Tidsskriftet har en lovende og velskreven innledning, hvor det mangelfulle og sporadiske i forskningen hittil trekkes fram, men etterlater et håp om bedring. Med bakgrunn i tidligere, men sparsomme forskningen, understrekes særlig de store, nasjonale forskjellene, mellom de nordiske lands høyskoletradisjoner, relatert både til det filosofiske grunnlaget og geopolitiske forhold.

Etter å ha gjennomlest artiklene i samlingen, som eksemplariske for kommende og forbedret forskning på folkehøyskole, er hovedinntrykket at det stadig er liten grunn til begeistring. Uten å betvile redaktørenes hensikter, skal jeg forsøke å begrunne hvorfor den gode hensikten ikke blir realisert.

Forskningen som ikke finnes

Det begynner i alle fall bra, i en løfterik redaksjonell artikkel, utformet som en slags annotert bibliografi over hva som ikke hittil er gjennomført av forskningsprosjekter om folkehøyskolen. Symptomatisk er det da muligens at samlingen ikke inneholder et eneste bidrag med utgangspunkt i den norske folkehøyskolen. Når en leser de enkelte bidragene, blir en fort sittende igjen med en dårlig følelse av at disse ulikhetene gjenspeiler seg også i hvordan det forskes, og særlig hva som går for å være god utforskning. Et betimelig tilleggsspørsmål er selvsagt også hvem som avgjør hvorvidt og hvordan forskningen skal presenteres.

God forskning? Relevant? – og for hvem?

Med et anslag som går såpass langt i å etterspørre og skissere hva den gode forskningen bør inneholde, er det naturlig å betrakte de publiserte artiklene som utsondringer av det som kan skimtes i innledningen, og dermed gi denne status som en antydning til et program.

Samlingen består av fire forskningsartikler, pluss lederartikkelen, en dansk, to svenske og en finsk. Samtlige artikler inneholder utvilsom mye konkret, reproduserbar etterprøvbar kunnskap, men relevansen er det så som så med. Overføringsverdien er lav, i hvert fall til den norske folkehøyskolen, med ett hederlig unntak. Tidsskriftet virker dessuten temmelig tynt av omfang. En kunne godt hatt med både lengre og flere artikler, så plassmangel er neppe en begrunnelse for verken det beskjedne utvalget eller det smale siktemålet ved enkelte artikler.

Videre ser vi, bare ut fra å lese titlene at kun tre av disse (i beste fall) handler om folkehøyskole. Den fjerde, som handler om en studiesirkel i filosofi, kan, om enn interessant, ikke være relevant i denne sammenheng. At fellestrekkene mellom folkbildning à la AOF og Folkeakademiet muligens er større i våre naboland enn iNorge, er neppe et argument for å la forskning rundt disse gjelde som representativ også for folkehøyskolen. Det måtte i så fall vært filosofi i folkehøyskolen. En annen av disse artiklene handler om integrering av funksjonshemmede og spesialpedagogikk i skoleslaget .Viktig for dem det gjelder, men også her er det dårlig legitimert hvorfor artikkelen har overføringsverdi til folkehøyskolen mer generelt. Den siste bidraget om videobasert videreutdanning av lærere, er neppe verken særlig nyskapende eller utbredt pedagogisk virkemiddel i folkehøyskolen, og anstrenger seg heller ikke synlig for å vise hvordan denne velkjente metoden kan tilføre noe spesifikt til skoleslaget.

Presentasjon av et godt danningsprosjekt

Av de tre øvrige er det kun den første, Dannelsesfortellinger i de danske folkehøyskoler, som kan sies å være direkte relevant for pedagogiske prosesser i norsk folkehøyskole.

I det følgende vil jeg følgelig vie all oppmerksomhet til Dannelsesforestillinger i de danske folkehøyskoler, av Rasmus Kolby Rahbek. I denne diskuteres temaer knyttet til begrepsforestillinger om dannelse i dansk folkehøyskole, basert på pedagogers egne beskrivelser, og deres erfarte pedagogiske praksis.

Dette gjøres idet Kohlby Rhabek går ut fra en forståelse av folkehøyskolens dannings-pedagogikk som direkte forbundet med den pedagogiske praksis. Artiklene presenterer og diskuterer ulike kategorier av danning som spiller inn på danske folkeskoler, med den hensikt å bidra til dette rammeverket for forståelse og å relatere til det pedagogiske praksisarbeidet.

Det empiriske utgangspunktet for undersøkelsen er en serie med rapporter og redegjørelser skrevet som et ledd i det pedagogiske utviklingsarbeidet i Danmark i perioden 2012 – 2015, hovedsakelig av lærere. Spesielt fokuseres det på hvordan ulike danningsbegreper, eller kategoriseringer, kommer til syne og bidrar til å kaste lys over materialet. Det som framkommer er, som forfatteren formulerer det, de selv- og verdens erfaringer, fenomener, ideer, fordringer og metaforer som høyskolene selv legger til grunn for deres pedagogikk og praksis, for derigjennom å si noe om, hva som kjennetegner høgskolenes pedagogikk som en dannelsespedagogikk.

Fenomenet danning blir, slik forskeren ser det, å forstå gjennom en samling kategorier, sprunget ut fra praksis, hvor kategorien er en beskrivelse av den felles   meningen av betydningene (meaning of the meanings) til et fenomen gruppert sammen.

Kategoriseringene og dermed dannelsesoppgavene blir sortert i fire hovedgrupper, poetisk dannelse, politisk dannelse, kulturell dannelse og faglig dannelse. Disse er ikke gjensidig utelukkende og griper inn hverandre på kryss og tvers i løpet av skolehverdagen. Et eksempel er undervisning i og med fag, der kombinasjonen av faglig kunnskapsformidling, kulturelt håndverk (for eksempel svingende blues-gitarspill) og anvendt dømmekraft (egnet framføring i forhold til et publikum, dvs. – den andre) gir en sum som er større enn de enkelte delene hver for seg.

Avslutning

Satsen er spenstig men svevet kort, og nedslaget er jamsides for denne sjeldne fuglen av en utgivelse om utdanningsforskning med folkehøyskolen som tema. Likevel – dette var et viktig initiativ, og la det ikke bli med dette, noe halvveis forsøket. Det finnes dessuten andre kanaler for publisering, det finnes andre forskere, også i Norge, og – ikke minst – andre måter å presentere forskningen på. Mye av det pedagogiske utviklingsarbeidet i Norge hviler på solide, pedagogiske og filosofiske fundamenter, og kan dessuten vise til spennende og til dels grensesprengende resultater – som er verdt å utforske, reflektere over og formidle. Det trengs flere åpne og fleksible arenaer som oppmuntrer til denne form for virksomhet, og slike gode artikler, som vil leses, kan også gjerne skrives på norsk.

Sigurd Ohrem, filosof og lærer ved Skiringssal folkehøyskole