Rapporten slår fast at også unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer har stort utbytte av et år på folkehøgskole. De forteller om de samme erfaringene knyttet til vennskap, læring, selvstendiggjøring og mestring som vi ofte hører fra elever i folkehøgskolen. Samtidig er det ingen tvil om at rapporten avdekker svakheter i folkehøgskolens møte med og oppfølging av disse ungdommene.

Elevenes møte med folkehøgskolen

Mange forteller at det er vanskelig å finne informasjon om hvilke skoler som kan tilrettelegge for ulike funksjonsnedsettelser og sykdommer. Når de tok kontakt med den skolen de har lyst til å gå på opplevde noen å bli avfeid med svar som Vi har ikke botreningslinjer eller oppfordring til å søke Lundheim.

«Jeg tok kontakt med de skolene jeg var ekstra nysgjerrig på. Der fikk jeg til svar at de ikke hadde hatt funksjonshemmede der før. Jeg fikk høre at det kunne bli vanskelig. Og når man får det svaret, så er det lett å ta det som en fasit. Også ser man på mer tilrettelagte skoler.»

Ane, Cerebral parese (CP)

Disse erfaringene med manglende informasjon og for dårlig kunnskap og avvisning når de tar kontakt, får store konsekvenser for om ungdommene velger å ta et år på folkehøgskole.

Maja Lie Opdahl skriver i rapporten: Én av konsekvensene som følger av mangelfull informasjon, er at fordommer og usikkerhet synes å reproduseres. Ungdom blir nødt til å basere seg på det andre har erfart og de tilbakemeldingene som andre har fått fra folkehøyskolen.

Skolestart

For de ungdommene som fant en skole de ville gå på og fikk plass der, var likevel den første tiden som elev ofte krevende. De kom til en skole som ikke alltid hadde tenkt gjennom hva det ville si for deres ordinære program; bli kjent opplegg, turer og sosiale aktiviteter, at den unge hadde en funksjonsnedsettelse eller sykdom. Ungdommene møtte en kultur hvor man er vant til å ta ting «litt på hælen» og løse utfordringer underveis. Det kan være en god holdning i mange situasjoner, men for disse ungdommene, med mer behov for avklaring og trygghet, skapte dette frustrasjon, utrygghet og en opplevelse av ikke å være inkludert.

«Det er litt sånn med folkehøyskolen at med en gang de finner ut at noen trenger noe, så lager de det, men ikke på forhånd. Det var litt sånn da vi dro på klassetur. Stedet var ikke tilrettelagt for meg (…) det var dørkarmer overalt, ting som ikke fungerte og jeg kunne ikke løpe hinderløypa sammen med de andre, for jeg klarte ikke å klatre. Da sa læreren «Åja, uff, det var dumt». Neste år dro de et annet sted.»

Petra, CP og moderate kognitive vansker

Heldigvis for ungdommene retter dette seg opp etter hvert. Mange beskriver en skole som er fleksibel og løsningsorientert.

«Det har virkelig gått fra det ene til det andre. Fra natt til dag. Men det tar litt tid altså. Det tok noen måneder faktisk.»

Linda, Cerebral parese (CP)

 «Det har bare betydd veldig, veldig mye hvordan de har omfavnet problemet, uten å på en måte tenke at det er et problem. Det er bare sånn «okei, det her finner vi ut av».»

Mona, psykisk lidelse

Barrierer for inkludering

Hva forteller denne rapporten oss om folkehøgskolen? Vi kan raskt slå fast at folkehøgskolen ikke er for alle. Så vil noen spørre om det i det hele tatt er mulig å tilby et år for alle. Nei, det er kanskje ikke realistisk at alle ungdommer i Norge som ønsker et folkehøgskoleår kan få det. Men er porten blitt for trang for disse ungdommene? De finner ikke fram til oss, de opplever seg ikke hørt og møtt når de tar kontakt med oss og de må selv bære ansvaret for at skolen vet hvilken tilrettelegging i skolens undervisningstilbud det er behov for OG ta støyten når skolen ikke er godt nok forberedt.

Vi trekker ofte fram vår bygningsmasse som en forklaring på at et folkehøgskoleår ikke er mulig for alle på alle skoler. Det koster for mye å gjøre gamle ærverdige bygg tilgjengelige. Det koster også å sette inn ekstra ansatte ressurser. Men det er ikke alle endringer som i utgangspunktet krever penger. Jeg har lurt på om undervisningsoppleggene kan være like mye preget av utilgjengelighet som bygningene undervisningen skjer i. Om det er tilfelle ligger ikke sperrene i trang økonomi eller praktiske vansker. Da sitter barrierene i hodet vårt. Ja, vi skal lage attraktive fagtilbud, linjer og valgfag som utfordrer eleven både fysisk og kognitivt. Men dersom undervisningstilbudet kun er preget av opplegg egnet for elever med gode eller «normale funksjonsevner», så sier det mer om hvilke elever vi inviterer til et år på folkehøgskole enn gamle bygninger.

