Korona-refleksjoner. Sånn var det!
Den gangen.
Den gangen vi tok t-banen og kjente gleden ved å stå tett med alle de andre som også var på vei heim. De færreste med mobiltelefonen tent, for trangt til det. Men ansikter som var gode å betrakte fordi jobben enda hang fast i maska deres. Jeg greip meg i å tenke på hvem de var. Lagerarbeider eller lærer, ikke lett å vite.
Den gangen vi hygga oss over å gå i butikken. Slo av en prat med et vilt fremmed menneske ved fruktdisken og skjødesløst plukka en pose røde epler som vi nettopp fikk anbefalt. Spøkte med mannen i kassa som fordundre meg sto der uten plasthansker, og bar over med at han slurva så røde epler trilla ut av posen og nedover samlebandet.
Og møtte vi en kjenning på gata, den gangen, klemmer. Varme og gode. Ikke til å tru.
Vi var uten forstand.
Den gangen vi smilte til turistene som kom til Lofoten om de val aldri så kinesiske eller italienske eller spanske. Og ga oss i prat med dem som den naturligste sak i verden. Og sjøl reiste vi også, den gangen. Uten å forstå hva vi gjorde. Bare fordi det var hyggelig, som vi sa.
Den gangen vi møtte opp på jobben og kjente på den kompakte gleden ved å ha kolleger rundt oss. Morramøter, diskusjoner og full pakke til ord for dagen. Sang.
Det er ikke til å forstå.
Brynjar Tollefsen – 17.03.2020