Shoppingfri – et gladere liv
Publisert
| Oppdatert
Journalist og forfatter Irina Lee har fått mye oppmerksomhet rundt sitt prosjekt Shoppingfri og hennes nylig utgitte bok på Pax – med samme navn. I neste nummer av Folkehøgskolen
portretterer vi den tidligere så shoppingglade kvinnen som snart avslutter sitt toårige «askeseliv».
Irina Lee har gått på folkehøgskole – på Fana. Denne høsten har hun besøkt flere folkehøgskoler hvor hun har presentert sitt budskap om redusert forbruk og satsing på mer varige verdier.
Her følger Tone Minerva Grenness´anmeldelse av boka Shoppingfri for magasinet Folkehøgskolen.
Irina Lee: Shoppingfri –
et år med kjøpestopp
Pax, 2013
Når jeg setter meg ned
for å anmelde denne boka har jeg nettopp gått på en kjempesmell. Men mer om
dette senere…
I januar 2012 satt journalist og forfatter Irina Lee på restauranten
Lorry med to venninner. Den ene proklamerte at hun ville ha et helt år uten
shopping. I løpet av kvelden ble Irina og den andre venninnen overbeviste; det
var på tide å stoppe med shopping. For mye penger, tid og engasjement hadde
blitt brukt på å fylle skuffer, skap og boder med ting de ikke trengte, men
bare hadde lyst på. De lovet hverandre at de neste tolv månedene skulle de
klare seg med det de hadde, reparere det som ble slitt, og bytte bort det de
ikke trengte.
Lorry med to venninner. Den ene proklamerte at hun ville ha et helt år uten
shopping. I løpet av kvelden ble Irina og den andre venninnen overbeviste; det
var på tide å stoppe med shopping. For mye penger, tid og engasjement hadde
blitt brukt på å fylle skuffer, skap og boder med ting de ikke trengte, men
bare hadde lyst på. De lovet hverandre at de neste tolv månedene skulle de
klare seg med det de hadde, reparere det som ble slitt, og bytte bort det de
ikke trengte.
Sommeren 2013
legger Irina Lee siste hånd på bokverket om sitt år med kjøpestopp – et år som
nå er utvidet til to, og hvem vet om hun ikke klarer å fortsette livet ut. Om
ikke med fullstendig shoppingsølibat, så med et helt annerledes
forbruksmønster.
legger Irina Lee siste hånd på bokverket om sitt år med kjøpestopp – et år som
nå er utvidet til to, og hvem vet om hun ikke klarer å fortsette livet ut. Om
ikke med fullstendig shoppingsølibat, så med et helt annerledes
forbruksmønster.
Dette er historien
om Irinas år som shoppingfri, men også om markedets makt, om avhengighet, om
forbrukerøkonomi, om bærekraft, og om en stadig voksende bevegelse mot en bedre
livskvalitet. Irina Lee skriver lett og levende om til dels kompliserte temaer.
Boken er en blanding av dagbok og faktastoff, av personlige betraktninger og
journalistiske intervjuer med ulike fagfolk.
om Irinas år som shoppingfri, men også om markedets makt, om avhengighet, om
forbrukerøkonomi, om bærekraft, og om en stadig voksende bevegelse mot en bedre
livskvalitet. Irina Lee skriver lett og levende om til dels kompliserte temaer.
Boken er en blanding av dagbok og faktastoff, av personlige betraktninger og
journalistiske intervjuer med ulike fagfolk.
Når jeg raskt leste
gjennom introduksjonen og første kapittel kjente jeg på mye indre motstand. Hva
var nå dette? Tre rike vestkantdamer som skulle avvennes som Bogstadveien-junkies,
men gjerne kunne bruke uante summer på fin mat, dyr vin, kunstopplevelser, spa
og utenlandsreiser. På de mange reisene sine hadde de sågar shoppingamnesti!
gjennom introduksjonen og første kapittel kjente jeg på mye indre motstand. Hva
var nå dette? Tre rike vestkantdamer som skulle avvennes som Bogstadveien-junkies,
men gjerne kunne bruke uante summer på fin mat, dyr vin, kunstopplevelser, spa
og utenlandsreiser. På de mange reisene sine hadde de sågar shoppingamnesti!
