Her kommer et innlegg helt uten henvisninger til flotte fagbøker, termer, advokater eller andre imponerende virkemidler. Jeg er praktiker og vil forsøke å ha en praktisk tilnærming der jeg kan. Jeg begynte på Ringerike folkehøgskole som 23-åring. Ikke som elev, men som internatassistent. I starten brukte jeg tid på å forstå folkehøgskole. Etter hvert begynte jeg å begripe dette skoleslaget, og jo mer jeg begrep, jo mer ville jeg forstå. Vil jeg forstå. Jeg er der ennå, 21 år senere. Fortsatt lærevillig, fortsatt ydmyk i mitt møte med elever og den fantastiske muligheten vi har til å veilede dem dette korte, men å så kompakte året vi har sammen. Jeg vet ikke om det er min skole som er så unik, men jeg liker å tro det er hele skoleslaget. Et skoleslag som rommer en enorm raushet og så mange muligheter. Ikke bare for elevene, men også for vi som er så heldige å få jobbe her.

I samsvar med interesser, ønsker, ferdigheter og talenter er det gitt oss i praktisk personale ulike oppgaver og ansvar de senere årene. Hvilke oppgaver og ansvar vurderes av skolens ledelse ut i fra den kompetanse og interesse den enkelte innehar. Flere av oss er etasjelærere, der vi sammen med en annen lærer har ansvaret for livet på internatet, med fokus på alt fra renhold og orden til fellesskap på etasjen og ansvar for planlegging og gjennomføring av elevkvelder. Noen tar tilsyn eller er med på studieturer. Vi har muligheter for å ha valgfag, fellesfag, morgensamlinger og arbeid med utviklingsmål i komiteer. I dette arbeidet trekkes også elevene med, og vi har blant annet satt sammenhengen mellom danning, elevenes tilfredshet og skolens verdigrunnlag og målsetting på dagsordenen. Vi opplever at vårt bidrag er verdifullt, og at det er en tillit til det arbeidet vi gjør.

På Ringerike er det ikke tilfeldig hvordan vi møter elevene. Det er ikke tilfeldig hvordan vi serverer middag eller hvordan vi lærer de å vaske. I disse møtene er danningen i fokus, vi snakker om deltakelse og hvilken betydning arbeidet har for fellesskapet. Vi snakker om hvordan vi oppfører oss i matsalen, hvordan vi forsyner oss og hvordan vi deler slik at alle får. Vi tar i bruk praktiske virkemidler slik at elevene kan se sin egen rolle og hvordan dette påvirker fellesskapet. Alt gjennomsyres av skolens verdigrunnlag og målsetting, og er et felles arbeide hele personalet har et ansvar for. Dette diskuteres ikke kun på plandager en gang eller to i året, men er på agendaen på ukentlige møter og i den daglige samtalen. Når det praktiske personalet blir spurt om hvilke suksesskriterier som er til stede når de skal beskrive en suksesshistorie, er elevmøtene som oftest en viktig faktor. Igjennom mange år har Ringerike vært tydelige i arbeidet med «Ett personale». Det er utarbeidet en egen særavtale der viktigheten av det praktiske personalets tilstedeværelse utover eget fag beskrives, både i tekst og i kroner. I evalueringer får vi dette bekreftet, elevene bruker personalet og lærere om hverandre når de skal beskrive oss voksne. Ikke tilfeldig vil jeg mene, men et direkte resultat av det arbeidet som gjøres.

Å bruke ordet samvær var derfor ikke pent. Jeg ble også sint. Ordet samvær betyr å være sammen. For oss som har arbeidet i folkehøgskolen en stund vil ordet samvær lett oppfattes som en fornærmelse. Å være sammen er en svært lett omgangsform, som i liten grad setter krav til noen. Dette oppleves langt unna vår inngang til elevmøter. I stedet finnes et fokus og et ansvar i møtet med eleven, og alt vi gjør bunner ut i vårt danningsoppdrag. Vi skal trene elevene i å bli oppmerksomme på seg selv, på de andre og på verden. Jeg vil mene at skoler som ikke lar dette gjennomsyre hele personalgruppa ikke bare mister noe verdifullt, men er på kant med folkehøyskolelovens vilkår om å ha internatet som en integrert del av læringsprogrammet.

Hva som gjør meg mest sint? Å bli frarøvet den anerkjennelsen jeg mener vi fortjener. At noen forsøker å begrense vårt bidrag ved å streke opp hvem som kan gjøre hva, og tillegger denne læringsarenaen til kun å gjelde lærerne. Samtidig vet vi at det er helt opp til skolens ledelse å definere kvalifikasjonskravet til lærerne som tilsettes. Så fremt ledelsen finner noen kvalifisert for det området det skal undervises i, er det ikke nødvendig å inneha den formelle lærerkompetansen. Og dette praktiseres ute i folkehøgskoleland, langt nær alle innehar denne formelle utdanningen rundt om på skolene. Men til tross for dette er de altså skikket til dette magiske sosialpedagogiske arbeidet så lenge de på papiret er ansatt som lærer. Mens en folkehøgskoleansatt med yrkesfaglig bakgrunn, lang erfaring med og klokskap i sitt møte med elever, blir vingeklippet og kun bør bedrive samvær.

At vi brenner for folkehøgskolen bør i stedet omfavnes. Uansett forstår jeg ikke helt vinklingen fra artikkelforfatterne, jeg har møtt mange i praktisk personale opp igjennom årene uten å kjenne igjen problemstillingen det vises til. Om dette er et faktisk tilfelle synes jeg å se dårlig ledelse heller enn et tegn på at praktisk personale ikke kan ta del i det sosialpedagogiske arbeidet. I stedet mener jeg at praktisk personale må ses på som en styrke i framtidens folkehøgskole. Debatten for øvrig er viktig. Begrepet kan trenge en felles forståelse, eller kanskje må vi finne et nytt som kan favne arbeidet bedre. (Og kall en spade for en spade, finnes det ting som må ryddes opp i, ja, så la oss få det opp og frem).

Om man skal definere sosialpedagogisk arbeid til kun å gjelde lærere må vi i så fall se på lærerne og hvem som har formalkompetansen på plass. Vi biter oss selv i halen om vi skal fortsette denne tenkemåten, det vil tynnes raskt i rekkene av de som kvalifiserer til det sosialpedagogiske arbeidet…

Kristin Smith, administrasjonsleder Ringerike folkehøgskole og styremedlem i Folkehøgskoleforbundet