Kombinasjonen av antroposofi og vitalisme, med grundtvigiansk tankegods som felleselement, ser ut til å ha hatt større gjennomslag i folkehøyskolenorge enn tidligere antatt. Et resultat av denne sammensatte inspirasjonen av antroposofi og vitalisme var at det på første delen av 1900-tallet i Norge ble opprettet en serie med antroposofiske folkehøyskoler i områdene rundt Gudbrandsdalen, men også med utløpere lenger sør og vest i landet, som i Østfold.

I 2009 fant forsker og idehistoriker Jan-Erik Ebbestad Hansen upubliserte, antisemittiske manuskripter blant tekster av antroposofen Alf Larsen. Det dreide seg om aforismesamlingen Jødeproblemet, et verk som aldri ble utgitt, ført i pennen på1950-tallet, hvor Larsen både gir uttrykk for forståelse for Hitlers jødeforfølgelse. «Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden,» skrev Larsen blant annet. (Ebbestad Hansen i Klassekampen). Ved nærmere ettersyn viser det seg at den form for åndelig antisemittisme som i boken blir avdekt hos Larsen er familiebeslektet med en sterk strømning i tysk-idealistisk filosofi fra 1800-talet. Fellestrekk kan gjenfinnes i Steiners filosofi, men med viktige tillegg: Hans lære om folkeåndene, og måten denne kom til anvendelse i den norske antroposofoffentligheten.

«Steiners individualisme og universalisme var (altså) kombinert med sterke innslag av rasistiske stereotypier. Det gjelder både i biologisk og kulturell forstand. For flere sentrale norske antroposofer i mellomkrigstiden ble koblingen germanisme og kristendom en potent komponent i selvforståelsen, i måten de oppfattet historien på og ikke minst i forståelsen av jødedommen» (Ebbestad Hansen s. 58).

Konspirasjonsteoretikere?

Larsen var, ifølge Ebbestad-Hansen på langt nær den eneste antroposofen som huset antisemittiske ideer. Espen Grønlie uttrykker seg på denne måten, «Jo, ikke bare hevder Ebbestad Hansen at Larsens antisemittisme var ideologisk begrunnet i antroposofien, han påstår endog at flere av de toneangivende antroposofene forsto det jødiske folket og jødedommen på samme måte som Larsen». (Espen Grønlie, i Le Monde Diplomatique)

    I sin nyutkomne bok, antroposofi for skeptikere, kaller Arne Øgaard, på den annen side, aktuelle debattanter som argumenterer for at det finnes forbindelser mellom Steiners lære og Larsens antisemittisme for konspirasjonsteoretikere. (Tore Rem 2021)

Det er ikke urimelig å anta at den rolle antroposofien, i kombinasjon med den norske åndsvitalismen, kan ha spilt, ikke begrenset seg til et kort tidsrom rundt første verdenskrig.  Særlig problematisk er holdningene til jødespørsmålet.

Boken til Ebbestad Hansen avdekker, i tillegg til Larsens antisemittisme, pre-fascistiske tendenser og/eller jødehat hos flere framtredende antroposofer, også tilknyttet folkehøyskolen. Men det åndsvitalistiske jordsmonnet for denne tenkningen må søkes i strømninger som var til stede før fascismen, og ikke bare på høyreradikalt hold. Størrelser som Marta Steinsvik, og, utenfor antroposofien, Hans Jæger og Arne Garborg huset tidlig også antisemittiske sympatier, som kan se ut til å ha inspirert også antroposofer.  Felles for alle disse fire var at de også hadde sterk affinitet til anarkismen.

Men, på hvilke måter kom disse tankene til å prege den tidlige utviklingen av antroposofien og i neste omgang engasjementet i folkehøyskolen i Norge?

NS og folkehøyskolen i Gudbrandsdalen

Olav Aukrusts viktigste politisk støttespiller under etableringen av Dovre folkehøyskole i 1917 var, sammen med Ingeborg Møller, Bjørner Vigerust, bror til folkehøyskolelærer og senere styrer på Ringebu folkehøyskole fram til 1945, Ola Vigerust. Vigerust, som den gang var ordfører og Venstremann, beveget seg etter hvert i fascistisk retning.  Etter kommunevalget i 1934 skrev Bjørner Vigerust til Vidkun Quisling. Han fortalte at han våren 1933 hadde gått ut av Bondepartiet og meldt seg inn i NS. Overfor Quisling foreslo han å arrangere et stort folkemøte på Dombås sommeren 1935: «Til sumaren må vi halda stort stemne på Dombås. Vi må ha Dykk som hugutalar…» NS-stevnet han foreslo, kom virkelig i stand. (Gudmund Moren: Nasjonal Samling i Dovre 1933-45).

