Kvifor fell motivasjonen i skulen?

Eit av dei meste sentrale spørsmåla i heile skulesektoren er: Kvifor vert elevane sin motivasjon for skulearbeidet redusert med aukande alder? I boka «Motivasjon for læring» (2015) freistar professorane Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik å gje svar. Den eine av hovudforklaringane er at elevane med aukande alder får fleire faglærarar, noko som vil seie at elevane får færre timar med kvar lærar. Dette kan føre til at elevane og lærarane ikkje kjenner kvarandre godt, og at samhandlinga mellom elev og lærar etter kvart blir avgrensa til skulefaglege tilhøve og eleven sine prestasjonar.

Professorane peikar også på ei anna forklaring: Elevane sine ønskjer og behov for fridom, autonomi og sosial tilhøyrsle aukar. Interessene vert utvida i ungdomsalderen, utan at skulen kan møte dette. Elevane sine interesser og behov harmonerer difor stadig mindre med aktivitetane i skulen, slik at ungdomen fokuserer på andre ting enn det faglege arbeidet i skulen. Ei tredje årsak er sosial samanlikning. Med aukande alder blir det fleire karakterar, og aukande samanlikning mellom elevane. Mange ungdom mister motivasjon når dei stadig opplever å prestere dårlegare enn andre.

Sterke relasjonar

På ein folkehøgskule gjenopplever ungdomane dei trygge psykososiale rammene, slik dei også hadde i barnehagen og barneskulen. Ofte er det eit par hovudlærarar som har undervisninga for eleven gjennom heile barneskulen. Ein lærar som sjølvsagt lærte deg faga, men som framfor alt var den trygge, relasjonelle vaksne som kjende deg, som viste kva du trong og korleis du kunne oppleve læring, meistring og motivasjon i eit trygt læringsmiljø. Strukturen og pedagogikken i barnehagen, barneskulen og folkehøgskulen gir særskilt gode føresetnader for sterke mellommenneskelege band.

På folkehøgskulane klarer vi i tillegg å kombinere ungdomen sine behov for fridom og nye interesser med sterk sosial tilhøyrsle. Her har dei tross alt valt skule og linjefag sjølv. På ein pensum- og eksamensfri skule står teoriane om indre motivasjon og meistringsforventning sentralt: Det å lære seg å tru at ein lukkast med oppgåvene. Det å observere at andre ungdomar meistrar og oppmuntrar til at resten av elevane i klassen lukkast. Elevane blir påverka av læringsmiljøet, samstundes som dei aktivt påverkar sitt eige miljø. Ungdomen blir, for å låne orda til Albert Bandura, agentar i eige liv.

Omsorg og fridom

Ekstremsport kan vere eit verktøy for å oppnå visdom, mot, måtehald og respekt. Vi koplar omsorg og fridom med utfordring og fagleg meistring, der klasserommet kan vere eit varig verna vassdrag som også gjev ei kjensle av opplevd risiko. Elevane må samarbeide for å komme ut av komfortsona, inn i utviklingssona og over i meistringssona. Dette krev at vi jobbar med ei oppgåve over lengre tid, med tolmod og engasjement. Arild deler ikkje ut karakterar. Han byggjer karakter, for målet er danning. Arbeidsmåten er mengder av tid, bøtter av omsorg, sterke relasjonelle band, faglege utfordringar, meistringsforventing og ungdommeleg fridom. Det er dette som er Arild sin metode.

Claus Røynesdal, Rektor Voss folkehøgskule