Disiplinærsaker skaper ofte høy temperatur i personalet, det kan være tøffe tak. Bortvisning, utvisninger etc kan ta mye energi og plass i den daglige skolehverdagen, hvor en ønsker å skape det best mulige folkehøgskoleåret for elevene.

Spørsmålet er kanskje om en bevilger seg nok tid i disse prosessene, er det for stor utålmodighet? Er vi på bort/utvisningssporet i første runde? Kunne en tenke seg bruk av flere nivå? Tåler vi å stå i ubehaget av en uavklart situasjon?

Automatiske utvisninger ved bruk av narkotika er vanlig i norsk folkehøgskole. Kan vi spørre: Finnes det ikke situasjoner der elever er på vei mot noe «stort», men hvor utgangspunktet var morkent? Folkehøgskoleåret kan bli den nye starten i livet? Men poden ble sendt på dør sporenstreks – ingen nåde.

Noen ganger kan en få en fornemmelse av at tida har stått stille, at Grundtvigs radikale ideer er litt ute i tåkeheimen. Har samfunnsutviklingen og ropet etter effektivisering på de fleste områder også sneket seg inn i hvordan vi tenker og handler i folkehøgskolen?

Er det noe vi har kjempet for i skoleslaget er det frihet – frihet fra pensum og karakterer, pedagogisk frihet, og en ganske så stor frihet i forhold til styresmaktene – de som bevilger pengene.

Leif Longum skriver i boka En skole for livet, om folkehøgskolens plass i utdanningssamfunnet (en fakkelbok, antologi fra 1970):

Orden ro og disiplin: Mener en alvor med å snakke om at elevene skal utvikle selvstendighet og kritisk evne, da må den enkelte skole også våge å ta konsekvensen av dette. Da kan en ikke fortsette med å presentere elevene for ordensregler som vil detaljkontrollere deres liv, og forelegges dem som diktat uten anledning til diskusjon…. Jeg tror ungdommen er rask til å oppdage om det ikke er samsvar mellom våre ord og praksis. Og mulighetene for et tillitsfullt møte mellom elever og lærere blir ødelagt fra begynnelsen av om vi behandler dem som uansvarlige barn, og dermed tvinger dem inn i en negativ protestholdning.

I samme bok skriver Sander Lilleslett:

….. Som ein konsekvens av dette synet har Grundtvig òg gjort seg tankar om tilhøvet mellom lærar og elev og mellom skulen og eleven. Uttrykket skuledemokrati høyrde rett nok framtida til, men at Grundtvig hadde intensjonar i den retning, kan knapt dragast i tvil: Den som vil vera ein god lærear må prøve å legge av alle «Herre-Nykker». Han må ikkje setja seg som mål å omskapa eleven. Lærar og elev må stå fritt andsynes kvarandre. Det å formidle levande opplysning krev fridom på båe sider, «Da Frihed er Aandens Element» Opplysninga kan lykkast berre i same mon som «Talen bliver til en Sam-Tale», deels mellem Gamle og Unge, og dels mellom de Unge innbyrdes» og «Man veed jo nok, de gamle Skolemester-Nykker stikke i oss endnu…»

Det kjennes nesten som om Grundtvigs tanker, som er bortimot to hundre år gamle, hadde vært særdeles radikale på en del av dagens folkehøgskoler. Og innspillene i den 50-årige antologien har jammen sprengkraft inn i 2020.

I et debattinnlegg her på bloggen skriver Kristin Smith: «Vi kan velge å bruke regelbrudd i danningsprosessen… Men, om danningen er en prosess, hvorfor denne utålmodigheten i oss, til at de skal være ferdige allerede før de kom?».

På dette området er det stort strekk i «laget». Fra skoler der elevene i stor grad former reglene og til ferdiglagte rammer det ikke er mulig å diskutere.

Det å bruke tid på prosesser og øvelse i demokrati er kanskje det som virkelig er folkehøgskole, som kan virke til danning og personlig vekst.

Ta noen runder – hvordan vil dere egentlig ha det, hvordan skal dere jobbe med demokrati på deres skole – og hva betyr det?

Noen vil kanskje si: Vi vil bruke tid på gode oppsetninger, spennende turer, produksjoner av alle slag etc. – da må vi ha stramme rammer slik at vi slipper å bruke tid på disiplinsaker. Her må vi levere raske og effektive avgjørelser.

Vi tror det er helt avgjørende å holde «folkehøgskolemuskelen» varm og levende. Herved oppfordres det til å ta dype og tidkrevende samtaler rundt om på landets folkehøgskoler om demokrati og sanksjoner. Kanskje det noen steder er rom for justeringer av sanksjonspolitikken, og skal elevene mer inn i prosessene?

Øyvind Krabberød