Topp og bredde i folkehøgskolen
Det produseres mye flott håndverk og ulike kunstneriske uttrykk i norsk folkehøgskole. Det bobler av teateroppsetninger, danseopptredener, revyer, standup-forestillinger, utstillinger og vernissasjer med grafikk, collager, skulpturer, foto, malerier tegning etc. Vi er oppriktig stolt på folkehøgskolens vegne.
Når produksjoner og oppsetninger drives fram ønskes et godt resultat, det er selvfølgelig. Men da må det også være noen dilemma. Skal en gå for det beste resultatet eller noe som er nærmere «idealtid». ER det mulig å få til begge deler?
På Romerike folkehøgskole, som har en meget god standing for å levere teaterproduksjoner av svært høy kvalitet, er de opptatt av at det er fellesskapet som skal levere. Noen nye elever som kommer til skolen for å skinne, må kanskje «jekkes» en smule ned. De sørger for at alle i en gruppe har mye å gjøre, det skal være nok oppgaver til alle. De kjører også produksjoner med to hovedroller for å kunne gi flere en slik mulighet.
Den legendariske læreren og visesangeren Hanne Juhl på viselinjen ved Nordiska folkehøgskolen i Kungälv, gikk nylig av med pensjon. Gjennom 30 år har hun elsket fram dyktige visekunstnere. I vår fortalte hun meg om hvordan hun har jobbet med elevene. Juhl jobber som i MasterClass – de spiller for hverandre og får kommentarer. Hanne bruker mye tid med den enkelte, men forteller at det er i gruppen utviklingen skjer. Det er ikke de flinkeste som får mest applaus, men den som gjør størst fremgang, forteller hun.
I denne utgaven av magasinet Folkehøgskolen skriver lærer Kjetil Hallre, på linja Utøvende musikk på Ringerike folkehøgskole, om hvordan de jobber i dette skjæringspunktet. Han skriver: «Vi ville ha en linje som kunne forberede elevene på livet som musiker eller på musikkstudier, samtidig som det oset folkehøgskole av alt vi gjorde. Fag og fellesskap – takhøyde og sylskarpe ambisjoner – folkehøgskolebredde og høyskoledybde. Vi ville ha det i pose og sekk».
Da Nils Arne Eggen var fotballtrener for Rosenborg, lanserte han den såkalte «Godfot-teorien». Godfotteorien handler om å gjøre hverandre gode, det er også en god ledesnor for folkehøgskolen.
Vi har hørt elevrepresentanter fortelle at de var fornøyd med skoleåret, men de fortalte samtidig at de flinkeste fikk mest oppmerksomhet, at noen av elevene følte seg oversett. Det er neppe tilbakemeldinger en skole er stolt over.
I dette magasinet besøker vi også Elverum folkehøgskole og får et innblikk i deres systematiske arbeid med danning over mange år. De uttrykker seg slik: «Vi vil fremme fellesskapet framfor det individuelle, dette er vi unisont enige om».
Liberalismen har satt dype spor i dagens samfunn. Individet jubles fram til fordel for det kollektive. Folkehøgskolen ble til i demokratiets morgen med oppgave om å styrke folket og fellesskapet, det må vi ikke slippe tak i.
Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Folkehøgskolen skal stadig strekke seg mot å gi læring og øvelse i å stå sammen og jobbe i og for fellesskapet. Og hvilken glede det er å levere strålene resultater i fellesskapet!
Øyvind Krabberød