Mandatet som utvalget skal arbeide ut fra, gjør et nummer av at folkehøgskolesektoren de siste årene jevnlig har «uttrykt et ønske om å bidra til å løse ulike samfunnsutfordringer». – Dette er delvis riktig. Den akutte flyktningsituasjonen som Norge opplevde en flik av i 2015, utløste helt klart aktive handlinger og endringer ved flere skoler, med tilhørende meldinger til stat og kommune, der siktemålet nettopp var «å bidra» i en spesifikk situasjon. Dette ble da også lagt merke til hos myndighetene og var et godt eksempel på hvordan vår frihet og våre løse plugger også setter oss i stand til tydelig ansvarstagen i det samfunnet vi er del av.

Jeg sier likevel «delvis riktig» om det å ønske å bidra. Mer presist er å si at vi i våre møter med Kunnskapsdepartementet har spilt inn våre observasjoner, det vi mener å kunne se hvert bidige år, rundt hva samfunnet «mottar» fra de over 80 folkehøgskolene i landet. Og i de samtalene har vi vært spesifikke, kanskje særlig opp mot noen av «utfordringene» som samfunnet nå erfarer. Vi tror at vi bidrar positivt på disse feltene:

• Økt motivasjon for gjennomføring av videregående opplæring og høyere utdanning
• Økt integrering og mindre utenforskap
• Styrket psykisk helse og dermed bedret folkehelse
• Økt relasjonskompetanse, til beste for familier, samfunn og arbeidsliv

I tillegg kommer naturligvis en masse som følger av et skoleår for over 10 % av årskullet som så å si innånder dannelse og folkelig opplysning nær sagt døgnet rundt. Vi tror for eksempel at de drøyt 7.500 elevene som avslutter et folkehøgskoleår hver mai, reiser ut med en klarere oppfatning av hvem de er og hva de har å bidra med i en demokratisk sammenheng lokalt, nasjonalt og globalt. Jovisst er folkehøgskolen samfunnsøkonomisk nyttig.

Så har kanskje «folkehøgskolesektoren» erfart at politikernes kunnskap om skoleslaget ikke alltid har vært tilstrekkelig realitetsorientert, og så har man gitt uttrykk for et ønske om en slags oppdatering på kunnskap om hva folkehøgskolen faktisk er og gjør.

Med ovenstående sagt er det ikke uten frykt og beven vi nå gyver løs på arbeidet. Én ting er å ønske å øke beslutningstakernes kunnskap om skoleslaget slik det er, en annen ting er å manøvrere i hele folkehøgskoleinstituttet nå som alt som hører til der, kommer under lupen: Hvilken risiko løper vi når alt kommer i spill? Hva med loven og formålet, forskriftene og ordningene og rammebetingelsene? Man kan miste nattesøvnen av mindre.

Mandatet som er forelagt utvalget, handler i korte trekk om de fire følgende felt:

• Folkehøgskolenes samfunnsoppdrag. Hvordan kan skolene bidra til å løse konkrete samfunnsutfordringer?
• Faglig kvalitet i folkehøgskolene. Hva kjennetegner god faglig kvalitet i dette skoleslaget, og hvordan kan faglig kvalitet videreutvikles og sikres?
• Kunnskap om folkehøgskolene og utdanningene. Hvem er elevene som går der?
• Rammevilkårene for folkehøgskolene, økonomiske og juridiske. Herunder systemet for godkjenning av nye skoler.

Blant føringene som er gitt for arbeidet, finner vi blant annet at folkehøgskolene fortsatt skal være et supplement til det formelle utdanningssystemet, at folkehøgskolene i hovedsak skal rette seg mot unge voksne, at langkurs med obligatorisk internat skal utgjøre skolenes kjernevirksomhet, og at folkehøgskolene som hovedregel fortsatt skal være eksamensfrie.

Jeg tror at hovedutfordringen til utvalget, og i særlig grad til oss som representerer folkehøgskolen i Norge, blir å tydeliggjøre den umistelige effekten, eller gevinsten om man vil, folkehøgskolen har for enkeltmennesker, mellommenneskelige relasjoner, lokalsamfunn og den videre demokratiske samfunnsbyggingen i landet.

Jeg håper – og vil arbeide for – at folkehøgskolen ikke først og fremst skal få et instrumentelt oppdrag. Jeg tror, for å sitere en dansk folkehøgskolekollega, at jo mer man spenner folkehøgskolen for vognen, jo mindre får man igjen av det man «bestiller». Jeg tror at folkehøgskolen trenger å være fri for å utføre sitt oppdrag, – for menneske og samfunn.

Det store mangfoldet i folkehøgskolelandskapet er en skatt for skoleslaget. Det at hver skole har ansvar for å definere sitt verdigrunnlag innenfor rammen av allmenndanning og folkeopplysning, styrker legitimiteten til skoleslaget: Ulike formuleringer, etablert etter grundige, lokale og demokratiske prosesser ved hver skole, der man søker å identifisere hvorfor man er kvalifisert for danningsoppdraget, bidrar til å styrke mangfoldet som en egen verdi.

Så betyr ikke dette at en skole er fritatt for innsyn eller systemkritisk blikk. Og det betyr slett ikke at det ikke skal stilles krav til skolens program. Den store friheten innebærer bare større ansvar for å drive skolen etter det formålet man er gitt, og forutsetter stor åpenhet rundt læringsprogrammet. En skole som nyter en slik frihet, skal naturligvis være vidåpen om egen praksis, om menneskesyn, læringssyn og økonomi og personal – og skal til enhver tid la seg kikke i kortene.

På denne bakgrunn skal vi ønske NOU-invitasjonen fra Regjeringen velkommen. Sammen har kristen og frilynt folkehøgskole tyngde til å prege utredningsarbeidet i det året som er avsatt til arbeidet. Det gode samarbeidsklimaet som etter hvert har etablert seg mellom de to greinene, med en nærmest sømløs veksling på folkehøgskolekontoret av arbeidsoppgaver overfor skolene, bærer bud om en felles tydelig stemme inn i ordskiftet om hvilken rolle folkehøgskolen skal ha i samfunnet.

Til å drøfte og utrede de problemstillingene som Regjeringen ønsker belyst, er følgende 11 oppnevnt:

1. Student Rode Margrethe Hegstad (leder), Oslo
2. Styreleder Gunnar Birkeland, Birkenes
3. Assisterende rektor Astrid Elisabeth Moen, Inderøy
4. Student Thea Stormo Solberg, Oslo
5. Styreleder Per Armand Thorbjørnsen, Stavanger
6. Professor Nina Volckmar, Trondheim
7. Kompetanse- og næringsdirektør Erik Brekken, Åndalsnes
8. Aktøransvarlig Irene Kinunda Afriyie, Bergen
9. Viserektor Rasmus Dyrvig Henriksen, Århus
10. Programleder Samuel Massie, Nittedal
11. Rådgiver Mats André Kirkebirkeland, Oslo

Det er bare å glede seg.

Gunnar Birkeland, leder i NKF