Eldstebror Ola, som tidligere hadde jobbet sammen med Aukrust i folkehøyskolen både på Gausdal og Dovre, var lenge ansatt som rektor på Ringebu folkehøyskole (den gang Gudbrandsdalen amtsskole), og gikk av først i 1945. Han var en svært sannsynlig sympatisør med Quisling, og ble etterforsket under landssvikoppgjøret. To sønner gikk derimot inn i Waffen SS. (Landssvikarkivet)

Olav Aukrust hadde også fascistsympatisører i sin nære familie. Hans bror Paal, Bondepartipolitiker og ihuga Quislingtilhenger, ble valgt til ordfører i Lom for NS i 1940. Noe overraskende ble han gjenvalgt som ordfører i Lom etter krigen. Det var ingen vanntette skott mellom antroposofien og den framvoksende nazismen i Norge. Quisling deltok regelmessig på møter i Antroposofisk selskap på 1930-tallet, og studerte Rudolf Steiners skrifter, skriver Jan Bojer Vindheim på sin blogg.

Steiners ånd kommer til Norge

Etter et innledende besøk i Norge returnerte Steiner til Kristiania i 1910, der han holdt sin innflytelsesrike foredragsrekke om den norske folkeånden. Her argumenterer han særlig for at den norske nasjon, med sin unike, norrøne kulturarv og nærhet til sine urkilder, innehar et helt spesielt potensiale i utviklingen av den norrøn-germanske ånd.

Blant deltakerne på disse foredragene var trekløveret Ingeborg Møller, Marta Steinsvik og Helga Geelmuyden, som alle skulle bli superspredere av antroposofien i Norge. Disse tre kvinnene hadde en annen viktig ting felles, de spilte alle det germansk-norske ut i motsetning til jødedommen. I dette sto framdyrkingen av den norske folkeånden særlig sentralt i mellomkrigstiden. (Ebbestad Hansen)

Ingeborg Møllers sentrale rolle

Møller var forfatter, folkehøyskolelærer og venn og kollega av Olav Aukrust, som hun også drev flere folkehøyskoler sammen med.  Med en antroposofi som også omfavnet Grundtvigianismen var hun en lidenskapelig pådriver for en folkehøyskole i tråd med egen verdensanskuelse. Med sin bakgrunn fra de høyere lag av bondemiljøet var hennes åndsvitalistiske ideologi dypt forankret i myten om bondekulturen, for denne formidable forfatteren var feiringen av det norrønes gjenkomst et gjennomgangstema rundt det litterære leirbålet. Hun ble også kalt «vølven» av sine forfattervenner. For den unge Jens Bjørneboe ble hun en slags morsskikkelse.

Det var Møller som i 1908 sørget for å få Steiner til Norge for første gang, og dermed bidro til innføring av antroposofien her til lands. Hun sto da også Steiner veldig nært, og fulgte ham på hans reiser i Norge. Møller hadde redaktørvervet for det antroposofiske tidsskriftet Vidar, og pøste på med artikler om den germanske og norske folkeåndens gjenkomst i en rekke andre aviser og tidsskrifter. Steiners teosofisk inspirerte antroposofi delte menneskeheten inn i raser, hvor noen raser var mer utviklet enn andre. Veien fra dette var ikke så lang til å føre dette videre ved å identifisere sin egen rasegruppe med den høyest utviklede, og dermed andre som underlegne. (Jan Bojer Vindheim).

Foredragene fra Kristiania ble for øvrig, i 2007, vurdert av et tyskstatlig organ som overvåker bl.a. nasjonalsosialisme i media. Undersøkelsen resulterte i at foredragene fra Kristiania ble stemplet som «tekster» som nører opp under rasehat (Ebbestad Hansen i KK).

