Nordisk lærerkurs Kungälv:

Hva det betyr å være lærer – en rapport fra pedagogisk kurs

 Å komme hjem fra kurset I Kungsälv føltes som å passere mållinjen av et langt løp, hvor man oppdager at de andre deltakerene er sporløst forsvunnet. For noen timer siden var jeg blant en flott gruppe assorterte skandinaver, som nå er tilbake der de kom fra.

Jeg og mitt medmenneske og kollega Audun Haukvik sang i bilen på veien hjem. Dette forteller meg at en eller annen skjør membran i hjernen kan ha løsnet og gjort meg litt mer kumbayah. Det må nevnes at vi spilte av musikk man neppe finner i en sangbok fra etterkrigstiden.

Snøen hadde rukket å smelte før vi kom hjem til Buskerud, så jeg stod plutselig alene i sørpa, figurativt og metaforisk.

Når veldig mye skjer over en kort periode, så mister man tidsbegrepet litt. Man ser alle brikkene, men de faller ikke nødvendigvis på plass med en gang. Det er litt som å være forelsket, bare konstruktivt.

Lærer i folkehøgskolen

Så, midt i sørpe-seansen smalt hele den siste uka på plass i hjernen, som en Delorean fra fortiden, og jeg ble litt paff.

Paff på grunn av det positive bildet som dannes av de konvergerende brikkene, og fordi man reflekterer over dem i normalt tempo.

Jeg har ikke noe liv utenfor jobben, og besluttet meg for å bekjempe den knusende tomheten ved å rekke fredagspita på skolen. Her plaget jeg en bråte elever med min nysgjerrighet, vedrørende hva som hadde skjedd mens jeg var borte.

Dette møtet føltes som en utvidelse av det jeg hadde på kurset, så kanskje jeg egentlig har levd og åndet essensen av hva det betyr å være en lærer i folkehøgskolen uten å være klar over det.

Jeg har definitivt lært mange ting jeg skal implementere ved neste semester, og fikk en god dose av hva jeg selv mener er det mest verdifulle ved slike kurs. Nemlig å møte andre lærere og diskutere mellom slagene. I likhet med andre kurs, føler jeg også at man burde hatt mer tid til akkurat dette. Hviletid er en viktig faktor i trening, spesielt hvis man har alkohol på kveldstid, og et tilsynelatende uforpliktende papirskjema som betalingsmåte.

Vi fikk møte den svenske folkehøgskolen for første gang, det var meget hyggelig og interessant.

Samarbeidet ble testet da ingen fant en gitar, og litt animerte kursdeltakere hadde hatt en levende vekselvirkning i over ti minutter uten sang. Noen ble liggende i sideleie av varierende stabilitet, mens resten startet en storslått heksejakt. Det ble jobbet på tvers av landegrenser, men virket allikevel håpløst i en periode. Så dukket plutselig den danske rektoren opp som en reddende engel. Vi fikk en gitar hun hadde oppdrevet før hun forsvant spontant i natten. Poff!

Alltid Fika

Det bør også nevnes at vi ble innført i den unikt svenske tradisjonen «fika», et rituale som nevnes utelukkende med positivt fortegn. Det betyr i praksis at man tar kaffe og kake så fort man føler seg sulten, som er alltid.

Fika er som en midlertidig pensjonisttilværelse som skaper kontinuitet i dagens program. Det er fugemassen som skaper enhet og forståelse i det svenske samfunnet, fordi de alltid har noe å se frem til. Jeg ser frem til at vi implementerer dette i vårt eget system, men oppfordrer alle til å supplere med egen bakst frem til da.

Dersom kurset får en del 2 som det ble hintet til, så har jeg en avtale med rektor om å lufte korlærer Audun litt oftere. Vi kommer, og tar med gitar denne gangen.

Tusen takk!

Johann Grimstvedt, lærer Buskerud folkehøgskole