Fra ett prosjekt til et annet

I et annet skoleutviklingsprosjekt, «Livsmot og mestring», var vi i begynnelsen mest opptatt av elever med psykisk uhelse og de ansatte som skulle følge opp disse elevene. I løpet av prosjektperioden dreide fokuset mer over på det bærende og inkluderende fellesskapet i folkehøgskolen. Vi ble minnet om at det ikke først og fremst er oppfølging av enkeltelever som skaper et godt folkehøgskoleår. Det viktigste vi gjør er å bygge fellesskap. Men hvordan får vi det til? Hva er sosialpedagogikk i folkehøgskolen? Hvilke metoder har vi, og hva vil vi som skoleslag med våre sosialpedagogiske praksiser?

Internatet og fellesskapet

Flere skoler valgte å undersøke det sosialpedagogiske arbeidet utenom undervisningen. Særlig har internatet som arena for læring og inkludering vært et gjennomgangstema. Mens noen skoler hadde en mer helhetlig innfallsvinkel, valgte andre å spisse problemstillingen. Et eksempel på dette er å undersøke hva det gjør med internatlivet at elevene i år bodde sammen linjevis på internatavdelingene. En av mange metoder for å forbygge smittespredning forrige skoleår. Det er spennende å lese hva personalet på denne skolen tenker om de erfaringer og funn de gjør. Elevene var delt helt på midten i hva de syntes om å bo linjevis eller på tvers av linje. Men slik jeg leser det, ser de ansatte og stipendiatene større fordeler med spredt plassering. Siste skoleår opplevde denne skolen mer bråk, uro og konflikter på internatet. Kanskje et resultat av brakkesyke, men muligens også fordi klassekamerater har en annen måte å være sammen på enn ungdommer som kun bor sammen.

Andre eksempler på mer spisset tilnærming knyttet til internatet var fritid, søvn, den uformelle samtalen, matsalen og elevkvelder.

Hvordan arbeide med fellesskapet, spille gruppen god, inkludere alle, var et annet gjennomgangstema i mange av rapportene. Hva betyr f.eks. linjefellesskapet for elevenes utbytte av skoleåret? En skole brukte tid til å samtale med elevene om egne opplevelser og utfordret dem på hva de har fått og gitt til gruppa.

En annen skole valgte å gi alle lærerne en refleksjonsoppgave knyttet problemstillingen: Hvordan spille gruppen god? Her finner vi kapitler med tema som: hvordan spille gruppen god når det stadig er enkeltelever som mangler, relasjon vs. fag – ulike innganger til gruppen og enkelteleven eller hvordan spille gruppen god, når det ikke er noen å spille på? Dette var forfriskende lesning fra lærere som våget å reflektere kritisk over eget arbeid. Jeg tror mange ansatte i folkehøgskolen vil kjenne seg igjen i disse refleksjonene og også kunne hente noen nyttige tips til bruk i egen skolehverdag.

 Tull og tøys

Det er ikke overraskende at internatlivet og alt som skjer utenom undervisningen får mye plass i disse rapportene. Internatet er en vesentlig del av folkehøgskolens danningsoppdrag!

Det er interessant å lese beskrivelser av den læringen skolene sitter igjen med når de undersøker egne praksiser. Selvfølgelig vet vi at det å se eleven er det viktigste vi gjør. Men hvordan gjør vi det? Og hva kan vi lære av å fokusere blikket på en del av arbeidet og undersøke dette nærmere?

Når en skole systematisk velger å undersøke noe så vagt som den uformelle samtalen gjennom skoleåret, uten å gå i fella og gjøre den om til en formell samtale, er det artig å se hva de sitter igjen med av selvinnsikt. Et eksempel er refleksjonene rundt «tull og tøys» og hva det har å si for at elevene våger å ta kontakt med den ansatte og for meningsinnholdet i samtalen. Her løfter de fram et område vi som regel har et ubevisst forhold til, men med fordel kan bli mer bevisste på.

Elevmedvirkning

Det var spennende å legge merke til hvordan et annet tema, elevmedvirkning, lå som en dirrende undertone i mange av skolenes beskrivelse av det sosialpedagogiske arbeidet. Det var ikke alltid direkte adressert, men ble noen steder nevnt som en ettertanke eller en refleksjon knyttet til et endringstiltak. Setninger som det må vi huske å sjekke ut med elevene neste år, dukket ofte opp.

