På toget, på veg mot Trondheim, tok jeg kontakt med min medpassasjer. Han satt ovenfor meg, og et lite bord var alt som var imellom oss. Foreløpig.

– Skal du langt?, spurte jeg
– Steinkjær, svarte han
– Skal si de bygger noe voldsomt her!, sa jeg og sikta til E6-utbygginga nord for Oslo.

– Faen!, utbrøt han. – Hvorfor kan’em ikke barre borre en tunnell herfra til Trondheim og få litt fart på sakene? Du veit dem har tekknologien til det, men dem gidder ikke!

Ok. Vi prøver et nytt spor, tenkte jeg, og spurte hva han hadde for interesser. Fram kom fine svar som ga gjenklang i meg. Det gikk på småbruk, grønnsaker, lære seg handverk. Kanskje dette kunne bli en hyggelig tur likevel?

Men et stykke før Mjøsa kom bombene i tur og orden; Mennesket har aldri vært på månen. Flystripene på himmelen er kjemikaliestriper. Klimaendringene skyldes en planet ved navn Nibiru, og, det som trigget meg mest: jorda er flat!

Jeg ga meg ut på korte og lange forklaringer på hvorfor jorda ikke er flat. De prellet av. Mens Mjøsa sklei forbi utenfor, viste jeg med papir og blyant at jordkrummingen langsetter hele Mjøsa er på hele 158 meter. – Matematikk er ikke bevis, sa han. – Det der er bare tall.

– Javel. Men jeg har en god venn som har vært på Sørpolen. Han har vært der i tre somre og restaurert de gamle hyttene til Scott og Shackelton.

– Neida!

Ifølge flatjord-folkene er det kun de innvidde folka i NASA som har mulighet til å dra opp på iskanten som holder vannet på plass rundt jord-planet. Min venn har vært utsatt for et nøye planlagt skuespill, iscenesatt av Dem, for å spre løgnen om den runde jorda.

Ok. Løpet var kjørt. Jeg begynte heller å spørre ham ut om hvordan han mente det hele hang sammen. Han hadde meninger om alt, og det kom fra YouTube. For ham var en YouTube Video en bedre faktakilde enn en lærebok i fysikk.

Hvordan skal man reagere, når man møter mennesker med meninger som er helt skrudde? Å tro at jorda er flat, er uskyldig, på grensa til søtt. Å tro bokstavelig på innholdet i en ca. 2000 år gammel bok er ikke helt uvanlig. Å mene at holocaust ikke har skjedd er nokså sjelden, men det forekommer, bare se på http://vigrid.net. Fullt av folk heier på Viktor Orbán, enda flere på Donald Trump. Noen tror COVID-vaksinen gir deg micro-chipper i blodet. Qanon tilhengerene tror verden styres av pedofile satanister. Kort sagt: det mangler ikke på skrudde holdninger og meninger der ute, noen er potensielt farlige.

Det var konspirasjonsteorien om Eurabia som fikk Anders Behring Breivik til å ta livet av 77 mennesker. Brendon Tarrant opplyste at han var inspirert av ABB. Phillip Manshaus sier han var utpekt av «St.Brendon». Teorien går ut på at norske politikere, og særlig Arbeiderpartiet, helt siden 30-tallet har jobbet for en islamisering av Norge.

Hvis man faller ned i et av disse konspirative kaninhullene, er det fort gjort å bli der. Da blir alt man leser, ser og hører en bekreftelse på det man allerede har lest. Ta en titt på ovenfor nevnte nettsted og tenk over hva slags verdensbilde man får, hvis man sluker innholdet der.

Vi liker å tenke at et år på folkehøgskole skal være medisin mot ekstreme holdninger og meninger. Og hvis ikke å bli sett, mestre og å få venner, er god medisin, vet ikke jeg hva som er det.

Men hva hvis? Dersom det viser seg at en elev har meninger som er helt utenfor kanten? At hun mener at visse politikere burde skytes, for eksempel. At Hitler burde fått fredsprisen osv. Da spørs det hvor dypt det sitter. Folk kan slenge utav seg de mest utrolig ting i kommentarfeltene rundt omkring, uten at de egentlig mener det, når de får tenkt seg om. Man må spørre ut og undersøke.

Skolerommet må være et rom hvor tanker og ideer får blomstre, men et sted går grensa. Voldelig ekstremisme er ikke greit. Andre former for ekstremisme er kanskje greit? Hvor går grensene? Hvordan setter man dem? Hvorfor er grensene forskjellige i ulike kulturer? Kan man skape et samfunn uten ekstremisme? Hvor går grensen mellom ofring av frihet og overvåkning av bestemte miljøer? Er det egentlig det ekstreme som er det normale, historisk sett? Dette lurer jeg på, sammen med elevene mine.

Når toget ruller inn på Trondheim Sentralstasjon har jeg og min medpassasjer snakket sammenhengende i 7 timer.

– Takk for turen, sier jeg

– Takk for turen, det var hyggelig!, svarte han.

Av Kenneth Bjørkli, lærer i båtbygging, Fosen folkehøgskole