Men jeg skal fortelle om et bilde jeg har hatt. Et fly fullt av folkehøyskoleelever er på vei over Det indiske hav på vei mot Australia. På veien flyr de over Maldivene, og mens flyet passerer, slår bølgene litt mer innover øynasjonen enn de gjorde året før, da det samme flyet passerte over himmelen og Maldivene besto av mer strand og mindre hav. Så ser jeg 12 år framover, til 2030. Flyene går fremdeles til Australia. Men bølgene slår ikke lenger over øysamfunnet. Det har sunket i havet. I flyene sitter fremdeles grupper med folkehøyskoleelever.

Tonen var litt annerledes for snart to år siden. Min rektor var en av mange som kom engasjert tilbake fra rektormøte i januar 2017, sterkt utfordret etter at tidligere rektor på Nordfjord folkehøgskole, Hallgeir Hansen, hadde hatt en kritisk gjennomgang av hvordan folkehøgskolene markedsførte reisene sine – et kritisk foredrag om reisene i folkehøgskolen. Noen snakket om paradigmeskifte, en Paris-avtale for folkehøgskolen ble foreslått, nå måtte vi forberede oss på store endringer i folkehøgskolelandskapet. Ett år senere var miljø hovedtema på rektormøte. Tanken var å ta ballen videre fra rektormøtet i 2017. Flere temaer om miljø og bærekraft sto på dagsorden, selv var jeg der og hadde en workshop om Reisens pedagogikk. Men ut av rektormøtet kom det ingen ting. Ingen resolusjon, ingen forpliktende eller uforpliktende oppfølging av ideen om en Paris-avtale, bare moderate henstillinger om at temaet måtte forbli aktuelt på den enkelte skole. Siden har jeg ikke hørt noe.

Skyldig

Jeg har vært med på reisefokuset i folkehøgskolen. I 2001 arrangerte jeg første studietur til Egypt, og samme år en tur med samme gjeng til Sørøst-Asia. Siden har jeg vært med på å arrangere snart 40 turer – lange turer – med flere hundre elever, og vært med på å bidra til en boom-periode for skoleslaget. Jeg har også vært med på å skrive boken Reisens pedagogikk, hevdet at reisen er en viktig del av folkehøgskolen, og at hvis det er noen som skal reise, så er det vi – i danningens tjeneste. Jeg skal også innrømme at jeg tror at dette var viktig for folkehøgskolen tidlig på 2000-tallet å ha et sterkt fokus på FN sine bærekraftmål, og å gi reisene ramme av bevisstgjøring og dannelse.

Nå er det nok

Men nå er det nok. Jeg vil postulere så sterkt som dette: En folkehøgskole som ikke klarer seg uten sine reiser er en folkehøgskole vi ikke trenger. Det er et skoleslag som ikke tar inn over seg den største utfordringen vi har i vår tid, og som har gjort skoleslaget til slave av et marked som vi har bidratt til å skape.

Jeg vil ikke være med på dette lenger. Jeg vil være med og stanse dette. Meldingene vi får fra FN sitt klimapanel er utvetydige, og det haster. Vi må handle – kortsiktig og brutalt så det kjennes. Det bærer seg ikke lenger – Jorden vil ikke bære oss lenger. Nye tider krever nye handlinger. Og da holder det ikke at et momentarisk engasjement på et rektormøte fisler bort i ingenting i løpet av en sommer og en høst.

Jeg tror på en folkehøgskole som fint vil klare seg uten reisene. Det fins et annet innhold til det vi holder på med. Det fins mye å fylle rommene reisene våre nå tar med.

Hva trenger vi?

Vi trenger at folkehøgskolene nå samler seg og blir enige om at dette ikke går lenger. I en helt annen, men også viktig sak, har Øyvind Brandt helt riktig fremhevet at hver skole er autonom, og selv har ansvar for de verdimessige og pedagogiske samtalene og valgene som skal foregå der. De som arbeider sentralt kan bare oppmode og håpe. Men der trykker også skoen. Rektormøtet har ingen formell myndighet til å pålegge skolene noe som helst. Det fins intet felles mandat fra rektorene til å ta noe som helst videre. Det eneste kravet som kan stilles, kommer fra Utdanningsdirektoratet, som krever at vi følger folkehøgskoleloven. Den sier ingen ting om reisens plass. Rektorenes og eiernes viktigste mål er å treffe markedet, og da er det felles mantra at vi klarer oss ikke uten reisene.

Men jeg mener: tvert i mot! Målet vårt er ikke å overleve eller fylle skolene. Heller ikke å sikre arbeidsplasser. Ikke for enhver pris. Ikke en klima-pris. Jeg er urolig for at den prisen vi betaler for våre aktiviteter er for høy i forhold til hva vi – og samfunnet – får igjen, i fotavtrykk, i troverdighet, i hva som er moralsk riktig. Jeg mener det er på tide å ta en Hareide: Å våge å bære eller briste, på tide å skjære gjennom. Ja, jeg vet at det ikke kan komme et pålegg fra rektormøtet – det har de to siste møtene vist. Men et rektormøte må kunne i det minste bli enig om at de forplikter seg på å ta samtalene med tilbake til skolene, og at det i disse ligger noen førende spørsmål:

• Hvis reisene våre ikke lenger er bærekraftige, hva skal skal da bære skolene, pedagogisk og verdimessig?
• Hvor raskt kan vi gjøre det? Er vi villige til å brette opp skjorta og ta den ekstra tørnen det krever?

Kanskje må vi tåle den motgangen det krever: Vi har drevet god folkehøgskole for 7700 elever. Vi klarer fint å drive god folkehøgskole for 5000 elever i en periode.

Hvis det ikke skjer endringene i hvordan rektormøte fungerer, er jeg dessverre skeptisk til hva vi er i stand til å få til. Derfor må vi gå en annen og mer fruktbar vei: Gjennom organisasjonene; NKF, IKF og Folkehøgskoleforbundet, hvor forpliktelse har større verdi.

   Og mens vi flyr over Afrika, vandrer folkemengder mot Europa, vekk fra varmen, tørken, det uutholdelige, fordi vi ikke hadde evnen til å snu, ta et oppgjør med det umulige i vår egen levemåte og uten vilje til å betale den prisen som måtte betales for at det skulle være mennesker igjen å besøke der flyene våre er på vei.

PS: Jeg har klarert denne teksten med min egen rektor. Det er like mye en kritikk mot meg selv som mot alle andre. Men hvis vi ikke stiller spørsmålene, tar vi ikke på alvor den utfordringen som kom fra FN’s klimapanel 8. oktober.

Geir Ertzgaard, lærer Solborg folkehøgskole