I dag har vitalismen tatt nye former i det vi kjenner som dyrking av polfarere, idrettshelter og det intense jaget etter en perfekt kropp. I en tid hvor mange tilbringer både arbeids- og fritid sittende ved skjerm, er det selvsagt positivt med fysisk aktivitet, og det gir en dobbel verdi hvis dette kan kombineres med naturopplevelse. Derfor har dette vært et viktig satsningsområde også for folkehøyskolene. Ett av mine barn hadde stor glede av å perfeksjonere seg i volleyball i Førde, og en av guttene utfoldet seg med snøbrettkjøring og annen idrettslek i Ringebu.

Fysisk aktivitet er selvsagt viktig, men i dag kan den få for mye og ensidig oppmerksomhet. Som antroposof spør jeg om det ikke er like viktig med kunstneriske aktiviteter, studier og meditasjon som kan stimulere indre utvikling. I steinerskolene er et av hovedmålene å utvikle hele mennesker. På disse skolene vektlegges friluftsliv og fysisk aktivitet, men også kunst- og håndverksfag i tillegg til de tradisjonelle skolefagene.

Alf Larsen kritiserte Hamsun

Hamsun var utvilsomt en talsmann for vitalismen, men vi er mange som har blitt begeistret for Markens grøde uten å bli hverken nazister eller rasister. Vi delte ikke bokas nedverdigende syn på samene, men så den mer som et uttrykk for de diskriminerende holdningene som fantes i enkelte bygdesamfunn. Alf Larsen gikk derimot tidlig ut og påpekte sammenhenger mellom menneskesynet i Hamsuns bøker og nazismen. Alf Larsen var også en aktiv kritiker av nazismen. Det forkommer meg derfor underlig at Sigurd Ohrem bruker så mye plass på Jan-Erik Ebbestad biografi om Alf Larsen, og at han legger så stor vekt Larsens upubliserte skrift om jødene.

En av mine nå døde antroposofivenner vanket i kretsen rundt Alf Larsen, og han omtalte hans politiske standpunkter som ekstremt reaksjonære. Som de fleste andre var Alf Larsen et sammensatt menneske med både gode og mindre gode sider. Jeg kjenner ingen som ikke tar avstand fra hans antisemittiske holdninger. Det tvilsomme Ebbestad Hansen gjør i sin biografi er å prøve å koble disse holdningene til Alf Larsens interesse for antroposofi. Ebbestad Hansen har i flere sammenhenger blitt gjort oppmerksom på sine feilslutninger, men han har fortsatt å gjenta dem i ulike fora. Det foregår noe som jeg vil kalle en konspiratorisk virksomhet som beskylder antroposofien for å være rasistisk, antisemittistisk og til og med nazistisk. Beskyldninger som vi som lever daglig med antroposofien opplever som både virkelighetsfjerne og urimelige. (Hadde jeg vært yngre vill jeg også lagt til krenkende). Det er ukjent for meg hva som er Ebbestad Hansens motiv for å støtte opp om slike beskyldninger, men i tidsskriftet Libra nr. 2 2018 har Oddvar Granly en fyldig belysning av Ebbestad Hansens forhold til Alt Larsen og antroposofien.

Rudolf Steiner om antisemittisme

En nederlandsk kommisjon publiserte i 1998 en gjennomgang av 89 000 sider av Rudolf Steiners trykte verker og fant 12 sitater som kunne oppleves som diskriminerende hvis de ble tatt ut av sin sammenheng. Hvis man tar for seg det Rudolf Steiner har sagt om jødene så finnes det noen få kritiske uttalelser, mens det er et stort antall uttalelser som støtter jødene og angriper antisemittismen Den siste kalte Steiner et utslag av menneskenes verste og mest primitive drifter.

I september 1900 skrev Rudolf Steiner i Magazin für Litteratur: «For meg fantes det aldri et jødespørsmål. Min utvikling var også slik at den gang, i det en del av det nasjonale studentmiljøet i Østerrike ble antisemittisk, opplevde jeg dette som en hån mot alt det man hadde oppnådd av dannelse i den nyere tid. Jeg har aldri kunnet bedømme mennesker ut fra annet enn de individuelle, personlige, karakteregenskapene som jeg lærte å kjenne ved dem. Om noen var jøde eller ikke var alltid totalt likegyldig for meg.»

Dette sitatet er hentet fra boken Raseidealer er menneskehetens forfall –Antroposofien og anklagene om antisemittisme, skrevet av Manfred Leist, Lorenzo Ravagli og Hans-Jürgen Bader, utgitt på Antropos forlag 2012. En bok som anbefales for de som vil fordype seg i dette temaet.

Norges mest fremtredende antisemitt

Hvordan ulike norske antroposofer forholdt seg til antisemittismen i mellomkrigstiden blir et for stort tema og er kanskje ikke så interessant i et tidsskrift for folkehøyskoler. Det er også vanskelig å finne klare eksempler på antisemittisme blant norske antroposofer. Men en interessant person er Marta Steinsvik som nylig ble fratatt sitt navn fra en vei på Mortensrud syd for Oslo. Begrunnelsen var at hun ble kalt Norges mest fremtredende antisemitt. Hun interesserte seg tidlig for teosofi og senere antroposofi, men av ulike grunner tok hun avstand fra Rudolf Steiner og antroposofien i 1918. I 1920 kom boka Sions vise protokoller på norsk. Her fortelles det at jødene sto bak både kriger og revolusjoner. Marta Steinsvik trodde at boka var sann, og først flere år senere ble det avslørt at den var et falskneri som kun var skrevet for å sverte jødene. I mellomtiden holdt Marta Steinsvik et stort antall foredrag om bokens innhold og kom til å nøre opp under den antisemittismen som allerede fantes i Norge. I sin utagerende stil har hun utvilsom sagt ting vi i dag vil oppleve som klar antisemittisme, men selv tok hun avstand fra å bli kalt antisemitt. Hun verdsatte sine norske jødiske venner høyt, men hun fryktet kommunismen som hun mente at enkelte jøder sto bak. I foredragene forsvarte hun jødene og hevdet at de reagerte på all uretten de var blitt utsatt for.  Dette bare som et eksempel på hvor komplekse forholdene kunne være. Ingeborg Solbrekken gir et omfattende bilde av det mangfoldige mennesket Marta Steinsvik i boka Kors og kårde (Vidarforlaget 2012).

Bevisst forvrengning

For meg virker koblingen mellom antroposofi og antisemittisme helt uforståelig. Gjennom 40 år har jeg lest Rudolf Steiners bøker og aldri funnet annet enn at han er opptatt av at alle mennesker er likeverdige, og at alle forskjeller som tillegges rase, etnisitet og kjønn tilhører fortiden. I dag er det det individuelle mennesket som gjelder. Gjennom disse 40 årene har jeg også møtte flere jøder som arbeider aktivt med antroposofi, men aldri noen med antisemittiske holdninger. Jeg synes det derfor er trist når det med jevne mellomrom dukker opp folk som Jan-Erik Ebbestad Hansen og Sigurd Ohrem som bevisst forvrenger virkeligheten. For lesere som ønsker en grundigere innføring i hva antroposofi egentlig er, vil jeg anbefale en ny bok fra Vidarforlaget med tittel Antroposofi for skeptikere.

 Arne Øgaard,

redaktør, bokskriver og steinerpedagog