Begreper som folkesjel og folkeånd gir liten mening for moderne nordmenn. Ekstra forvirrende blir det sikkert når jeg hevder at begrepene kan ha to helt ulike meninger. Men dette er det viktig å vite når en leser Sigmund Ohrems artikler om vitalisme.

Noen av oss kan ha en svak fornemmelse av at det er noe spesielt ved å være norsk. Det er ikke en klar og sterk følelse, og den bidrar ikke nødvendigvis til at vi fremhever oss overfor andre. Men bare det at vi krysser grensen til Sverige og Danmark, gjør at vi kan oppleve at noe er annerledes. Danske Kirsten Weiss utforsker dette spørsmålet i boken Når vikinger slåss – hvorfor er det så vanskelig for skandinaviske bedrifter å samarbeide (Fagbokforlaget 2008). Jeg sakser bare to setninger «Nordmenn kan virke innesluttet. Andre definerer dem som sære og tviler på om interessen de viser for et samarbeid egentlig er oppriktig ment.» Nordmenn oppfattes også ofte som selvgode. Det er selvsagt store individuelle forskjeller, men boken er et forsøk på å fange noe typisk.

Et viktig spørsmål blir da hvorfor det finnes slike forskjeller, og et nærliggende svar er de kan være knyttet til naturen. Ifølge Rudolf Steiner virker det en folkeånd gjennom naturen som til en viss grad gir menneskene et særpreg. En folkeånd er et høyere englevesen som inngir impulser. Å være preget av en bestemt folkeånd kan gi spesielle utfordringer, men også styrke. Derfor sier Steiner at vi bør prøve å bevisstgjøre oss styrken som ligger i det norske. Det som vi kan bidra med til helheten – det globale fellesskapet. For mange vil dette oppleves som temmelig gåtefullt, men slike gåter kan berike livet.

Et folk kan også være preget av det Rudolf Steiner kaller blodsfellesskapet. Fra gammelt er det mange tradisjoner om at en folkegruppe ikke måtte blande seg med andre. Det å sikre livsmulighetene til eget blod, bidro til mange kriger. Det var også et klart mål for Adolf Hitler. Blodhevn kan også knyttes til forestillingen om et slikt blodsfellesskap. Men ifølge Rudolf Steiner kom Kristus til jorden for å oppheve blodsfellesskapet slik at alle mennesker kunne leve sammen i gjensidig nestekjærlighet. Som Paulus sa «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Jesus Kristus.»

Nå foregår dessverre den virkelige kristningen av verden ganske langsomt, og den kan også se ut til å være på retur. Derimot ser vi en økende oppslutning om nasjonalistiske bevegelser som kjemper mot innvandring, og blant nynazistene argumenteres det mot raseblanding. Når noen snakker om den germanske folkeånd, har det neppe med engler å gjøre, men for meg virker det som en lengsel tilbake til blodsfellesskapet, en lengsel som ifølge Rudolf Steiner er knyttet til menneskets mest primitive drifter.

Rudolf Steiners beskriver ikke bare folkeånder, men også tidsånder. Krefter som setter inn bestemte impulser i ulike epoker. På begynnelsen av 1800-tallet dominerte en impuls for nasjonal bevissthet. Dette slo i Norge ut i en nasjonalromantikk hvor man hentet fram de beste restene fra fortiden, som eventyr, sanger og folkekunst. Mange av antroposofene som levde på Rudolf Steiners tid, var grepet av denne impulsen og flere var aktive målfolk. Men allerede på slutten av 1800 tallet kom det en ny impuls inn i verden som jeg vil kalle den globale. Med fornyet kraft skulle menneskene vekkes til bevissthet om at vi alle er en menneskehet. Denne impulsen ble lenge overskygget av mer destruktive krefter, men vi som var unge rundt 1968 fikk en global oppvåkning. Brått så vi all urettferdigheten våre medmennesker rundt om i verden ble utsatt for, og vi ville gjøre noe med det. Om vi ikke maktet så mye, gikk vi i hvert fall i demonstrasjonstog og sang protestviser. (Ulike utslag av denne oppvåkningen er skildret i min bok Hvor er min far den gamle hippien?) Dette ungdomsopprøret satte også preg på folkehøyskolene, og jeg håper at noe av impulsen lever der fremdeles. Skal vi kunne bidra aktivt i verden, er det en fordel å ha bevissthet om hva vi som individer og folk har som utfordringer og hva som er våre sterkeste sider.

Arne Øgaard