I rekken av innspill hvor det vises til
at skolen bør lære av toppidretten bringer Bladet Utdanning et kritisk debattinnlegg av Kari Hertzberg. Presidenten i Norges
svømmeforbund Per Rune Eknes er et eksempel for kortslutningen mange gjør ved å hevde at skole kan lære av (topp)idretten. Han tegner her et voldsomt rosenrødt bilde av
toppidretten i Norge når han i Aftenposten søndag 2. mars i fjor under
vignetten «Idrettsrøsten» mener at skolen skal lære av toppidretten. Han
trekker fram delingskultur og toppsatsing som han mener samtidig gagner
bredde. Men så enkelt er det ikke. Idrett og skole er to vesens forskjellige ting.
For
det første skal alle barn og unge gjennom en skolegang for å kunne
dannes til deltakere og borgere i vårt samfunn, lokalt, nasjonalt og
globalt. Å drive med idrett er frivillig. Det er langt fra alle som skal
eller ønsker å drive med idrett, færre på et konkurranseplan, selv om
mediene
kan gi dette inntrykket.
Videre vet Per Rune Eknes og
jeg og de fleste andre at frafallet fra idretten er stort, spesielt når
konkurransen blir mer alvorlig i tenårene og få viser seg å være gode
nok. I samfunnet bestreber vi oss for at alle gjennomfører et
grunnskoleforløp og helst også gjennomfører videregående skole.
Konkurransen
og ressursbruken for å nå toppen for noen relativt få er enorm, sterkt
støttet av media. Dette vet vi fører til juks i form av doping,
kampfiksing og maktspill. Vi vet at det finnes, og som i alle andre
sammenhenger ser vi kun toppen av isfjellet og vil aldri få vite den
hele
og fulle sannhet om omfanget. Vi vet at konkurransefremmende
måling og veiing også i skolen fremmer juks, både blant elever og på
institusjonelt og politisk nivå.
Det finnes flere idrettssyn enn
vi kan få inntrykk av gjennom Eknes korte innlegg, akkurat som det
finnes ulike skole og danningssyn.
At Pisa og desslike ikke skal
bestemme, og at vi kan videreutvikle vår delingskultur kan vi fort enes
om. Men det er ikke likegyldig hvilket grunnsyn som ligger i bunnen av
det vi deler.
Skole kan pr definisjon aldri bli perfekt. Jeg vet
likevel at virkelig mange både innenfor og utenfor skolen er stolte av
den norske skolen. Men da ikke ut fra en idrettsmetafor og med
konkurransemennesket og konkurransestaten som danningsideal, men det
hele, integrerte mennesket som med mot og entusiasme, uavhengig av evner
og anlegg skal delta på lik linje med sine medmennesker inn i
bæredyktige og demokratiske fellesskap på alle plan, privat
og i samfunnet, inkludert næringslivet.
Øyvind Brandt
leder av Folkehøgskoleforbundet