Rasisme i folkehøgskolen?
Når Tromsø taper kamper, joiker motstanderlagets supportere. Morten Gamst Pedersen har snakket åpent om sin samiske bakgrunn. Når han mislyktes med noe på banen responderte ofte motstandernes supportere med å joike etter spilleren. Med det historiske bakteppet med nasjonens undertrykkelse og assimileringspolitikk overfor sitt urfolk og sine nasjonale minoriteter er dette alt annet enn greit.
Folkehøgskoleeleven Michael Schøyen, delte sin sterke historie i forrige nummer av magasinet. Han har bodd 17 av sine 20 år i Norge, men møter stadig utfordrende holdninger fra omgivelsene. Han forteller om to valg han sto overfor når han som utlending kom til Norge: Han kunne enten fjerne seg fra sin kultur, og integreres i den norske, eller være den han naturlig var og helst ville være. Han skiftet navn, og var mest med norske venner, det var hans strategi for å «overleve». Han fikk da kommenterer som: «Du er ikke som andre utlendinger. Jeg er egentlig ikke så fan av mørke folk, men du er annerledes for du er snill, høflig og snakker bra norsk.» Han innrømmer at dette har vært svært vanskelig å møte.
I den siste utgaven av det danske Højskolebladet, står Prince Henry, med bakgrunn fra Ghana og København, fram og forteller at han flere ganger er blitt utsatt for rasisme og diskriminering under sitt højskoleopphold ved Roskilde Festival Højskole. Han endte med å ta saken i egne hender – og avsluttet oppholdet med å arrangere en Black Lives Matter-demonstrasjon, som hele skolen deltok i. Han mener at han absolutt ikke ville vært sitt folkehøgskoleopphold foruten, men at det i høsjkolebevegelsen finnes alvorlige dødvinkler når det gjelder rasisme og diskriminering.
De norske forfatterne Camara Lundestad Coof og Guri Sibeko, har skrevet viktige bøker om hvordan rasisme har preget livene deres, både som åpen og mer subtil rasisme. De er født i Norge, men bærer alltid med seg en hudfarge de ikke kan gjemme bort. Den åpne rasismen kan man møte med kamp, men hvordan forholder man seg til rasismen som aldri blir uttalt, men som ligger der i forventningene du møtes med, oppgavene du får, spørsmålene du både stilles og ikke stilles?
Vi må alle jobbe med egne holdninger, og knapt noen av oss går fri fra å ha en bagasje av fordommer og holdninger vi helst ikke vil møte «verden» med.
Det er godt det jobbes med disse spørsmålene sentralt også. I oktober arrangerte Internasjonalt utvalg sammen med FHF og NKF et webinar om institusjonalisert rasisme.
Oppfordringen går her til norske folkehøgskolers ansatte og elevene der om å holde disse spørsmålene varme. De fleste vil være politisk korrekte, men her gjelder det å slippe meninger, tanker og holdninger fram i åpent lende. Mange er opptatt av at folk i dag så lett føler seg krenket, at det er en stor grad av hårsårhet. Men vi skal lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker, hva de tenker og opplever. De skal få definere sine egne følelser, og vi bør lytte særdeles godt etter.
Øyvind Krabberød