Hvordan kan noen rike
kvinners velstandspause redde verden?
kvinners velstandspause redde verden?
Men videre ut i
lesingen traff den et ømt punkt hos meg og motstanden mot prosjektet ble mindre
for hver side jeg leste. For tenk om shoppestop ble en virkelig stor bevegelse
med massiv effekt på markedskreftene, og ikke bare en tilsynelatende trend
blant bevisste kvinner. Forbrukermakt er reell makt hvis mange nok er med.
lesingen traff den et ømt punkt hos meg og motstanden mot prosjektet ble mindre
for hver side jeg leste. For tenk om shoppestop ble en virkelig stor bevegelse
med massiv effekt på markedskreftene, og ikke bare en tilsynelatende trend
blant bevisste kvinner. Forbrukermakt er reell makt hvis mange nok er med.
At det eksisterer en
forbrukssykdom i Norge i dag er vanskelig å motsi. Vi har blitt mer forbrukere
enn borgere av Norge. Gjeldstyngden i den norske befolkning er enorm. Tidligere
SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen oppfordret oss til å shoppe mer når vi fikk et skvulp av
finanskrisen. Slik holdes hjulene i gang i en kapitalisert verden styrt av
markedskrefter.
forbrukssykdom i Norge i dag er vanskelig å motsi. Vi har blitt mer forbrukere
enn borgere av Norge. Gjeldstyngden i den norske befolkning er enorm. Tidligere
SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen oppfordret oss til å shoppe mer når vi fikk et skvulp av
finanskrisen. Slik holdes hjulene i gang i en kapitalisert verden styrt av
markedskrefter.
Irina Lee sier selv: «Jeg merker
at jeg har blitt radikalisert. Mange av problemstillingene relatert til både
miljø, økonomi og uetisk produksjon er veldig aktuelle». Lee ble i løpet av valgkampen 2013 en støttespiller
for MDG, og det skjer da også noe med leseren i løpet av de 176 sidene etter
som hun fører inn ny argumentasjon og flere sider ved vestens overforbruk.
Researchen i Shoppingfri er grundig gjennomført, og
tilfører kontekst og relevans til boka. Hun oppsøker troverdige kilder,
økonomer, professorer. Dialogene med fagpersonene setter prosjektet hennes i et
større perspektiv. Dette er dyktig journalistisk håndverk, som også gir incitament
til å gå dypere inn i stoffet. Flere fagfolk mener prosjektet kan bevege verden
i riktig retning, noen mener det er en symbolsak uten større konkret betydning
for en bedre verden, mens andre gir Lee kraftig motstand. Som Arbeidsgiverorganisasjonen
Virke som kaller prosjektet direkte uetisk og mener at hundretusener av
mennesker vil miste jobben om mange nok skulle begynne med shoppestop.
tilfører kontekst og relevans til boka. Hun oppsøker troverdige kilder,
økonomer, professorer. Dialogene med fagpersonene setter prosjektet hennes i et
større perspektiv. Dette er dyktig journalistisk håndverk, som også gir incitament
til å gå dypere inn i stoffet. Flere fagfolk mener prosjektet kan bevege verden
i riktig retning, noen mener det er en symbolsak uten større konkret betydning
for en bedre verden, mens andre gir Lee kraftig motstand. Som Arbeidsgiverorganisasjonen
Virke som kaller prosjektet direkte uetisk og mener at hundretusener av
mennesker vil miste jobben om mange nok skulle begynne med shoppestop.