Inspirerte folkehøyskolefolk

Møller var et lokomotiv for å gjøre antroposofien kjent i Norge, ikke minst innenfor folkehøyskolekretser. Hun bevirket personlig særlig at denne åndsretningen fikk sterk respons i det unge, grundtvigianske og vitalistiske miljøet i Gudbrandsdalen, sentrert rundt familiene Blekastad, Aukrust og Ofigsbø. Alt tyder på at hun direkte påvirket Olav Aukrust, Hallvard Blekastad og en rekke personer og miljøer i antroposofisk retning. På et stort antroposofisk møte på Lillehammer i 1920 var Aukrust og Blekastad blant de mange deltakerne.  Bondesønnen og norskdomspedagogen Andreas Austlid, grunnlegger av Møre og Østre Gausdal Folkehøyskoler, rektor og tidligere elev av Christopher Bruun, var også til stede. (https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Ingeborg_M)

Mangeårig rektor og grunnlegger av Østfold folkehøyskole, Olav Funderud, ble antroposof, mye takket være sin unge, nyansatte lærer, Olav Aukrust. Men, Funderud var også germanist, og skriver i en artikkel fra 1930 om germanerne eller arierne som vår tids ledende folkegruppe. Denne synet minner mye om Christopher Bruuns, som allerede i 1898, omtaler germanerne som det folkeslag som er «kallet til å ha en herskerstilling i verdenshistorien». (Ebbestad Hansen)

Fra folkesjel til førerdyrking

I likhet med Steinsvik talte Møller særlig sterkt til ungdommen, og den mest germanske av dem alle var den norske bondeungdommen. Disse skulle utgjøre fortroppen i den «store omveltningen» Møller så komme. Men til dette trengtes også politiske førere av høyeste rang. Quisling var en av dem, her sto det fram en mann med voldsom kraft, en som manet til kamp, åndskamp, og våget si sin mening, uansett partier. Det handlet om å redde den germanske kultur, dvs. den norrøne folkeånden, som Quisling var en hovedeksponent for. Hun plasserte ham i tradisjonen fra Olav den Hellige, Christopher Bruun, Henrik Wergeland og kanskje viktigst, dikteren og folkehøyskolemannen Olav Aukrust.

Møller så Quislings partidannelse og kamp for gjenreisningen av Norge i lys av Steiners folkesjelforedrag og den oppgave han hadde tildelt de nordisk-germanske folkene.

Den samme folkeåndtenkning preget hennes syn på jødene. Men, hun støttet ikke Quisling under den tyske okkupasjonen, og måtte for øvrig sone seks måneder på Grini. (Ebbestad Hansen).

Antisemittiske posisjoner

Møller delte, et stykke på vei, sin venninne, teosofen Marta Steinsviks, antisemittiske synspunkter, bl.a. slik de kom til uttrykk i avisen Nationen. For Nationen og bondeorganisasjonene var jødene en trussel mot det bestående og nasjonale. De sto bak både bolsjevismen og den internasjonale kommunismen. I flere debattinnlegg kolporterer hun jødiske konspirasjonsteorier.

Sammenliknet med mer ytterliggående posisjoner der jøder og jødedom knyttes til en bestemt biologisk «natur» uten utviklingsmuligheter representerte Steiner imidlertid en moderat posisjon. Løsningen på «problemet», fra hans posisjon blir å forstå som assimilistisk antisemittisme På den annen side bidro hans stereotype, negative bestemmelser av jødedommen, den jødiske «rase» og kultur til en legitimering av antisemittismen. (Ebbestad Hansen, i KK) Denne antisemittismen virker for øvrig å være i overensstemmelse med den tidligere omtalte «metafysiske antisemittismen» som er konstatert i Heideggers forfatterskap, og som viderefører elementer også fra Hegel, Steiners forbilde, Fichte. (Sigurd Ohrem: Heidegger testamente 2019). Heidegger innskriver også jødene til en skjebnesvanger plass i værenshistorien.

Populærkulturell propaganda

Teosofen Marta Steinsvik var feminist og kvinnesaksforkjemper, med bakgrunn i norskdomsbevegelse og mållag. Hun var en sentral skikkelse i den anarkistiske Askerkretsen rundt Hulda og Arne Garborg, og ble en viktig støttespiller for Steiner og den tidlige spredningen av antroposofien i Norge.

