Kjøtt og kjøtt, fru blom

Et innspill om mat og
landbruk
Anders Hals, Regnskoglinja på Sund folkehøgskole
 
Det blir stadig oftere framholdt at
løsningen på både mattilgangen, helsa og
rettferdigheten i verden ligger ett eneste sted: A spise mindre eller ikke noe
kjøtt; spesielt må man ikke spise “rødt” kjøtt (storfe/sau). Jeg tror vi i
folkehøgskolen bør være like kritiske til dette som vi er til andre ting. Mat
og matsikkerhet er for viktig til det. Det finnes viktige økologiske grunner
til at mennesker ikke alltid bare bør
spise planter. Et humanøkologisk
perspektiv på landbruk, fiske og fangst tar for eksempel i betraktning klima og
topografi. Vegetarianismen, veganismen og dyreforkjempere  har gode og
viktige og minst velmente innfallsvinkler, men mangler ofte viktige perspektiver.

 

 
     1.          Enmagete dyr som svin og
kylling er de beste fôrutnytterne, men kan bare spise det samme som mennesker,
nemlig høyenergetisk lettfordøyelig mat (kraftfôr), så næringstapet er enormt
når vi spiser dem igjen. Et mindre antall verpehøner eller julegriser som bare
spiser rester er bra.
      2.          Drøvtyggere er riktignok dårlige kraftfôrutnyttere, men kan noe som
ingen andre kan: spise.

 Norge består av 75% utmark og 3-4%  dyrkamark. Mesteparten av dyrkamarka (pløybar
mark, dypere enn 40 cm) er så nordlig, høytliggende eller grunnlendt at det er tryggest
med gras eller lav, eller mest hensiktsmessig med beiting (også i utmark).
Produksjon av melk og kjøtt er derfor god arealutnytting der. Korn og grønnsaker
er stort sett umulig eller risikabelt i slike strøk, og derfor ikke samfunnsmessig
i stor målestokk. Metangass fra drøvtyggeres mager må regnes for naturlig,
siden også ville drøvtyggere fiser og raper. Noen mener at antallet drøvtyggere
var høyere i bronsealderen enn i dag.
Men visse andre utslipp er jo høyere idag….

3.          Kraftfôr til drøvtyggere for å øke
melkeproduksjonen (avdråtten) ytterligere 10% opp er ikke bærekraftig. Drøvtyggere
skal spise gras.
4.
Kraftfôrbruken til norske dyr (uansett
dyreslag) må ned, og uansett komme fra Norge, og i allefall ikke fra
hogstflater i regnskogen. Det betyr mindre gris, kylling (og laks).
5.
Fisk er stadig for lite brukt i
fiskelandet Norge; fisk inneholder viktige vitaminer, jod, fosfor og mye
protein, og godt forvalta kan vi leve evig av fisken. Ferskvannsfisk i Norge er
nesten ikke utnytta i det hele tatt.
 
6.          Oppdrett av fisk er bra, for
fisken er den beste fôrutnytteren av alle, men fôret bør prinsipielt komme fra
havet og ikke fra land, og slett ikke være basert på ødeleggelse av regnskog. Næringsstoffer
og matjord må holdes på land. Dessuten må kapitalinteressene holdes i ørene
pga. plass/sjukdom/forurensing/transport (norsk fisk som sløyes i Kina).
 
7.          Det økologiske fotavtrykket til
en kiwifrukt transportert til Norge er mye større enn en sauekjøtt produsert
her hjemme. Skal vi være miljøvennlige vegetarianere i Norge, så må vi ikke ta
maten ut av munnen på folk i u-land, ikke bidra til regnskogødeleggelse eller
landgrabbing, og ikke transportforurense. Det er Fristende å si: vi får spise
norske planter eller også slutte å kalle det økologisk!
John Inge
Leira, som er geitebonde og tidligere jazzelev på Sund, er skapdikter og skrev:
 

Forsvartale
for drøvtyggjaren

 No har det vorte so inderleg gale,
eg kjenner meg nøydd til å skrive ein
tale,
eit forsvar for storfe og smale.
Kloke hovud meiner dei veit,
at no skal det ikkje lenger vere greit
å heite korkje ku, sau eller geit.
Det er visst rapen og fisen som er saka,
dei tek for store stykkje av karbonkaka
(men den er det vel heilt andre som har
baka?).
«Et bacon og kylling eller
kengerulår,
så reddar du restane av kloda vår!»
Slike meldingar er det vi får.
Men bønder har visst i uminnelege tider
at drøvtyggjarane har sine fantastiske
sider.
Dei nyttar det unyttbare betre enn dei
fleste,
tryllar fram kjøt og mjølk frå det
meste!
Nei, skuld ikkje Dagros for klimagassar,
medan me sjølve i olja vassar.
Me er glade i våre firbeinte
drøvtyggjarvener,

 

gjev storfe og smale den respekt dei
fortener.