Sigurd Ohrem slår opp et bredt lerret: «Intensjonen er å undersøke hvorvidt en slik samrøre av vitalisme og antroposofi kunne føre i antisemittisk eller fascistisk retning, og dermed også lede fram til andre verdenskrig og rettsoppgjøret».  Som en del av denne bredt anlagte undersøkelsen mener han det er viktig å komme med en motstemme til det jeg har skrevet om dette i boka «Frihet til å lære».  Til det har jeg følgende å si: Motstemmer er bra! Jeg har ingen ambisjoner om å være en ufeilbarlig guru! Ny kunnskap om viktige temaer er alltid flott! Åpenhet er også flott, jeg har ikke prøvd å skjule noe som helst.

Det er tre punkter jeg ønsker Sigurd Ohrem kunne utdype. Alle punktene handler om hans påstand at antroposofien i kombinasjon med vitalismen hadde stor gjennomslagskraft i det norske samfunnet, og ikke bare i perioden rett etter første verdenskrig. Her kommer disse punktene. Han skriver:

1. Særlig gjelder dette holdningene til jødespørsmålet, men trolig også andre aspekter ved samfunnssynet. Da er ikke veien så lang til å tenke seg at en tilsvarende tendens kan ha overvintret i folkehøgskolen.
2. En beslektet hypotese, hvis antroposofien overhodet skal være med i regnestykket, er at symbiosen mellom Steiners åndsfilosofi og den særegne formen for nasjonalistisk vitalisme som den vi ser blant norske folkehøgskolefolk før og etter andre verdenskrig, er en katalysator for antisemittisme
3. Denne tidsånden (vitalismen, mitt innskudd) gjorde seg gjeldende i hele samfunnet, men dermed også i folkehøgskolen, der vitalismen i tillegg fikk en særegen antroposofisk tapning.

Ohrems påstander er at vitalismen i kombinasjon med antroposofien overvintret i folkehøgskolen, videre at den særegne form for nasjonalistisk vitalisme blant norske folkehøgskolefolk var en katalysator for antisemittisme, og i folkehøgskolen fikk denne vitalismen en særegen antroposofisk tapning. Disse påstandene blir det både spennende og interessant å få dokumentert. Det vil bringe ny kunnskap opp i dagen. Kildegrunnlaget for min bok var først og fremst Høgskulebladet der jeg leste meg gjennom alle årgangene, styreprotokollene i Høgskulelærarlaget, samt de skoleplanene og brosjyrene som var tilgjengelige. Der fant ikke jeg en tydelig nasjonalistisk vitalisme som kunne være katalysator for antisemittisme.

Så litt om Alf Larsen og min benektning av Alf Larsens antroposofisk betonte antisemittisme. Jeg skrev i 2009 en artikkel til Olav Sletto-selskapets Årsskrift om Alf Larsen.  Da hadde Ebbestad Hansen funnet og offentliggjort Alf Larsens anti-semittiske tekster.  Det gjorde jeg tydelig oppmerksom på i det foredraget jeg holdt i Sletto-selskapet, og det står også å lese i artikkelen jeg skrev.  Det får rekke som argument mot et forsøk på å skrive meg inn i et anti-semittisk, antroposofisk hjørne.  Min lesing av Alf Larsens poesi har for øvrig, inntil Ebbestad Hansen påviste antisemittismen gjennom de etterlatte papirene, vært preget av analysene til Asbjørn Aarnes og Ivar Havnevik. Jeg fulgte Georg Johannsens lyrikkseminar i Bergen i 1972 og 1973, heller ikke han var klar over antisemittismen til Larsen, men leste Larsen mest som en interessant poet, men politisk reaksjonær forfatter. Det er jo også interessant å se hvordan Alf Larsen endret syn.  I en velkjent artikkel i tidsskriftet Janus i 1933 skriver han om Vidkun Quisling og hans misjon følgende: «Jødeforfølgelsen er en skamflekk på det tyske folks historie, en uavtvettelig skamflekk». Og han avslutter mot slutten av artikkelen med dette: «Men vi er efterkommere av den oprørsflokk som samlet seg omkring Luther, vi hører til under Grundtvigs og Wergelands merke, vi har vår egen linje å følge, vi har ikke noget å gjøre med alt dette masseskrik og all denne massebegeistring». Ebbestad Hansen har fått avslørt Alf Larsen forkastelige antisemittisme, viktig og nødvendig. Men Larsen har ikke alltid blitt lest bare som antisemitt. Hvordan og på hvilken måte Alf Larsens antisemittisme har slått inn i norsk folkehøgskole etter krigen vil være interessant og viktig å få dokumentert, og jeg venter på Sigurd Ohrems arbeid her.

Til slutt en kommentar om Friedrich Nietszsche. Sigurd Ohrem skriver: «Nietzsche var hovedinspirator for vitalismen, og hans danske redaktør, Georg Brandes, skrev entusiastiske artikler om Nietzsches aristokratiske radikalisme, som også fant veien til det norske folkehøgskolemiljøet». Jeg kjenner igjen deler av dette perspektivet fra Nietzscheboka til Trond Berg Eriksen der Trond Berg Eriksen mener at Brandes nok var mest opptatt av både på bruke Nietzsche i sin egen kamp for oppmerksomhet, samt koble han opp til nordiske forfattere.  Viktigere enn dette er det likevel å finne ut av hvordan Brandes lansering av Nietzsche slår inn i det danske grundtvigske miljøet, Brandes og grundvigianerne var jo ikke på talefot.  Brandes kjempet en kamp for et mer åpent og internasjonalt orientert Danmark uten kristelig moralisme. Motstandere i denne kampen var de såkalt nasjonalliberale som han mente var nedkjempet, verre var det med grundtvigianerne. Brandes skriver om dem: «De har magt, og jeg tilbagekalder ikke i mindste måde min fejde imod dem, men jeg indrømmer ganske villig, at der må kæmpes på en anden måde imod en talrig og velorganiseret hær end mod de sidste rester af en opløst skare». Hvordan fant Nietzsches aristokratiske radikalisme veien til det norske folkehøgskolemiljøet, via Brandes slik Sigurd Ohrem hevder, når det var slik kamp mellom Brandes og grundtvigianerne?

Jeg deler Sigurd Ohrems intensjon om å avsløre alt ideologisk grums i norsk frilynt folkehøgskoles historie, og venter spent på ytterligere dokumentasjon og analyser.

Arild Mikkelsen