Viser til Kristin Smiths artikkel: Vi er annerledesskolen i alt vi gjør, hvorfor ikke også i disiplinærsaker?

Det jeg synes vi burde stille spørsmål ved er Smiths konklusjoner. Det er slettes ikke alle ungdommer som synes det er hverken riktig eller rettferdig at noen skal kunne terrorisere sine medelever og alltid få nye muligheter. Det er ikke alle elever som synes det er greit at de får tilbake ansvaret for å gjøre noe med situasjonen når de har prøvet alt de kan og endelig tar mot til seg og sier fra om at noen medelever må stoppes. Men det aller alvorligste med Smiths konklusjon er at skolen prioriterer nye muligheter for dem som ikke klarer, eller ikke vil, innordne seg på bekostning av de svakeste i elevgruppa. De som ikke klarer å si fra, men lider i det stille.

Som rektor gjennom de siste 30 årene, de siste 26 på en skole som tar inn et antall elever med sammensatte lærevansker, har jeg sett hvordan ungdomsgruppen har endret seg de siste 30 årene. Jeg har også fått prøvet ut det meste av reaksjoner.

I 1998 hadde vi en situasjon der en gruppe elever ruset seg med hasj i et nabohus til skolen. Misbruket var betydelig og kjent blant de andre elevene. Vi fikk ikke hull på dette før nærmet oss påske dette året. Vi bare merket at det lå en slags sopp over hele elevmiljøet og skjønte det foregikk ting som ikke var bra. Til slutt fikk vi noen forsiktige hint, og gikk vi inn og sa at vi skjønte at noe foregikk og at vi nå ville at de som var innblandet i regelbruddet måtte stå frem. For å legge press på dem avsluttet vi all undervisning inntil de involverte i saken hadde meldt seg. Den første dagen merket vi oss at enkelte elever prøvde å samle elevflokken mot skolens ledelse. Det ble snakket mye om at kollektiv avstraffelse var ulovlig. Dagen etter snudde bildet seg. Elevene var kjempesinte på at de som var innblandet kastet bort tiden deres ved å ikke tørre å stå frem. Trykket mot dem som ikke sto frem ble meget hardt. I løpet av dag to innledet noen elever (noen av de involverte) uformelle samtaler med meg om hvordan de involverte skulle kunne stå frem. I løpet av sen kveld dag to sto alle frem, og undervisningen startet igjen dagen etter.

Elevene som sto frem ble ikke utvist denne gangen, for på Toneheim har vi ingen faste reaksjonsformer for noen disiplinærbrudd, og vi mente prosessen vi hadde kjørt elevene gjennom var en bedre reaksjon enn noen bortvisning eller utvisning ville vært. Dessuten ønsket vi å se om vi klarte å forene elevene igjen og ha en god tid sammen den siste måneden. Det klarte vi, og vi hadde en fantastisk siste måned sammen.

Det som gjorde meg betenkt på om vi hadde handlet riktig var det som skjedde etter skoleåret. En av våre elever med sammensatte lærevansker hadde hatt problemer gjennom året som vi ikke klarte å finne ut av. Etter skoleåret ble hun innlagt på senter for Epilepsi. Der konkluderte de med at eleven hadde utviklet epilepsi fordi hun hadde slitt så kraftig med lojalitetskonflikter gjennom skoleåret. Hun hadde forstått at det foregikk ting hun ikke kunne si noe om til lærerne. Hun ble dradd mellom lojaliteten til medelevene og lojaliteten til de ansatte. Det håndterte hun ikke.

Det er helt uutholdelig for meg, selv over 20 år etterpå, at en av de elevene som hadde nok å slite med fra før fikk denne tilleggsutfordringen i løpet av skoleåret på Toneheim som skulle vært et godt og trygt år får henne. Det er rektors ansvar at alle elever har det trygt og godt på skolen. Jeg må bare leve med at jeg ikke klarte å gi henne den tryggheten hun skulle hatt, men siden da har jeg gjort alt jeg kan for at det ikke skal skje igjen.