«Vi bør ha det oppe som et samtaleemne og tenke at folkehøyskoler skal være for alle, ikke bare for de «godt fungerende». Det handler om holdninger. Vi må flytte midler. Og det er jo holdninger som styrer prioriteringer. Hvis vi tenker at det er viktig, så vil vi prioritere.»

Ansatt, folkehøyskole

Unge med funksjonsnedsettelser har like mye behov for et år på folkehøgskole som andre ungdommer. De tidligere elevene i rapporten trekker fram at de har blitt mer selvstendige, fått mer selvtillit og større motivasjon til å studere eller engasjere seg videre i noe som interesserer dem. Noen opplever også at de har fått et bedre forhold til diagnosen sin og forteller at det har vært nyttig å oppleve et helt eget miljø.

«Vi kan helt klart som folkehøyskoler bli flinkere til å heller se muligheter enn begrensninger.»

Rektor, folkehøyskole

Elevmangfold

Et annet viktig poeng for ansatte som er intervjuet i rapporten er gevinsten av at det er et elevmangfold på skolen: Et mangfold er i seg selv berikende for elevmassen og kan åpne for bredere synspunkter og refleksjoner i gruppa.

Også ungdommene selv observerte hvilken betydning de fikk i elevmiljøet:

«Jeg tror det er veldig viktig for dem som går her, å se at mangfoldet er større. Og få et bredere perspektiv på ting. Alt behøver ikke å være som man i utgangspunktet tenkte. Det tror jeg er veldig, veldig viktig med folkehøyskole.»

Linda, Cerebral parese (CP)

Et år for alle!

Til slutt i rapporten slår Maja Lie Opdal fast:

En overvekt av informantene forteller at året på folkehøyskolen har vært det beste i deres liv.

Det er gode nyheter for folkehøgskolen, men det er ikke godt nok når mange som vil gå på folkehøgskole ikke slipper til.

Det har vært et godt samarbeid mellom Unge funksjonshemmede, folkehøgskoleorganisasjonene og flere folkehøgskoleansatte gjennom hele prosjektperioden. Nå som rapporten foreligger er det opp til oss som arbeider i folkehøgskolen å bruke rapporten på en slik måte at spørsmålstegnet i tittelen Et år for alle? blir byttet ut med et utropstegn. Et år for alle må være et mål vi strekker oss etter og arbeider for.

Marie Wiland

Funn fra spørreundersøkelsen

• 72 prosent av respondentene oppgir at skolen har erfaring med å tilrettelegge for elever med funksjonsnedsettelser.
• I størst grad uttrykker folkehøyskolene at de kan gi et fullverdig tilbud til elever med lære- eller konsentrasjonsvansker, miljøhemminger (astma, allergi, intoleranse) og psykiske lidelser. Færre folkehøyskoler oppgir det samme for elever med nedsatt syn, nedsatt bevegelse eller kognitive utfordringer. Elever med psykisk utviklingshemming/autisme er gruppen som færrest skoler kan gi et fullverdig tilbud til, men 30 folkehøyskoler oppgir at de kan ivareta disse elevene.
• 70 prosent forteller at de mottar spørsmål om tilrettelegging som de ikke kan innfri. I kommentarfeltet referes det til utilgjengelige bygg og at det er vanskelig å ta inn elever med store assistanse- eller bistandsbehov.
• 62 prosent av respondentene oppgir at de har et mål om å være tilgjengelig for alle. 30 prosent forteller at de ikke har dette målet. 8 prosent svarer «vet ikke».
• 35 prosent oppgir at skolen har planer om å iverksette tiltak for å øke tilgjengeligheten på skolen i nær fremtid.
• En hovedvekt på 42 prosent oppgir at folkehøyskolen «i noen grad» er tilgjengelig for alle. 34 prosent svarer «i stor grad» på det samme spørsmålet.
• 1 av 3 folkehøyskoler oppgir at nettsidene deres er universelt utformet, men mange er usikre på hva dette innebærer.
• 15 av respondentene tilbyr en «botreningslinje» eller tilsvarende. De samme respondentene skårer gjennomsnittlig høyere på grad av tilgjengelighet i undersøkelsen.