Jeg er egentlig ikke så stor fan av å dele meningene mine offentlig. Jeg vet at dette er et emne som det ikke blir snakket nok om, og jeg føler at jeg må si noe.

Min opplevelse er at når man som en person med annen kulturell bakgrunn flytter til Norge, så har man to valg. Man kan enten fjerne seg fra kulturen sin, og integreres i den norske kulturen. Ellers kommer man til å bli sett på som «den utledningen». Jeg skal være helt ærlig å si at jeg valgte alternativ 1. Jeg er så norsk som jeg kan bli, og det er fordi jeg følte at jeg måtte gjøre det for å passe inn. Jeg vet hva slags syn folk har på minioritetsgrupper… og jeg ville ikke ha det synet rettet på meg. Derfor valgte jeg å skifte navn, for å kanskje bli ringt opp igjen av arbeidsgivere. Jeg valgte å nesten bare henge med norske venner, slik at andre ikke blir redd for meg, og blir mer åpne for å snakke med meg.

Problemet er at jeg har blitt belønnet for å fjerne meg fra kulturen min. Folk som prøver å gi meg komplimenter med å si at jeg ikke er som alle andre utlendinger. At de egentlig ikke er så fan av mørke folk, men at jeg er annerledes fordi jeg snill, høflig, snakker bra norsk, og er integrert.

SOM OM DET ER NOE SPESIELT VED MEG??!

Jeg vet at det kommer fra et «godt sted», men det er ikke en bra ting. Det faktumet at de ble positivt overrasket av meg, burde gjøre dem mer åpne til å snakke med andre, som har en annen kulturell bakgrunn.

Og jeg har opplevd rasisme – flere ganger. Det jeg gjorde var at jeg begynte å spille på det, kødde med det. Slik at det ikke skulle gjøre vondt, og at andre ikke skulle si det for å såre meg. Og det funket, ingen sa stereotypiske ting til meg for å såre meg lenger, men det gjorde fortsatt vondt. Det riktige er å si at det ikke er greit, men det jeg gjorde er så mye enklere. Å bare fake det, men det gjør mer vondt i det lange løpet.

Det kommer mye kommentarer som, «åja men det går greit med deg», eller «jammen du skjønner jo at det er en vits». Det man ikke tenker på er at ved å bruke disse ordene så putter man meg og andre i en umulig situasjon. Blir vi sure, så er vi «sensitive», og hvis ikke så støttet vi tankegangen deres.

Og jeg vet at jeg har en stor fordel. Jeg har bodd i Norge i 17 av mine 20 år. Så jeg kan norsk kultur, men for alle mine brødre og søstre som kommer hit i en mye høyere alder er det ikke like lett.. hvordan skal du lære deg kulturen når ingen snakker til deg? Hvordan skal du lære norsk, når alle som snakker til deg snakker engelsk, fordi du ikke uttaler alt perfekt? Det er ikke enkelt. Og jeg vet at Norge har kommet langt, det er ikke i nærheten av ting som skjer i Amerika. Men det betyr ikke at vi skal se på dem og le, når vi også har problemer.

Det er mange politikere og andre mennesker som har stor innflytelse i landet vårt, som har slike rasistiske og dømmende tanker, som de deler. Og alle som ikke er enige bare ignorere det, mens de som er enige, støtter opp. Noe som gjør at de fortsetter med tankegangen. Det løser ingenting, man må jo fortelle at ting er feil. Innenfor alle andre områder får politikere høre når de sier feil ting, men ikke innenfor dette temaet.

Vi på folkehøgskoler kan også bli bedre til å fortelle disse historiene. Jeg personlig har ikke følt noe særlig rasisme på skolen min, læreren min forklarte også til oss hvorfor visse ting ikke var greit. Det gjør at man blir mer oppmerksom, og bryr seg mer om andres kultur og hva de går gjennom. Det er alltid noe som kan forbedres, og ikke bli gjemmes bort som et tabu!

Da gjør vi en stor forskjell!

Michael Schøyen, folkehøgskoleelev

Takk til Michael for at du delte dette.