I andre rapporter skriver skolene mer tydelig om koblingen mellom elevmedvirkning og sosialpedagogikk. De forteller om situasjoner og praksiser som viser at elevenes muligheter til å påvirke eget skoleår er direkte koblet til det utbyttet de har av skolens sosialpedagogiske tilbud.

«Oppsummeringen, både fra selve evalueringene og drøftingene i personalet etterpå, er nok at vi bør bli enda bedre på å involvere elevene og ansvarliggjøre dem. En bekreftelse på dette kan være at elevkveldene på lørdager er det området som har høyest score av alle evalueringsområder i år. Dette er samtidig det feltet som elevene har hatt størst grad av medvirkning på, både når det gjelder prosess og innhold. Involvering og ansvarliggjøring av elevene er også noe som går igjen som en rød tråd når ansatte peker på muligheter for å utvikle den læringsarenaen som internatet er.»

En skole går nye veier i evalueringsarbeidet og skoleutviklingen når de innfører fokussamtaler. Elevene møter en fra ledelsen i mindre grupper hvor de gir tilbakemelding på ulike områder av skoledriften flere ganger underveis i året. På denne måten får elevene trening i å uttrykke egne standpunkter, og skolen får verdifulle innspill til skoleutviklingen. Elevene får også en reell opplevelse av at deres oppfatninger betyr noe.

Det er ikke overraskende at medvirkning er viktig i det sosialpedagogiske arbeidet. Vi kan ikke danne fellesskap uten at alle deltar i fellesskapet og bidrar inn i det. Vi kan ikke danne fellesskap for elevene, vi må gjøre det sammen med dem.

Ikke forutsette enighet

Har vi kommet noe videre i å beskrive hva sosialpedagogisk arbeid er i folkehøgskolen? Ja, det vil jeg si! Rapportene har gitt oss mange inspirerende eksempler og et materiale vi ønsker å arbeide videre med. Men samtidig er det viktig å merke seg at vi i dette prosjektet aldri hadde noen intensjon om å lage en permanent definisjon. Her lener jeg meg på den tyske pedagogen Klaus Mollenhauer:

«Det er noen problemer med uttrykket sosialpedagogikk som oppdragelsesvitenskapelig begrep. Selv om det er blitt brukt i over hundre år, veksler betydningen stadig fra forfatter til forfatter og fra interessegruppe til interessegruppe. Det er derfor klokt å ikke forutsette enighet, men i stedet redegjøre for sitt eget utgangspunkt.»

Dette kan være en god holdning uansett tema for de fleste samtaler og diskusjoner. Mollenhauer sier også: «Frihet og identitet vinner man bare gjennom møte med et kulturelt og sosialt fellesskap som ikke innbyr til narsissistisk selvbespeiling, men som utfordrer individet til å se ut over seg selv og prøve å finne de verdier som gir livet substans og fellesskapet mening.» Er det ikke dette fellesskapet vi ønsker å skape hvert år?

Danningsfellesskap

Hva vil vi som ser elevene? Hvordan ser vi? Hva gjør vi med det vi ser? Rapportene beskriver hvordan mange av de praktiske grepene skolene tar i møte med elevene, er et resultat av de verdiene skolen bygger på. En skole forteller om hvordan de aktivt bruker sine hverdagsverdier ærlig, rusfri og tilstede i skolehverdagen og når de sammen med elevene skal finne løsninger på problemer eller situasjoner som oppstår. En annen skole skriver: «Likeverdstanken trumfar alle ulikskapar, det vere seg legning, tru, tilpasningsevne eller eigentleg kva som helst. Difor er det ikkje berre ei plikt men også ei drivkraft å lukkast med at alle skal ha det bra på vår skule».

Jeg liker uttrykket «Det sosialpedagogiske blikket». Det har så langt vært en god arbeidstittel på et prosjekt i startfasen. Det har gitt oss en god retning. Men skolene beskriver et arbeid og en innstilling som går ut over det å se andre mennesker med synssansen. De beskriver et blikk som kommer fra sjelen, dypet, grunnverdiene, fra kjernen i det vi ønsker for elevene. Blikket er et verktøy. Målet er det inkluderende fellesskapet, et danningsfelleskap hvor elevene finner seg selv og andre. Lærer å være menneske sammen med andre mennesker.

Av Marie Wiland

Dette er et NKF prosjekt (Noregs Kristelege Folkehøgskulelag), men to IF-skoler (frilynte) hadde hørt om prosjektet og ble med (Jæren og Arbeiderbevegelsen).