Det innebærer muligheter til å gjøre det som er nødvendig når vi opplever at elever som har valget mellom å ta hensyn, eller å la være, velger det siste, og ikke bryr seg om konsekvensene. Selv etter at konsekvensene er gjort svært tydelig for dem, for det får alle elever i klartekst hvert år. Jeg må bry meg om konsekvensene.

Vi bruker selvfølgelig dialog for alt det er verdt og i alle situasjoner, og gir gjerne dem som trenger det en sjanse til, men vi krever til gjengjeld at de gjøre endringer i sin atferd. Om de ikke gjør det velger de bort muligheten til å få bli på Toneheim, ikke fordi vi er sinte på dem eller synes de er håpløse, men fordi vi også må ta hensyn til dem som ikke klarer å beskytte seg selv.

Dette er ikke elevenes ansvar å få skikk på medelever som ikke vil ta hensyn til fellesskapet. Når elevene kommer til oss ansatte er det fordi de har prøvet men ikke får vedkommende til å ta deres innspill til etterretning. Da er det vår plikt å overta saken og gjøre det som er nødvendig for å unngå at elever som ennå ikke har lært å ta ansvar skader sine medelever.

Derfor må vi ha mulighet til å ta urinprøver, vi må ha mulighet til å bortvise og utvise elever når det er nødvendig. Det er ikke fordi verktøykassa er tom, Det er fordi dette også er en del av verktøykassa Vi er en skole for alle. Ikke en institusjon som har som prioritert oppgave å få dem som er mest ute å kjøre på beina igjen. Det er også vår styrke. Gjennom dialog med den enkelte kan vi klargjøre hvorfor vedkommende må endre adferd. At det rett og slett står mye på spill for dem selv. Min erfaring gjennom de siste 30 årene er at dette virker. Men vi trenger å ha relevante verktøy også for de situasjonene der dialog alene ikke er nok.

Om eleven gruer seg mest til samtaler, bortvisning eller utvisning er ikke noe godt argument for å redusere verktøykassen for reaksjoner. Min er faring er at det elevene er mest redd for er at foreldrene deres skal bli skuffet over dem. Å måtte komme hjem og fortelle at de er utvist på grunn av hasjrøyking er for svært mange elever det absolutt vanskeligste å måtte gjøre.

På de snart 27 årene jeg har vært på Toneheim har kun en elev blitt utvist og ikke fått komme tilbake igjen. Men vi har en god del elever som har blitt utvist, som har skrevet en klage og fått komme tilbake. Alle elever som har vært gjennom den prosessen skjønner at de nå har bare en mulighet, og vi har ikke opplevet at noen av dem har skuslet bort den muligheten. Snarere tvert imot trenger noen å få en skikkelig stopp og oppvekking for å forstå at de må endre adferd. Å tro at vi kan stoppe alle med dialog er dessverre naivt. De få som trenger noe mer må også kunne få det i folkehøgskolen. Men det er oss ansatte som har ansvaret for at det blir gjort først når det er nødvendig og vi må ha de midlene som gjør det mulig å effektuere de reaksjonen som trengs til enhver tid.

Det som er den interessante diskusjonen i denne sammenhengen er jo om man i det hele tatt er villig til, og mener det er riktig, å bruke makt eller ikke. Det vil alltid være et tveegget sverd å bruke makt uansett årsak. Å bortvise elever eller å ta fra dem skoleplassen for godt er et maktmiddel. Det samme er det når vi på en eller annen måte truer elever til å følge regler. Skal vi i det hele tatt bruke makt i folkehøgskolen?

Så lenge vi inviterer mennesker med sammensatte lærevansker og de som av andre årsaker trenger en trygg havn til våre skoler, så må vi på en eller annen måte skape den trygge havnen. Det gjør vi ikke ved å la enkeltelever misbruke vår tillit og medelevenes lojalitet. Vi kan ikke med åpne øyne la de svakeste elevene våre være fritt vilt for elever som sliter med å forstå sin rolle overfor fellesskapet. De må enten lære innen rimelig tid på folkehøgskolen, eller lære det et annet sted.

Jon Krognes

Rektor Toneheim Folkehøgskole