Er det noe som skaper farge i kinnene i lærerråd er det disiplinærsakene. Sakene er ofte krevende og komplekse, det er vanskelig å finne sannheten. De oppleves ofte frustrerende og slitsomme, og vi kan kjenne på oppgitthet og oppråddhet. Hvilken konsekvens skal bruddet få? Det er gjerne delte meninger, og konsekvensen skal også kunne stå seg i forhold til andre saker, og også forventninger fra medelever. Bortvisning er en ofte brukt sanksjon i slike saker, utvisning i mer alvorlige.

Bortvisning og utvisning er nødvendige sanksjoner, men bør være unntaket mer enn regelen. Jeg er skeptisk til bruk av bortvisning som alminnelig sanksjon, det rammer svært ulikt, både økonomisk og sosialt. Elevene bor spredd i hele landet, og får en ekstra økonomisk belastning ved å reise hjem. Noen vil heller ikke fortelle om det som har skjedd hjemme, og ikke alle kan det heller. Vi vet ikke hva alle reiser fra. Noen finner provisoriske måter å overnatte på, og andre skammer seg og vil helst ikke at resten av elevgruppa skal vite. Men, slike nyheter spres som ild i tørt gress i miljøet, og bortvisningen kan oppleves som en dobbel straff og en moderne gapestokk i ytterste konsekvens.

På folkehøgskolens lederutdanning brukte vi tid på å utforske vårt profesjonelle credo, hva vi tror på. Vi som arbeider i folkehøgskolen opplever ofte arbeidet som svært meningsfylt, nettopp fordi det samsvarer med vårt eget pedagogiske credo. Vi har en iboende tro på disse ungdommene som kommer inn dørene i august og drar igjen i mai. Og som skoleslag har vi en unik mulighet til å komme i posisjon til å forme disse unge menneskene gjennom fag og internat. Vi tror på de åpne møtene der dialogen står i sentrum, vi er tålmodige og rause der de er umodne, eller ikke tar den hånden som strekkes ut. Fordi vi vet at danning er en prosess.

Folkehøgskolen skal oppleves som moderne og relevant ifølge vårt idéprogram. Og det er vi på mange måter, skolene er mer utadrettet enn noensinne og vi tar tak i utfordringer samfunnet strever med. Kanskje er det da litt rart at vi fortsatt behandler brudd nær sagt på samme måte i dag som for tyve år siden? Er denne behandlingen i tråd med vårt dannings- og læringssyn? Noen elever trenger ikke bare én sjanse, men mange. Ofte trenger de å bli forstått, før de blir tilgjengelige for oss. Samtidig er de umodne, på vei til å bli voksne. De er rebeller, eller sant og si, de er for det meste veldig greie og snille. Ungdommer i dag gjør lite opprør. Men noen rampestreker får de til, og det de gjør gjentar seg (til det kjedsommelige) stort sett fra år til år: de gjemmer sprit i tak, i busker og i kott. De drikker i smug, og de drikker seg fulle. De lager leven på byen, når de kommer hjem, eller når de ikke kommer hjem, og kanskje bryter de til og med loven.

I alt dette finnes det muligheter. Vi kan velge å bruke bruddet i danningsprosessen. I stedet benytter vi oss altfor ofte av bortvisning og sender de hjem for å lære av sine feil og tenke over det de har gjort. En slags voksen time-out. Et paradoks da, at time-out ble den moderne skammekroken og mye brukt en tid, men som i dag er byttet ut med det nye «time-in». Denne nære relasjonen som gjør arbeidet vårt så meningsfylt kompliserer også sanksjonene. Allerede på høsten kan vi riste på hodet over elever som bryter reglene, som ikke griper mulighetene, skuffer oss, bryter vår tillit. Ubevisst ønsker vi kanskje en oppreisning i reaksjonen vi gir, i en slags vurdering av hvordan eleven «tar straffen». Det burde jo svi litt. Om de ikke agerer slik vi synes de bør når de mottar konsekvensen, når de drar, eller når de kommer tilbake, har de kanskje ikke lært noen ting? Å være så tett på, samtidig som vi noen ganger kommer i rollen som både politi og rettsvesen, kompliserer både saksbehandling, straffeutmåling og oppfølging. Vi har lagt ned mye ressurser og kanskje allerede flere sjanser, det er menneskelig at vi da blir skuffet.

Men, om danningen er en prosess, hvorfor denne utålmodigheten i oss, til at de skal være ferdige allerede før de kom? Og er det ikke de elevene, de som strever, de som ikke umiddelbart ser seg selv, sin rolle i fellesskapet, som er vår viktigste oppgave?

Press på streng reaksjon kommer også fra medelever som kan mene vi ikke er strenge nok. Men er det et argument med hold i? Hvordan kan vi støtte oss på hva medelever mener om andre elevers straff, når de hverken har innsyn i den enkelte elevs brudd og situasjon, eller kjenner til andre metoder og former for konsekvenser enn det de er tillært i oppveksten? Elevene møter med begeistring et annerledes skoleslag; et skoleslag der dialog og likeverd er i sentrum, og som gjennomsyrer både undervisning og internatlivet. Kunne den samme tenkningen også gjennomsyre hvordan vi korrigerer og veileder elever som trår feil?

Disiplinærsaker er vanskelig å håndtere, og jeg har ikke alle svar. Men vil det ikke være bedre å ha ungdommen hos oss, gjennomføre samtaler og ulike opplegg i disse «bortvisningsdagene», enn å sende de hjem? Hva hindrer oss? Er det fordi vi ikke har verktøy i kassa, er det for vanskelig å se andre muligheter enn de tradisjonelle? Har vi ikke tid? Er det fordi elevene ikke bryr seg, om de ikke straffes «skikkelig»? Eller fordi de lurer oss? Eller kan det være et behov for å markere oss, vise hvem som bestemmer? Er det i så fall typisk folkehøgskole? Og følges de bortviste elevene opp etter at de kommer tilbake, slik at de kan reflektere og lære? Eller er straffen læringen nok? Hvor er den fordomsfrie og undersøkende skolen som møter elevene med tid, dialog og rom for refleksjon – også når reglene er brutt?

Jeg tror ikke vi har så mye å tape, men kanskje desto mer å vinne på å endre håndteringen av brudd i folkehøgskolen. Sanksjoner i folkehøgskolen er brennaktuelt, og er satt grundig på dagsordenen på rektormøtet. Jeg håper vi benytter sjansen og skaper en god og grundig debatt om sanksjoner i tiden som kommer.

Kristin Smith, styremedlem i Folkehøgskoleforbundet og administrasjonsleder Ringerike Folkehøgskole