Illich ble født i Wien. Faren var fra Kroatia mens moren, med jødiske bakgrunn, var fra Tyskland. Begge med velstående røtter og liv. Moren rømte til Italia i 1942 med de tre barna for å unnslippe Hitlers forfølgelse av jøder. Der gikk Ivan på gymnas og universitet i Firenze. Etter krigen dro han for studier i Salzburg, men returnerte så til Italia og Roma. Der studerte han filosofi og teologi og ville bli prest. Han avsluttet i 1951 og ble ordinert til prest i den katolske kirke. Senere i 1951 finner vi Illich som hjelpeprest i New York der han særlig tar seg av fattige innvandrere fra Puerto Rico.

Ti år senere grunnla Illich CIDOC (Center for International Documentation) i Mexico. Her samler han en gruppe som etterpå kom til å spille en viktig rolle i skoledebatten, både i USA og Europa. Hans egen bok «Det skoleløse samfunn» (på norsk 1973)(Deschooling Society) og Nils Christies «Hvis skolen ikke fantes» har sin bakgrunn i CIDOC. I 1968 slutta Illich som katolsk prest.

I «familie» med Grundtvig

Både Grundtvig og Illich har det til felles at de i en eller annen forstand er sekulariserte. De frigjør seg begge fra den kristne tradisjonen i møte med verden. De argumenterer ikke kristelig i saker som har med denne verden å gjøre, men det betyr ikke at de ikke tenker og taler utfra en kristen bakgrunn. Men de var ikke dogmatiske kjettere. Både Grundtvig og Illich hevder at de fører videre den egentlige kristendomsform, som de mener har kommet ut av kurs.

«Det skoleløse samfunn» er nok en noe misvisende tittel. Illich ville ikke ha et samfunn helt uten skole, men han tenker seg en annen organisasjonsform. For eksempel ved at en skulle få stipend for å gå på skole en kortere tid, når en var motivert for det – når som helst i livet. Grundtvig var trolig en større motstander av skole enn Illich. Gøteborgtanken hos Grundtvig forutsetter jo at all latin-skole skulle legges ned. Og når det gjelder barneskolen er Grundtvig svært kritisk.

Mange har nok truffet på Ivan Illich i en annen sammenheng enn skole. Han var en sterk samfunnskritisk røst og ble en viktig ideolog for mange i alternativbevegelsen på 60-70-tallet. Han var meget kritisk til industrialiseringen. Her finner vi også paralleller til Grundtvig som etter å ha opplevd den første industrialiseringa i England uttaler seg svært skeptisk til den. Han skriver et sted  .. «som gjør håndverkere blott til redskap i maskinmesterens hånd, tankeløse treller i fabrikkherrens gård».

Lærer utenfor skolen

Illich var en framoverlent samfunnskritiker. Et av hans hovedpunkt er at en så stor del av vår tilværelse har blitt industrialisert eller kapialisert. Både skole og sykehus har nå blitt store industrier, kunnskap har blitt en vare, det snakkes om «kandidat-produksjon» – og den finner sted i lukkede gettoer. Vi har glemt at det viktigste av det vi kan, har vi lært utenfor skolen, sier Illich. Han hevder at vi må komme bort fra all overflødig produksjon og komme tilbake til de nære relasjonene mellom mennesker. Vi trenger, sier Illich, «Tools of convivality», redskap som kan stimulere de nære samværsformene. Den livsstilen Illich her går inn for, må vel være noe av det samme som Grundtvig tenkte da han skrev: «Et jævnt og muntert virksomt liv på jord.»

De redskapene vi lager, hevder Illich, skal være gode for oss selv, de skal ta hensyn til det økologiske samspillet i naturen og de skal ikke være til skade for andre. Det vil si: Mennesket skal herske over redskapen, ikke omvendt. Han vil jobbe for en postindustriell samfunnsform.

Ivan Illich er en tenker og aktivist som matcher svært godt vår tids utfordringer. Han vil ikke ha bort alle maskiner, men spør om alle varer er livsnødvendige for oss. Han er ikke mot tekniske framskritt, men teknikken må tilpasses mennesket og naturen. Illich er opptatt av at handlingene må folk gjøre selv.

Elevene blir umyndiggjort

På 70-tallet var det enkelte som mistet troen på at skolene kunne forbedres, mistet troen på skolen som en positiv motkultur i samfunnet. Ivan Illich ville som sagt avskole samfunnet mens Nils Christie prøvde å tenke igjennom hva vi kunne gjøre Hvis skolen ikke fantes.

Ivan Illich hevder i «Det skoleløse samfunn» at skolens «skjulte pensum understøtter det selvødeleggende forbruk av tjenester og fremmedgjørende produksjon». Skolens er altså en institusjon til kapitalismen fremme. Elevene blir umyndiggjorte i et system der elevene blir kunder og lærerne tilbydere av kunnskap som en vare. Gjennom attester er det siden mulig å avansere i kunnskapshierarkiet.

Dette er både udemokratisk og kostbart, hevder Illich. Nils Christie ønsker seg en skole som i større grad knytter samfunn og formell læring sammen. I sin bok tar han et oppgjør med et utdanningssystem som stenger folk ute.

«Det tvungne fremmøte fjerner barna fra hverdagen i den vestlige kultur og kaster dem inn i et miljø som er langt mer primitivt, magisk og dødsens alvorlig. Skolen kunne ikke opprette en slik enklave hvor de regler som gjelder under normale forhold, er avskaffet, hvis den ikke bokstavelig talt i en årrekke sperret de unge inne på et hellig område», skriver Ivan Illich.

Illich og Christie er på mange måter samstemte i sin kritikk. Skolen fungerer som en forlenget arm for de som har definisjonsmakt. Derfor skal alle på samme alder stappes inn i et trangt klasserom og lære pensum til samme tid. Interesser får vike for hva som står i læreplaner og statlige dokumenter.

Stadig relevant

Illich førte en stadig polemikk mot industrisamfunnet og den vestlige økonomiske utviklingsmodellen. I boka Medical Nemesis (1976) leverer han svært kritiske analyser av den moderne legevitenskapen. Illich påpekte at den økende medikaliseringen kan svekke menneskers evne til å mestre de utfordringer livet byr på.

Vi kan spørre oss hva det er ved selve skolesystemet som er til hinder for god menneskelig utvikling. Dagens polariserte skoledebatt klarer åpenbart ikke å gi oss gode svar på dette spørsmålet. Ivan Illich sin avskolingspedagogikk fikk som sagt mye oppmerksomhet i 1970-årene. Det samme fikk boken Hvis skolen ikke fantes av Nils Christie. Deres forslag om henholdsvis total nedleggelse og total omstrukturering av skolen fikk, på tross av offentlig oppmerksomhet, lite gehør selv om mange nikket anerkjennende til deres argumenter om at skolen nok ofte kunne være for ufri, for udemokratisk og ikke bidro til å utvikle elevenes kreative og kritiske evner.

Det er vanskelig å få øye på mer enn smuler av Ivan Illich sine idéer og tenkning i dagens skole, men jeg tror han han stadig kan være relevant både som skole- og samfunnsrefser.

Øyvind Krabberød/redaktør