Den store utfordringen den gang var det radikalismen som formulerte best, mente han, en sosialpolitisk radikalisme «som har brutt med det syn at fortidens ordninger og tradisjoner skal bevares som noe hellig og uforanderlig». Han henviste også til Marx som sa at «filosofene har bare fortolket verden forskjellig; men det gjelder å forandre den». Tor Aukrust tok til orde for det han kalte en framtidas orientering som måtte ajourføres i henhold til nye utfordringer.

Dette er folkehøgskolens oppdrag også i dag, å være pågående i møte med dagens utfordringer og finne et språk for vår tid.

Det å gjøre noe som har betydning for andre og å myndiggjøre ungdom til å delta i samfunnet i demokratiet – må være folkehøgskolens aller viktigste rolle.

Den danske forfatteren og teologen Hal Koch skrev i den ikoniske boken Hvad er demokrati, følgende: «Demokratiet kan aldri sikres – netopp fordi det ikke er et system, der skal gjennomføres, men en livsform, som skal tilegnes. Det dreier seg om sinnelag, som ikke erhverves en gang for alle, men som skal bibringes hvert nytt slektsledd. Derfor er det folkelige oplysnings- og oppdragelses­arbeidet nerven i demokratiet.»

Det er her folkehøgskolen må være nå og i framtiden!

Det skjer en enorm rask utvikling i samfunnet og endringstempoet ser ut til å eskalere. En robotisering av samfunnet og en større grad av fremmedgjøring ser ut til å være en del av bakteppet. Scenariet er et samfunn med mulighet for overvåkning og kontroll. Her trengs det etiske kompass og aktiv refleksjon. Folkehøgskolen kan og bør være en viktig arena for samtale rundt disse spørsmålene og for etisk debatt.

Koronatiden viste oss at nettmøter og nettundervisning kunne fylle en viktig rolle, men folkehøgskole på nett er ganske langt unna opprinnelse og ideene som ligger til grunn for den samtalebaserte pedagogikken. Fellesskapet og folkehøgskolen er viktigere enn noensinne!

Folkehøgskolen må være noe mer enn folkegøyskole og opplevelsessenter, men har sin plass midt i det som er livet selv og i de utfordringene samfunnsutviklingen gir menneskene i dag.

På 70-tallet formulerte filosofen Jon Hellesnes et danningsbegrep for en ny tid – tida etter ungdomsopprøret. Når vi blir sosialisert til samfunnet skjer det ikke etter en problemfri «gagn menneske»-modell. Det kan gå for seg på to helt ulike måter. Vi kan ha tilpassende eller en dannende sosialisering – hevder han. I tilpasninga, som var og er den dominerende tendensen, blir eleven trena opp til å fungere så effektivt som mulig for samfunnet som bedrift. Mens danningen er en sosialisering som går i motsatt retning, som vil gi eleven en bevisst selvstendig tenkende i forhold til samfunnsutviklingen.

Det er den siste av disse to som må være folkehøgskolens ståsted framover. Det må være skoleslagets forpliktelse å drive skole med opplæring i kritisk tenking for økt bevissthet, kunnskap og innsikt i samfunnets kompleksitet.

I den skotske filmen Trainspotting fra 1996 orker hovedpersonen Renton ikke lenger alle valgene som livet gir. Han flykter inn i rus og et destruktivt liv.

Livet har blitt som et langbord dekket med små tapasretter, vi nipper litt her og litt der. Som i postmodernismen plukker vi ut gammelt og nytt, eklektisk, og setter sammen til en ny «virkelighet».

I dag forvitrer mange av de trygge rammene, det er krevende å være menneske i dette eksistensielle landskapet, og enda mer utfordrende for unge som står på terskelen til sitt eget liv.

Undersøkelser viser at ungdom har blitt mer stresset, hva skal jeg bli, hvem skal jeg være – det er rikelig med krav fra omgivelsene. Og så kommer medienes bølgende rapportering fra karrierelandet – penger, glans og det å synes. Kjøpesentrene er blitt vår tids katedraler.

Og folkehøgskolen kan være et mellomrom for ungdom – hvor vi har blikket på «den andre» – på verden. Mange utholder ikke lenger rommene mellom høydepunktene, de tåler ikke ventetiden i smartphoneuniverset. La folkehøgskolen bli langsomhetens tumleplass. Stedet for bevisstgjøring og mobilisering, ikke for flukt, men for virkelige møter.

Folkehøgskolen kan ikke redde verden, men folkehøgskolen kan gi sitt bidrag til å gi elevene fast grunn under føttene i så stor grad at de tør gå ut i verden som deltakere i samfunnet, med sin stemme. Det er den danningsarenaen folkehøgskolen skal være også om 10, 20 eller 30 år. Folkehøgskolen må være i bevegelse, ellers dør den, slå opp vinduet til framtida! Livet er bevegelse – og det er der dette historiske skoleslaget må være om den skal ha livets rett inn i nye tider.

Riktig godt folkehøgskoleår!

Øyvind Krabberød