Sosialpedagogisk arbeid handler om klokskap

Jeg nekte å la diskusjonen rundt sosialpedagogisk arbeid dø ut. Noe av grunnen er at jeg er sint. Jeg blir sint når jeg møter erfarne praktikere som sier at «nå er det bestemt at jeg ikke kan drive sosialpedagogisk arbeid», når jeg vet at dette er person som har en klokskap i møte med elevene som jeg misunner han. Vi må se å få ordnet opp i dette. Jeg prøvde i forrige innlegg å skrive om samvær, for å vise at det er flere måter å angripe dette problemet på, måter hvor vi kan snakke om dette uten å bruke begrepet sosialpedagogisk arbeid, men innser at dette forsøket mislyktes, så her kommer et nytt forsøk.

Denne gangen støtter jeg meg til Gert J. J. Biesta som i Utdanningens vidunderlige risiko skriver at utdanning fyller tre funksjoner. Disse funksjonene er kvalifisering (kunnskap, ferdigheter og evner), sosialisering (innlemmes i eksisterende ordener, som for eksempel å fungere i ulike sosiale og kulturelle fellesskap) og subjektivering (det å være et selvstendig og fritt menneske). I arbeidet med elevene må vi til enhver tid balansere disse tre dimensjonene ved utdanningen, dette gjelder både i faglig og sosialpedagogisk arbeid.

Friheten i folkehøgskolen gjør at vi står fritt til å vekte og balansere disse tre dimensjonene i møtet med elevene. Vi har mange forskjellige aktiviteter som elevene deltar i gjennom en dag på folkehøgskolen, og vi vektlegger de ulike funksjonene etter situasjon og den enkelte elevs behov. I sosialpedagogisk arbeid vil ofte sosialisering og subjektivering stå i fokus, men det betyr ikke at kvalifisering ikke har en plass. Folkehøgskole er ikke teoretisk, det er alltid praksis – det er i møtene mellom folk at det skjer.

I mitt skolesyn er ikke folkehøgskolen formålsstyrt, den er først og fremst verdibasert. De viktigste verdiene vi har likhet og frihet. Dette er noe som jeg mener ikke kan realiseres i en formålsstyrt skole fordi det på et grunnleggende nivå ikker er ting som kan læres bort. «Likhet kan verken gis eller kreves; den praktiseres, den bekreftes» sier Jaques Ranciere. Det samme tror jeg gjelder frihet. Vi kan ikke påtvinge noen frihet, heller ikke lære dem frihet, men vi kan legge til rette slik at vi ikke stiller oss i veien for frihet. Vi kan bekrefte friheten. Jeg tror en av de store misforståelsene som vi må få ryddet av veien er tanken om at vi skal lære elevene likhet og frihet. Vi må i stedet legge frihet og likhet som et grunnleggende premiss for det vi gjør.

Dette får konsekvenser for hvordan vi må tenke rundt sosialpedagogisk arbeid, og hvem som skal delta i dette arbeidet. Er det mulig å tenke seg et skoleslag som har likhet og frihet som premiss, men sier at det er kun noen få utvalgte som er kvalifisert til å jobbe med elevene? Jeg tror ikke det. I mange andre yrker er jeg for kvalifisering. Jeg var for eksempel nettopp på sykehus, og er takknemlig for at både sykepleiere og leger visste hva de gjorde og at de hadde sine sertifikasjoner i orden, men de driver med noe grunnleggende annet enn det vi jobber med i folkehøgskolen. Vi jobber i øyeblikket, i møtet med mennesker, og i møtene mellom mennesker er vi alle like.

Jeg tror ikke det undergraver lærernes posisjon å si at hele personalet kan jobbe sosialpedagogisk. Tvert i mot, så har jeg sett hvordan dette bidrar til et større mangfold i tilnærmingen til elevene, og dette ser jeg på som et utbetinget gode. Det gjør jobben til lærerne lettere når de i tillegg til sin egen tilgang til elevene også har resten av personalet med på laget.

Vi står alle i en situasjon der vi må ta opp vanskelige spørsmål og se på ubehagelige sannheter sammen med elevene. I arbeidet med elevene møter vi hver dag konflikten mellom det som er ønsket, og hva som er ønskelig. Det er slik elevene finner ut av hva som skal få autoritet i livene sine.

Mitt inntrykk er at norsk folkehøgskole i sin praksis har kommet et skritt lengre enn danske folkehøgskoler. I norsk folkehøgskole eksisterer det en sterk forståelse av at alle som jobber i folkehøgskolene er viktige for elevenes vekst og utvikling. Vi kan bruke et bilde fra naturen for å illustrere dette: et økosystem med lite artsmangfold vil være sårbart for endringer, mens et med stort mangfold vi være mer robust i møte med endringer. På samme måten vil et skolesystem med lite «artsmangfold» være sårbart. Det vil være dårligere rustet til å møte endringer og det vil stå svakere i møtet med en mangfoldig elevmasse.

Vi står sterkt i utviklingen i praksis i norsk folkehøgskole, men i teoriutviklingen befinner vi oss fortsatt i steinalderen. Derfor må vi begynne å diskutere de teoretiske aspektene ved folkehøgskolen. Vinje har stått i bresjen for å gi folkehøgskolen akademisk troverdighet, blant annet gjennom å få på plass formelle utdanninger og få gjort forskning på feltet. Han gjør også selv et solid stykke arbeid med å se på forholdet mellom skolenes verdigrunnlag og praksis. Allikevel er det langt igjen. Vi mangler et godt språk for å snakke om folkehøgskolepedagogikk, og dermed også sosialpedagogisk arbeid, på en måte som gjenspeiler virkeligheten ute i skolene. Det er åpenbart at vi må forholde oss til den pedagogiske diskursen ute i samfunnet og utdanningssystemet, men vi skal være uhyre oppmerksomme på hvilke retninger og teoretiske overbygninger vi skal bruke til å beskrive folkehøgskolen.

For meg er det avgjørende at teoriutviklingen knyttes opp til hverdagen ute på skolene. Derfor er det viktig at vi fortsetter å utvikle den pedagogiske klokskapen til hele personalet i skolen, slik at vi har en sterk praksis som teoretikerne kan ta som utgangspunkt for sitt arbeid.

Jeg mener at sosialpedagogisk arbeid verken er en kompetanse eller en ferdighet, og langt mindre noe man kan sertifiseres til. Sosialpedagogisk arbeid handler om å gjøre gode vurderinger og utvise god dømmekraft. Det handler om klokskap. Du lærer ikke klokskap på PPU. Klokskap er noe man opparbeider seg gjennom å observere gode eksempler og refleksiv praksis – eller sagt med enklere ord: gjennom å se på de som er gode, tenke over det vi gjør og snakke sammen om det vi opplever. På denne måten skaper vi et personale som til sammen utgjør et mangfoldig, rikt, motsetningsfylt lag av mennesker som kan vurdere hva som til enhver tid må gjøres.

Tore Haltli, rektor Fana folkehøgskole