Vi er annerledes-skolen, vi er elevenes kanskje første møte der de anerkjennes som voksne og myndige utøvere i eget liv. Likeverd og respekt for den enkelte er folkehøgskolens kjerneverdi. Sammen skal vi forsøke å skape en arena for personlig utvikling, med dialogen og den levende vekselvirkning i sentrum for danningsprosessen.

NÅR VERKTØYKASSA ER SLUNKEN
Vi er mange som skal fungere sammen, så vi trenger noen leveregler: Hva er greit? Hva kan vi leve med? Og hva kan vi faktisk ikke leve med.

Dette er viktige rammer som gir elevene trygghet. Gjennom reglene vet de hvor de har oss, og de vet hva som er forventet av dem. Det er ikke reglene i seg selv jeg mener vi må ta avstand fra. Selv mener jeg at det er viktig og riktig å blant annet ha nulltoleranse for narkotika og alkoholfrie internater. Men, jeg mener vi er i utakt med oss selv i håndteringen, altså hvordan vi i folkehøgskolen reagerer på bruddene som skjer.

Så tilbake til levereglene. Berusa ungdommer som holder leven er jo ikke greit, men er kanskje til å leve med? At noen skulker morgensamling likeså. Men vi kan ikke leve med stoff eller alkohol på internatene, ei heller voldelige eller truende elever. Alvorlighetsgraden vil styre hvilke verktøy vi kan og skal ta i bruk, og i de mest ekstreme sakene vil både bortvisning og utvisning være nødvendige virkemidler for å beskytte medelever og skolefellesskap. Men for de aller, aller fleste sakene vil dette være virkemidler som hverken er hensiktsmessige eller forholdsmessige, selv ved gjentatte brudd.

Likevel, når vi ikke har mer å dra opp av verktøykassa blir en bortvisning fort det eneste vi har igjen.

ANDRE MÅTER Å GJØRE DET PÅ?
Men burde vi behandle alle disse sakene som disiplinærsaker? Er det virkelig her de hører hjemme? Folkehøgskoleloven forteller oss at vi må ha et organ for disiplinærsaker, men ikke hvilke saker som skal behandles der. Kunne vi snudd om på det, tatt frem vår unike pedagogikk og heller forsøke å gå inn i sakene i et klasseromsperspektiv; det er noe rusk i maskineriet, hvordan få det i orden igjen?

Elevene har ofte et sterkt rettferdighetsprinsipp og en forventning om at vi som skole skal reagere på bestemte måter (strengt). Det betyr ikke at det er slik vi må svare ut; dette er ikke videregående skole, vi er annerledes-skolen. Skolen som møter elevene på alvor fra dag én. De kjenner det i alt vi gjør, fra første stund. Sånn burde det også være når regler brytes, for i folkehøgskolen er ikke reaksjoner og straff det viktige. Det viktige er prosessen der vi sammen finner gode og fornuftige måter å leve sammen på, der bevisstheten trenes og andres behov får komme til syne. Det er i dette spennet læringen og danningen skjer. Og er det et sted med potensiale må det være nettopp her, i denne brytningen!

Samtalen skal ikke være et våpen, men det er vårt verktøy, vårt redskap. Et redskap som alltid bør være vårt første svar, og i en ideell verden, også vårt eneste.

LA OSS UTNYTTE AT DE ER «STUCK»
Noen trenger mer tid enn andre til å klare å se utover seg selv og egne behov. For mange er det ikke skriftlige advarsler, anmerkninger eller prikker på «rullebladet» som starter en slik prosess. I alle fall ikke bortvisning fra undervisning eller skole. Tvert imot trenger mange å bli møtt av likeverdige voksne og nye sjanser. Det er ugreit om vi har sanksjoner som er ment godt, men som gjør oss bundet og ikke i stand til å møte den enkelte elev der den er. Blir ikke da reaksjonene viktigere enn formålet?

De fleste har brutt noen regler i sin ungdom. Selv husker jeg at spenningen var stor i om jeg holdt meg innafor fraværsgrense og standpunktkarakter. Men det var ikke varsel om manglende karakterer eller trussel om bortvisning for at jeg røyka på skolen som gjorde inntrykk. Helt ærlig, jeg tror faktisk ikke at en bortvisning på den tida hadde gjort noe særlig fra eller til. Det som traff, men som jeg stadig forsøkte å vri meg unna, det var samtalene.

En av x-faktorene ved folkehøgskole er muligheten for å utforske, prøve og feile, ikke bare en, men så mange, mange ganger i løpet av en forholdsvis kort periode i livet. Og elevene må stå i det, kanskje for første gang i sitt liv. For her er ingen smutthull, her kan de ikke bare slutte, begynne med noe annet, bytte ut folk eller sted. Her er de på et vis «stuck».

ELEVENE SOM RESSURSER INN
Vi sier gjerne at det beste er når elevene korrigerer hverandre. Kanskje vi kunne tørre gå litt videre i dette landskapet, i hvem som kan bidra inn i oppdragelsen og dannelsen. Og hører alltid slike saker til på individnivå, mellom elev og oss voksne? Eller kunne vi tatt bruddene tilbake der de skjedde, og arbeide med de ute i elevgruppa? Deltakelse, nattebråk, berusa hjemkomst eller oppbevaring av alkohol på internatet, hvor og hvordan skjer læringen best? Gjennom et papir med en advarsel på? Ved å måtte reise hjem og tenke seg litt om (og gjerne skamme seg litt?), eller skjer læringen i møte med andre, der man får erfare sin egen rolle i andres liv, ved sin tilstedeværelse eller sin manglende deltakelse.

Kunne elevene bidratt inn i arbeidet med å finne disse grenseoppgangene og inn i arbeidet med skolens reglement og håndteringen av dette, og på den måten forstå at på folkehøgskole har vi fokus på læring, ikke på å sette andre på plass eller markere oss. Kunne det ikke blitt en veldig god trening for det videre livet? For i kollektivet kan de sjeldent bare ringe en vakt som fjerner en berusa roomie, med påfølgende bortvisning fra kollektivet dagen etter. I livet må de takle både forstyrra nattesøvn, bråk, fester og alkohol, stoff eller romkamerater som tar seg til rette. Tenk hvilken kompetanse de kan tilegne seg om de får bidra inn.

WE FIX?
Er vår reaksjonsform bare nok et bevis på at vi voksne ordner opp og fikser? De samme regler brytes også rundt omkring i de tusen ungdomshjem. Og selv om bruddene er alvorlige, bortvises eller utvises sjeldent ungdommene hjemmefra av den grunn. Familien må snakke sammen, stå i det og i sammen finne ut av ting.

Eleven får sin reaksjon hos oss, men både den som eier bruddet og dens medelever fratas muligheter til læring av det som skjer. Hvor er rommet for refleksjon?

Jeg opplever et gap mellom vår brilliante daglige folkehøgskolepedagogikk og hvordan vi håndterer mange av disiplinærsakene. Det henger på en måte ikke helt i sammen. Det er ikke folkehøgskole, det er ikke annerledes-skolen, i alle fall ikke slik jeg ser den for meg.

Vi trenger en idémyldring, for vi er annerledes-skolen, den som tenker annerledes og agerer annerledes, og som oppleves moderne og relevant.

Kristin Smith,

sitter i styret i Folkehøgskoleforbundet og er administrasjonsleder på Ringerike folkehøgskole