Fredag den 13.mars. På tilsyn, elev etter elev forsvinner ut porten overlatt til seg selv langt bortenfor våre trygge fangarmer. Blekt fattede og engstelige, personale og elever. Ingen vet hva som venter. Med en skjerm og øreklokker der det skulle vært mennesker av kjøtt og blod i tre dimensjoner. I løpet av en fredag og en helg omstiller vi oss til å drive noe vi umulig kan drive for å være folkehøgskole – digital undervisning. På Ernas befaling, ikke mindre. Umulig, men likevel gjør vi det. Vi får det til, det vi aldri har fått til på skikkelig vis før: Begynner å dele, samarbeide på tvers av alt – plutselig ble NKF og FHF og IKF og FHSR og IU meningsløse begreper. Det ble bare «Koronarammede folkehøgskoleansatte» – et «vi» fra hver våre noder rundt omkring i landet. Vi brettet opp ermene og drar lasset sammen – fordi vi må og fordi vi vil uten at noen spør om hvem og hva og hvor vi er.

Løsningsstrategier

Man lærer mye i krisesituasjoner. Mange har veldig lyst til å trekke konklusjoner allerede nå. Eksperter vi ikke visste om for to måneder uttaler seg med største selvfølgelighet om ting de ikke visste eksisterte så sent som i februar. Teams? Zoom? Sikkerhetshull? Om hva vi har gjort feil, hva som var bra, om hvilke løsningsstrategier folk velger når de er under press, om hvor mye bedre alt er digitalt, og hvor destruktivt det er – mens vi står midt oppi det. Har det blitt forsket og konkludert så simultant midt in citu som nå?

Jeg også. I tråd med hva som er vanlig på nettet i 2020 har jeg som en av mange selvutnevnte eksperter satt sammen en liste over 10 ting ved Koronakrisen:

1. At vi kan omstille oss raskt når vi må. Det er bare så synd at vi må for at det skal skje. Tenk så fint om vi klarte å omstille oss og innovere fordi vi ville, ikke bare fordi nøden tvang oss. Merk betydningen av innovasjon: Å ta noe som eksisterer og gjøre det enda bedre.
2. Du lærer å skille klinten fra hveten. De som bretter opp ermene og gjør sitt beste og de som legger armene i kryss og graver seg ned. Hvis det er mulig. I norsk folkehøgskole bretter folk opp ermene.
3. Overdoser dreper. «Nå har jeg fått nok». «Folkehøgskole er ikke digital!» – utsagn som dukket opp oftere jo lengre ut i unntakstilstanden vi kom. Utbrutt i frustrasjon. Jo, folkehøgskole er digital – også. Risikoen ved at alle tvinges inn i et spor er at vi knekker – polarisering som drar oss helt i den andre retningen. Men folkehøgskolen er verken digital eller analog, den er relasjonell. Relasjoner bygges i alle retninger og i mange kanaler, og det er flere måter å gjøre ting på. (Se neste punkt)
4. Technology only works with humanology – https://theintercept.com/2020/05/08/andrew-cuomo-eric-schmidt-coronavirus-tech-shock-doctrine/ Denne fant jeg i en advarende artikkel fra Naomi Klein. Eric Scmidt, gründeren bak Google, nå sjef for Alphabet har gjort avtale med staten New York og guvernør Andrew Cuomo om å bygge opp en hel digital infrastruktur for skolen. Full tilgang og full kontroll. Naomi Klein advarer fordi digitalt fungerer best i en analog verden. Det er et verdiutsagn.
5. Digitalt er ikke så farlig. Men samtidig. Digitalt ér en ressurs. Brukt riktig kan det gi oss nye rom, og møte elever som trengs å møtes på en annerledes måte. Men hvordan? Heldigvis er det dette vi har framtiden til å finne ut av.
6. Hvor ble det av demokrati og dannelse?Mye av det som ble delt på Facebook-gruppen Koronarammede folkehøgskoleansatte – Tips og ideutveksling handlet om å gjenskape folkehøgskolelivet. Det var plass til #globalvettreglene, men ellers dreide det seg mye om elevkvelder og fylle dagene med morsomme aktiviteter. Det er en fin ting, men gjenspeile dette virkeligheten på folkehøgskolene også utenfor Korona-virkeligheten?
7. Filosofisk kafé fungerer. Bare for å motsi meg selv og punkt 6: Vi har hatt et tilbud på vår skole som har gitt en ekstra dimensjon til skoleåret. Vi har hatt gjester i «studio» som har fått velge sitt filosofiske tema. Dette fortsatte vi med i løpet av Korona-perioden fordi elevene etterlyste det. Folk møtte opp også digitalt.
8. Folkehøgskolen vil forandre seg hvis vi vil at den skal forandre seg. I et blogginnlegg spør Bjørn Bolstad, seniorrådgiver i FIKS (forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen) på Universitetet i Oslo om hva hvorvidt norsk skole vil bli forandret på grunn av Korona-krisen. Han svarer ved å vise til Argyris og Schöns teori om enkelt- og dobbeltkretslæring. Vanligivis skjer læring i en organisasjon gjennom enkeltkretslæring: Noe skjer, eller fungerer mindre optimalt. Man justerer rutiner og håper på bedring. Oppnår man forbedring, er praksis justert og ting litt bedre. Dobbeltkretslæring foregår når man stiller spørsmål ved etablerte praksiser og «gjør noe med de grunnleggende forutsetningene, overbevisningene og verdiene. Korona-situasjonen kan få oss til å justere noen praksiser, eller den kan bidra til å få oss til å stille noen grunnleggende spørsmål med hva vi driver med» (sitat Bolstad). Ett slikt spørsmål kan være: Er det vi driver med virkelig danningsarbeid eller driver vi i underholdningsbransjen?
9. Vi må spørre oss hvorfor? I forlengelsen av punkt 8, spør vi vanligvis om hva og hvordan, men glemmer å spørre om hvorfor vi skal velge å gjøre det vi gjør. Det første og viktige spørsmålet er ikke om vi skal integrere digital undervisning hos oss eller ikke, men om hvorfor vi skal gjøre det. Vi må spørre oss hvorfor vi skal være det vi vil være. Da kan vi begynne å svare på hva vi skal være og hvordan. Det er ingen ting så moviterende som å vite hvorfor du skal stå opp om morran!
10. Vi vet mer om et år. Som jeg begynte med: Har vi virkelig lært noe av Korona-krisen? Eller hva har vi lært. Som salige Kierkegaard sa det: Livet leves forlengs, men forstås baklengs. Om vi har lært av Korona-krisen vet vi ikke før vi har drevet folkehøgskole en vinter til.

Nå, 15. mai og to måneder senere er vi ferdige. Året er over, og vi kan puste ut. Aldri mer! Men likevel: Mer av det samme, takk! Aldri mer isolasjon, mer av deling på tvers av plattformer og skoler. For én ting har vi hvertfall opplevd: Vi er ei rørsle. Med mange armer og bein, og forskjellige rom – men ei rørsle. Vi står sterkest sammen.

Geir Ertzgaard, lærer Solborg folkehøgskole