Den vanskelige reisen

Av Øyvind Krabberød

Folkehøgskolene
har hatt sitt bærekraftprosjekt nå i snart tre år. Det har vært stor deltakelse
blant skolene – samtidig ser det ut til at reiseaktiviteten stadig øker.
Rektorer melder at de føler seg presset til å tilby både to og tre reiser for å
følge med, de er redd for å tape i konkurransen, få tørr å hoppe av dette
kjøret. Og det er ikke en tur til Stockholm vi snakker om, men stadig flere
reiser til den andre siden av kloden.

   Ungdom ønsker å reise, det er ikke
overraskende. Det å være nysgjerrig oppleve nye ting, å ville se verden, det er
ganske så naturlig og fint. Gode reiser kan være flott dannelse og en ypperlig
læringsarena. Men selv om det kan være ubehagelig er det helt nødvendig at vi ser
utfordringene og jobber mot en mer bærekraftig skoledrift. Det er
klimaproblemet som er vår tids største utfordring. Dette er et stor etisk
dilemma. Om angsten for ikke å få full skole overstyrer alt annet, er det
problematisk.

   På rektormøtets siste dag i Son holdt
tidligere rektor ved Nordfjord folkehøgskule, Hallgeir Hansen, et svært kritisk
innlegg om reiseaktiviteten i folkehøgskolen. Han har selv kjent på den årlige
kampen for å rekruttere elever, men uttalte sin klare bekymring for
utviklingen. Reiseaktiviteten i skoleslaget i dag tilsvarer 17.000 flyreiser og
2.600 turer rundt ekvator. Folkehøgskolekatalogen kan kalles reisekatalogen
mente han, og spurte om det ikke er tid for et grønt skifte, og utfordret
folkehøgskolen til å lage sin egen Paris-avtale. (les mer under rektormøtet)
   Rektor ved Lofoten folkehøgskolen, Brynjar
Tollefsen, takket for et særs viktig foredrag. Han skriver i et innlegg i dette
magasinet: På rektormøtet blei dett tatt
til orde for tiltak fra de sentrale organene våre. De må gjerne komme, men det
kan nødvendigvis ikke skje over natta. I mellomtida blir det opp til den
enkelte skolen. Så enkelt – og så vanskelig. Det er Lofoten folkehøgskole som
skal stå til ansvar for det vi gjør, og det må vi ta konsekvensen av. Også vi
kjenner på den frykten som rir landskapet, at søkerne vil velge seg dit de får
de feiteste og mest eksotiske utenlandsreisene. Tør vi å bli heime?
   Det er viktig at vi drar i gang prosesser og
samtaler rundt reiseaktiviteten, kanskje kan vi få til noen rammer i
fellesskap, men det viktigste arbeidet skjer ute på de 80 autonome
folkehøgskolene.

   Cicero, Senter for klimaforskning skriver: Dei lange reisene står for 70
prosent av temperaturauken. Fly og bil står kvar for 52 prosent og 41 prosent
av klimaeffekten. Dermed er kollektivtransport ansvarleg for berre 3 prosent.
Vi flyr sjeldan, men når vi først sit på eit fly, så reiser vi langt. Dessutan
er fly det mest forureinande av transportmidla per personkilometer. Difor gjev
flyturane store bidrag til totalen

   Vi må ikke ende opp med en situasjon hvor
skolene skuler etter de største «synderene», det viktigste er gode prosesser og
nytenkning ute på skolene.
   Den store reiseaktiviteten i folkehøgskolen
er problematisk i miljømessig sammenheng, men gir også andre utfordringer. All
reisingen spiser av personalbudsjettet og vi ser at mange har problemer med å
lande et godt sosialpedagogisk arbeid. All reisingen presser også prisene på et
folkehøgskoleår opp. Det blir galt om kun de fra «møblerte hjem» skal kunne ta
et år på folkehøgskole.
   Under årets landsmøte vil reising være et
tema, og i neste nummer av Folkehøgskolen vil styret i Folkehøgskoleforbundet
komme med et innspill. Vi har viktige samtaler foran oss.

Øyvind
Krabberød