Av de som bestemmer
seg for et kjøpefritt år, er det en klar overvekt av kvinner. Det er damer som
hovedsaklig står for familienes innkjøp av klær og stæsj og ting og tang. Det
er oftest kvinner som defineres som «shopaholics». Men spør en sporty kar om
antall joggesko i skapet, om skismøring til tusenvis av kroner, se lyset i
øynene hos tenåringsgutter på GameStop, sjekk shoppelysten hos menn på Clas
Ohlson. De fleste har noe de overshopper på. Det er derfor litt synd at Irina Lees bok har en såpass feminin
tilnærming med sitt dagbokpreg av kvinnelig shoppingerfaringer. Jeg er redd det
kan få menn til å avvise prosjektet som «noe kvinner gjør».
seg for et kjøpefritt år, er det en klar overvekt av kvinner. Det er damer som
hovedsaklig står for familienes innkjøp av klær og stæsj og ting og tang. Det
er oftest kvinner som defineres som «shopaholics». Men spør en sporty kar om
antall joggesko i skapet, om skismøring til tusenvis av kroner, se lyset i
øynene hos tenåringsgutter på GameStop, sjekk shoppelysten hos menn på Clas
Ohlson. De fleste har noe de overshopper på. Det er derfor litt synd at Irina Lees bok har en såpass feminin
tilnærming med sitt dagbokpreg av kvinnelig shoppingerfaringer. Jeg er redd det
kan få menn til å avvise prosjektet som «noe kvinner gjør».
Og jeg da?
Allerede på side 27 hadde jeg bestemt meg: Dette ville jeg
være med på! 1. september utbasunerte jeg på sosiale medier og til alle som
ville høre at jeg ikke skal kjøpe ett nytt plagg før om et år. De første ukene
var befriende. Ingen sosing rundt på Steen&Strøm etter jobb, ingen
kaldsvetting på Zara med stabler av klær jeg egentlig ikke har råd til.
være med på! 1. september utbasunerte jeg på sosiale medier og til alle som
ville høre at jeg ikke skal kjøpe ett nytt plagg før om et år. De første ukene
var befriende. Ingen sosing rundt på Steen&Strøm etter jobb, ingen
kaldsvetting på Zara med stabler av klær jeg egentlig ikke har råd til.
Omtrent på to-månedersdagen
sprakk jeg. Skulle bare kjøpe hårfarge (det er selvsagt lov til å gå til
frisør, jeg skulle gjøre det enda billigere) på H&M der det var kommet en
helt ny høstkolleksjon. Det var tidlig på dagen, jeg var litt nedfor og klærne
ropte mykt og forførerisk på meg. Først hjemme våknet jeg skamfull av rusen,
men fant heldigvis trøst i Irina Lees bok: «Ingen er feilfrie. Å kutte shopping
er en stor omstilling. De fleste snubler og synder og shopper underveis. Det har
jeg selv gjort flere ganger».
sprakk jeg. Skulle bare kjøpe hårfarge (det er selvsagt lov til å gå til
frisør, jeg skulle gjøre det enda billigere) på H&M der det var kommet en
helt ny høstkolleksjon. Det var tidlig på dagen, jeg var litt nedfor og klærne
ropte mykt og forførerisk på meg. Først hjemme våknet jeg skamfull av rusen,
men fant heldigvis trøst i Irina Lees bok: «Ingen er feilfrie. Å kutte shopping
er en stor omstilling. De fleste snubler og synder og shopper underveis. Det har
jeg selv gjort flere ganger».
Hvis handling genererer holdning så er dette
en bok man bør lese. Om ikke for selv å gå inn i et kjøpefritt år, så for å bli
mer bevisst på eget forbruk og på de etiske og (u)moralske sidene ved
kapitalismens shoppingkultur.
en bok man bør lese. Om ikke for selv å gå inn i et kjøpefritt år, så for å bli
mer bevisst på eget forbruk og på de etiske og (u)moralske sidene ved
kapitalismens shoppingkultur.