operasjon. Faktisk er det gode grunner for å tro at det allerede har skjedd en viss bevegelse. Hvis det er slik at kristen og frilynt stadig sees på som historiske motpoler, er det kanskje på tide at også frilynt folkehøyskole tar et nødvendig oppgjør med frilyntbegrepets historie. Legger vi selve frilyntbegrepet bak oss, gjennom å integrere det i en bredere samtids- og organisasjonskontekst, gis vi muligheten for å bidra til å etablere en helhetlig og livssynsnøytral folkehøgskole på ordentlig, hvor både kristne nudister og frilynte vitalister vil kunne finne rom for en frihet under felles fane.

Av Sigurd Ohrem, filosof og lærer ved Sandefjord folkehøyskole