Det er kanskje ikke så rart når man lever i en tid der mantraet er: ”Du skal være den beste utgaven av deg selv”, hvor det å være den beste utgaven av seg selv ikke bare gjelder i gitte situasjoner, på områder man behersker, men overalt, på alle arenaer og hele tiden. Spesielt ikke når kravet kommer i en periode av livet da man også skal ha det morsomt, utvikle kropp og sjel, sosialisere seg, surre rundt med venner, og prøve seg på kjærlighetens uoversiktelige arena.

Best i alt – hele tiden. Alltid den beste utgaven av deg selv. Men hele tiden? Og på alle områder? Vi som har levd en stund vet jo at man skal være glad om det klaffer en gang i blant. Men tenåringene, midt i livets ”sturm und drang”-periode, har ikke denne tryggheten ennå. Mange stresser seg syke, eller bare slipper taket og dropper ut fra både fra skole og sosialt liv.

Når det gjelder skolehverdagen så har psykiaterne Trond H. Diseth og Stein Førde slått alarm om at prestasjonspresset og evalueringspraksisen i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse. Utdanningsforbundets Steffen Handal har også reflektert rundt den stadige økende bruken av selvevaluering i skolen.

Jeg har lyst til å trekke en parallell mellom dette kravet om hele tiden å være på sitt mest optimale, og vurderingspraksisen i skolen i dag. Jeg vil formulere dette i tre spørsmål: Hva gjør det med eleven? Hva gjør det med læreren? Og kan dette kravet om optimal prestasjon føre til at man ikke blir så god som man kunne blitt på det området man genuint behersker?

Den økende mengden evaluering og dokumentasjon gir oss objektive kriterier, og i teorien en lik sjanse for alle til å oppnå gode resultater. Vurderingsskjemaer viser med all tydelighet hva som kreves for å få høy, middels og lav måloppnåelse. Dette kan forsterke nederlagsfølelsen etter en dårlig prøve. Eleven sitter med følelsen av å vite hva som kreves, men ikke greie det, ikke ha evnene, tiden, eller den foreldreoppfølging som kreves for å nå en høy måloppnåelse. Selvevalueringen, det at du hele tiden skal vurdere dine egne kunnskaper og innsats, forsterker nederlagsfølelsen.

Og dette er bare en side av saken, for det å prioritere vurderinger og selvevaluering så høyt, gjør selvfølgelig noe med lærerens arbeidssituasjon også.

La oss bare gjøre det helt klart; dette tar tid. For det første stjeler det tid fra alt som kunne gjort fagene mer interessante og morsomme, det som belyser og utdyper det nødtørftige som står i læreboken. Undervisningen disiplineres og rettes inn mot neste vurderingssituasjon. Det kalles ”teaching to the test”, og fører nesten automatisk til en mer formalistisk undervisning, stivere og mer målrettet, med en dreining av fokus fra innhold til form.

Det stjeler tid fra for eksempel ekskursjoner, og om det ikke stjeler tid, så reduserer det ekskursjonens egenverdi, ved at den ikke får verdi før den er puttet inn i en obligatorisk rapport. Målet er ikke bare er å tilegne seg kunnskaper om faget, men å terpe på teknikken for å kunne presentere disse kunnskapene på en objektivt målbar måte.

Min påstand er at denne praksisen tar bort fokus fra fagets essens. Vi lærere liker jo fagene våre, det er jo de vi vil videreformidle og skape begeistring for. Vi vil formidle og skape dynamikk i undervisningen i samspill med elevene.

Uten å bruke tid og plass på en nyansert kjønnsdebatt her, postulerer jeg følgende: Når fokus flyttes fra fagets kjerne mot vurderingssituasjonene, så går det ut over guttene. I tenårene finner vi flere nerder blant guttene, som med energi og lidenskap lar seg oppsluke av et tema. Jentene er ofte litt mer modne, og adapterer lettere vurderingsskjemaenes mål og mening.

Noen ganger kan det hende at elever som stort sett beveger ser mellom lav og middels måloppnåelse, i pur begeistring over natur og fisk og fysikk og ting som smeller, tilegner seg femmerkunnskaper i naturfag. Alle lærere vet at mirakler skjer, men de skjer sjelden sittende bøyd over et vurderingsskjema.

Når en elev ikke er den beste utgaven av seg selv i et fag, kaller vi det å underprestere. Det å underprestere blir snart oppgradert til den åttende dødssynd. Men det at en elev underpresterer betyr jo at han presterer, men ikke alltid maksimalt.

For det å hele tiden strekke seg videre etter et stramt progresjonsskjema, alltid yte på topp, tar enormt mye energi. Det tar for noen så mye energi at de mister mye av gleden og motivasjonen, også i de fagene de er genuint opptatt av.

Er det ikke bedre å være bra nok i engelsk, og kjempegod i naturfag? Og kanskje få en firer i det første og veiledes til en sekser i det andre. Kan man ikke få lov til å bli best i det man har talent for? Trenger vi ikke dyktige folk som sikter seg inn på fagområder de er interessert i? Og må de da være like gode i alt? Jeg sier som Dagfinn Lyngbø: ”Vi må slå et slag for fireren!”

I gamle dager, (jeg hadde lovet meg selv å ikke si dette) på 70-tallet, var det ikke noen særlige krav om å være så fryktelig flink til alt. Du var kanskje best på det området du hadde talent for, og ble skikkelig flink til noe. Eller bare et helt vanlig gagns menneske, som etter hvert fant sin rette hylle i livet.

Den rette hylle, ja. Jeg hører innsigelsene i det fjerne; bekymringen om krav til bredde i kunnskapene og endringskompetanse. Men hvis det er noe jeg tiltror den oppvoksende slekt, så er det endringskompetanse. De kommer til å ta endringer på strakere armer enn oss når den tid kommer. De har ingen problemer med å motivere seg for ny kunnskap, der de navigerer rundt i en verden av endring som ingen generasjon før dem har gjort.

Jeg har møtt mange fra YouTube-generasjonen, og jeg har all verdens tro på dem, så lenge de får vokse i sitt eget tempo, og slippe kravet om å være best i alt – hele tiden.

Annelise Fjeld Knutsen

Lektor Frederik ll vgs.

Fredrikstad