En hvit and gjør ikke alle ender hvite
Publisert
| Oppdatert
Kritikk fra unge mennesker er både nødvendig og utfordrende, og vi skal
ta den til oss, om utfordringene kommer fra medlemmer av Unge Høyre eller i
form av kronikker i Aftenposten. Vi skal sette pris på det og ta det til oss
når Anita Skarpås stiller et kritisk søkelys på folkehøgskolenes
solidaritetsreiser. Det betyr likevel ikke at vi skal legge oss flate når vi
blir utfordret på våre egne nøkkelaktiviteter.
ta den til oss, om utfordringene kommer fra medlemmer av Unge Høyre eller i
form av kronikker i Aftenposten. Vi skal sette pris på det og ta det til oss
når Anita Skarpås stiller et kritisk søkelys på folkehøgskolenes
solidaritetsreiser. Det betyr likevel ikke at vi skal legge oss flate når vi
blir utfordret på våre egne nøkkelaktiviteter.
Av Geir Ertzgaard
Utfordringen fra Anita Skarpås er klar: Nyhetsstrømmen
på Facebook har fylt seg opp med studenter fra folkehøgskoler som reiser på
studieturer fordi de går på solidaritetslinjer. Men kan alt rettferdiggjøres?
Hun nevner særlig tre områder som jeg har lyst til å kommentere:
på Facebook har fylt seg opp med studenter fra folkehøgskoler som reiser på
studieturer fordi de går på solidaritetslinjer. Men kan alt rettferdiggjøres?
Hun nevner særlig tre områder som jeg har lyst til å kommentere:
Påstand 1: Vi
er ikke kritiske nok til hvor vanskelig bistand er, og vi må spørre oss selv
hvorfor vi ønsker å reise som volontører. Hvis det kun er for vår egen del, må
vi revurdere om disse turene egentlig kan rettferdiggjøres.
er ikke kritiske nok til hvor vanskelig bistand er, og vi må spørre oss selv
hvorfor vi ønsker å reise som volontører. Hvis det kun er for vår egen del, må
vi revurdere om disse turene egentlig kan rettferdiggjøres.
De færreste folkehøgskolene driver med
voluntørvirksomhet, og vi skal ikke gjøre det heller. Vi driver med
folkeopplysning og danning av globale medborgere. Alle folkehøgskoler som
gjennomfører studieturer til Afrika og andre kontinenter med en større andel
fattige enn det vi er vant med i Norge har samarbeidspartnere som har en
lokal forankring og som er med på å sette rammene for skolenes besøk. «Hjelpen»
er som oftest symbolhandlinger som verken er dårlig gjennomført eller som tar
arbeid fra lokale arbeidere. Verdien ligger i at mennesker fra to kulturer
møtes, at man jobber sammen og at man utveksler svette og erfaringer.
Påstand 2: At
“Hvite mennesker» skal reise for å redde «stakkars afrikanske
barn» er et konsept fra kolonitiden vi er nødt til å kvitte oss med. Et
generaliserende bilde av Afrika blir også dessverre presentert som reklame fra
folkehøgskolene, dette får meg til å stille spørsmål ved legitimiteten til
disse programmene.
“Hvite mennesker» skal reise for å redde «stakkars afrikanske
barn» er et konsept fra kolonitiden vi er nødt til å kvitte oss med. Et
generaliserende bilde av Afrika blir også dessverre presentert som reklame fra
folkehøgskolene, dette får meg til å stille spørsmål ved legitimiteten til
disse programmene.
Vi
har en utfordring i vår tid. Det å reise til Afrika for å redde de fattige er
blitt en del av “The Bucket List”. Inspirert av Bono, Angelina Jolie og våre
egne velsituerte besteforeldre, hører det til som en del av selvrealiseringen å
“Bygge seg et barnehjem i Benin”. Man skal helst gjøre det selv, og ikke gå
veien om byråkratiske og tungdrevne bistandsorganisjoner. Selvrealisering og
individualisering av bistanden sprer seg, noen få drar nytte av hjelpen, og
ofte er skadene langt større enn godene nettopp fordi godviljen ikke går hand i
hand med kompetansen og innsikten i land og folk. Men det er nettopp slike
problemstillinger våre elever får innsikt i når vi drar på våre
studiereiser. Folkehøgskolenes solidaritetslinjer er glimrende verktøy
til å balansere denne tendensen slik at det globale engasjementet finner
kanaler som er til nytte for de som er engasjementets mottakere, og til glede
for de som tross alt har brennende hjerter. Etter å ha arbeidet med og møtt
mange folkehøgskolelærere som driver med dette til daglig er jeg helt trygg på
at dette er en viktig del av det dannelsesarbeidet folkehøgskolene driver med
på dette feltet.
har en utfordring i vår tid. Det å reise til Afrika for å redde de fattige er
blitt en del av “The Bucket List”. Inspirert av Bono, Angelina Jolie og våre
egne velsituerte besteforeldre, hører det til som en del av selvrealiseringen å
“Bygge seg et barnehjem i Benin”. Man skal helst gjøre det selv, og ikke gå
veien om byråkratiske og tungdrevne bistandsorganisjoner. Selvrealisering og
individualisering av bistanden sprer seg, noen få drar nytte av hjelpen, og
ofte er skadene langt større enn godene nettopp fordi godviljen ikke går hand i
hand med kompetansen og innsikten i land og folk. Men det er nettopp slike
problemstillinger våre elever får innsikt i når vi drar på våre
studiereiser. Folkehøgskolenes solidaritetslinjer er glimrende verktøy
til å balansere denne tendensen slik at det globale engasjementet finner
kanaler som er til nytte for de som er engasjementets mottakere, og til glede
for de som tross alt har brennende hjerter. Etter å ha arbeidet med og møtt
mange folkehøgskolelærere som driver med dette til daglig er jeg helt trygg på
at dette er en viktig del av det dannelsesarbeidet folkehøgskolene driver med
på dette feltet.