Steinsvik var en ivrig propagandist for antisemittismen og en av 1920-tallets mest aktive antisemitter i Norge. Hun turnerte nasjonalt med foredrag om en global, jødisk konspirasjon, og må ha vakt en formidabel interesse, også blant den norske bondeungdommen. Aftenposten anslo i 1925 at opp imot 200 000 mennesker hadde hørt hennes antisemittiske foredrag basert på falsumet Sions vises protokoller, på norsk i 1920. Det er sannsynlig at den opplyste og beleste teosofen Marte Steinsvik var antisemitt før lesningen av dette herostratisk berømte, men høyst fiktive bokverket. Steinsviks, som før dette brøt med Steiner, spilte en helt unik helt rolle som antisemittisk multiplikator og aktiv spreder av antisemittisk konspirasjonsteori til store grupper i norsk mellomkrigstid. (Martin Aasbø Ringdal: «Norge, vokn op!»)

Hennes rolle i forhold til folkehøyskolen var indirekte, i mellomkrigstiden appellerte hun til populærkulturen og pleide dessuten livslang omgang med framtredende folkehøyskolefolk og antroposofiske pedagoger. Et engasjement i bevegelsen må hun ha hatt, hun ble bl.a. herostratisk berømt for sin trakassering av folkehøyskolerektor Eskelands ved hans konvertering til katolisismen midt på 1920-tallet. Og Stortingets borgerlige flertall støttet hennes syn, om ikke hennes brutale retorikk, Voss folkehøyskole, hvor Eskeland var rektor og grunnlegger, ble fratatt sitt statstilskudd inntil rektoren sluttet. (Øyvind Strømmen: Marta Steinsvik og anti-katolisismen)

Konspirasjonsteori og verdensanskuelse

Steinsvik antisemittisme er betydelig mer spektakulær enn den vi, med Ebbestad Hansens som kilde, finner hos Alf Larsen, selv om inspirasjonene nok kan være mye av de samme. Larsen refererer seg tydeligvis også til Sions vise protokoller. De begrunner begge sin antisemittisme på konspirasjonsteori, og de er, i likhet med en rekke andre folkehøyskolefolk og antroposofer, tidlig tilhengere av anarkismen. Kretsen talte også navn som Arne og Hulda Garborg, mens presten, eddaoversetteren og anarkisten Ivar Mortensson Egnund, hadde en høy stjerne hos Larsen. Den noe gåtefulle sammenhengen mellom anarkisme, antroposofi og antisemittisme vil imidlertid være tema for en senere artikkel.

Kultursyn og verdensanskuelse var på mange måter ett i den åndsvitalistiske ideologien, men det var på ingen måte entydig hvordan dette slo ut i politisk praksis. Steiners tidlige flørt med anarkismen satte også spor i den norske mellomkrigsoffentligheten. I kjølvannet av den såkalte tregreningslæren og dens individualistiske, organiske samfunnsmodell blir anarkismen på sett og vis nasjonal. Men også grundtvigianismen ga grobunn for anarkistiske ideer. Den konservative intelligensiaen så på folkehøyskolene som farlige anarkistskoler. (Gunhild Svare 2008)

Enhver verdibasert pedagogikk kommer med et menneskesyn eller verdensanskuelse, men i autoritær pedagogikk blir disse pedagogikkens eneste innhold.

Grundtvigs skille mellom menneske og kristen, skole og forkynnelse er en robust og velegnet vaksine mot totalitære skolesyn og disiplinering i folkehøyskolen. Hvis derimot utgangspunktet er en pedagogikk hvis innhold gis av en pålagt, dogmatisk-autoritær verdensanskuelse, sier det seg selv at resultatet fort kan bli grelt, enten en snakker om kristelige eller pre-fascistiske ideologier. Få av de antroposofiske orienterte skolene, som riktignok har hatt en større utbredelse enn antatt, kan ha vært i nærheten av en slik ideologisk ensretting. Her har, i tillegg til Grundtvig, den sterke betoningen av etisk individualisme, også ideologisk, vært et bolverk mot tidsåndens ekstreme vitalistiske og fascistoide strømninger. Kanskje egner antroposofien seg bedre som grunnlag for et anarkistisk samfunnssyn enn et fascistisk – uten verken førerdyrking eller antisemittisme.

——————–

Kilder:Kilder

Jan-Erik Ebbestad Hansen,  Klassekampen Torsdag 23. mars 2017

Jan-Erik Ebbestad Hansen: En antisemitt trer frem. Alf Larsen og Jødeproblemet. Press. 2018

Espen Grønlie, Le Monde Diplomatique, Juni 2018

Tore Rem anmeldelse i Vårt land, 2021

Gudmund Moren: Nasjonal Samling i Dovre 1933-45

Utskrift fra Landssvikarkivet