Påstand
3: Kan vi godta å reise på en tre ukers lang studietur; der feltarbeidet er en
uke på et barnehjem hvor språkbarrièren sannsynligvis hindrer oss i å
kommunisere, vi dukker opp i dyre klær og Iphone 5 for deretter å dele bilder
på sosiale medier?
3: Kan vi godta å reise på en tre ukers lang studietur; der feltarbeidet er en
uke på et barnehjem hvor språkbarrièren sannsynligvis hindrer oss i å
kommunisere, vi dukker opp i dyre klær og Iphone 5 for deretter å dele bilder
på sosiale medier?
Skal vi reise kun for vår egen del? Nå mener
jeg altså at våre reiser ikke er voluntørreiser. Det er dannelsesreiser
der hovedfokus er og skal være på våre egne elever. Jeg har aldri fått høre at
vi ikke er velkommen til de stedene vi har besøkt siden våre første turer i
2001. Det vil være å undervurdere våre vertskap og uttrykk for en ovenfra og
ned-holdning fra vår side hvis vårt svar er at vi ikke lenger kan komme fordi
vi er redd vi er for rike. Forskjellene mellom oss er noe vi ikke skal legge
lokk på. Å prøve å skjule de eller late som de ikke eksisterer er ikke et godt
svar. Blant annet vil det ta fra oss den uhyre viktige muligheten for oss til
faktisk å møtes og utveksle. Og hvordan hadde vi opplevd det hvis våre gjester
hadde unnlatt å besøke Vestlandsfjordene og Vigelandsparken fordi de var redd
for å støte oss?
jeg altså at våre reiser ikke er voluntørreiser. Det er dannelsesreiser
der hovedfokus er og skal være på våre egne elever. Jeg har aldri fått høre at
vi ikke er velkommen til de stedene vi har besøkt siden våre første turer i
2001. Det vil være å undervurdere våre vertskap og uttrykk for en ovenfra og
ned-holdning fra vår side hvis vårt svar er at vi ikke lenger kan komme fordi
vi er redd vi er for rike. Forskjellene mellom oss er noe vi ikke skal legge
lokk på. Å prøve å skjule de eller late som de ikke eksisterer er ikke et godt
svar. Blant annet vil det ta fra oss den uhyre viktige muligheten for oss til
faktisk å møtes og utveksle. Og hvordan hadde vi opplevd det hvis våre gjester
hadde unnlatt å besøke Vestlandsfjordene og Vigelandsparken fordi de var redd
for å støte oss?
Jeg kjenner
også den beske smaken av ubehag når elevene våre med en gang de kommer til en wifi-hotspot
hiver seg over glupetelefonene sine for å legge ut statusoppdateringer på Facebook.
Men behovet for å oppdatere og statusformidle er et stort tema som berører
hvilke historier vi formidler fra våre reiser. Skal vi formidle våre egne
historier, eller vertskapets? Uansett hvorfor vi gjør det så gir det oss igjen
mulighet til å skape refleksjon rundt de bildene vi formidler av «de andre» og
hvordan og hvorfor vi deler det vi deler.
også den beske smaken av ubehag når elevene våre med en gang de kommer til en wifi-hotspot
hiver seg over glupetelefonene sine for å legge ut statusoppdateringer på Facebook.
Men behovet for å oppdatere og statusformidle er et stort tema som berører
hvilke historier vi formidler fra våre reiser. Skal vi formidle våre egne
historier, eller vertskapets? Uansett hvorfor vi gjør det så gir det oss igjen
mulighet til å skape refleksjon rundt de bildene vi formidler av «de andre» og
hvordan og hvorfor vi deler det vi deler.
Solidaritetslinjene arenaer for
utvikling av kritisk refleksjon
utvikling av kritisk refleksjon
Våre reiser til Afrika og andre verdensdeler
hvor vi møter utpreget fattigdom er dannelsesreiser. Når vi tar med elever til
Afrika er det for å bevisstgjøre dem og for å skape refleksjon over
egen rolle i verden. Derfor er jeg helt sikker på at vi har en høy
bevissthet om de problemstillingene som Anita Skarpås nevner i sin kronikk. Det
er nettopp disse spørsmålene vi ønsker å stille, og som vi utfordrer elevene
til å tenke nøye over.
hvor vi møter utpreget fattigdom er dannelsesreiser. Når vi tar med elever til
Afrika er det for å bevisstgjøre dem og for å skape refleksjon over
egen rolle i verden. Derfor er jeg helt sikker på at vi har en høy
bevissthet om de problemstillingene som Anita Skarpås nevner i sin kronikk. Det
er nettopp disse spørsmålene vi ønsker å stille, og som vi utfordrer elevene
til å tenke nøye over.
Anita
Skarpås skriver: Kritisk
tankegang er nøkkelen for å bidra positivt til en verden, som uheldigvis er så
urettferdig. Jeg tror dette er det viktigste vi gjør før, under og etter
våre studiereiser, en god grunn for Anita Skarpås til å velge et år på
solidaritetslinje på en av våre folkehøgskoler?
Skarpås skriver: Kritisk
tankegang er nøkkelen for å bidra positivt til en verden, som uheldigvis er så
urettferdig. Jeg tror dette er det viktigste vi gjør før, under og etter
våre studiereiser, en god grunn for Anita Skarpås til å velge et år på
solidaritetslinje på en av våre folkehøgskoler?
Geir Ertzgaard, lærer Solborg folkehøgskole