En film som skulle handle om fire ungdommers politiske engasjement i forbindelse med skolevalgene 2011 kom til å bli en film om så mye mer. Dermed ble det som «bare» kunne vært en interessant film også mye mer: Den ble en film som alle som jobber med ungdommer – kanskje alle overhodet – bør gå og se.

Filmen handler om Haakon K. Veum fra Unge Høyre, Sana El Morabit fra Sosialistisk Ungdom, Henrik Wangberg fra Fremskrittspartiets Ungdom og Johanne Butenschøn Lindheim fra Arbeiderpartiets Ungdomsfylking. De er alle fire pekt ut til å skulle representere partiene deres ved skolevalgene og den første  delen av filmen handler om de ulike partienes forberedelser – noen av partiene er skremmende velforberedte, andre er naivt uproffe.

Utøya
Men så skjer det forferdelig tragiske som ingen filmskaper kunne forutsett eller vært forberedt på, men som denne filmen tar innover seg og bearbeider på en fantastisk måte: 22. juli 2011. Hele filmen tar en dreining og viser hvor tett ungdommene står hverandre på tross av meningsforskjeller.

Skolevalgene endrer karakter og ungdommene må bli bråvoksne på hver deres måte. Det skjærer en i hjertet, men er samtidig framstilt på en respektfylt og god måte.

Henrik Wangberg
Da vi så forestillingen i går kveld – våre to barn på 10 og 12 var med – var Henrik Wangberg til stede under forestillingen. Han måtte gå ut under scenene fra Utøya; helt forståelig. Etterpå stilte han seg på scenen og svarte på spørsmål.

Tilfeldigvis har han vært vikarlærer for begge barna våre så det ble en ekstra opplevelse for dem å se ham i en annen setting. Men det var en ekstra opplevelse for oss voksne, også. Han svarte godt på spørsmålene og kommentarene fra salen og ga det hele en annen dimensjon. «Man må se forskjell på Henrik og FrP-Henrik,» sa han og det er et poeng som filmen får fram.

Politisk aktiv ungdom
Det er tøft å være ungdomspolitiker – hvilket nok hadde vært et av hovedpoengene til filmen dersom ikke 22. juli 2011 hadde endret filmens fokus. De må delta i debatter som de frykter og de må svare på spørsmål som er åpenbart urimelige – slik som «Støtter du Israel eller Palestina – ja eller nei?». De formes dermed inn i en politisk verden der de skal kunne gi lettvinte svar for å kunne tilfredsstille et krevende publikum.

Likevel klarer de å bevare idealene sine og det var rørende. Langt på vei viste filmen ungdommer som trodde på det de sa – ikke ungdommer som var med i politikken av karrierehensyn. Som mor kunne man ikke la være å drømme om at ens egne barn en dag ville stå fram i en eller annen sammenheng og kjempe for det de tror på slik ungdommene i filmen gjorde det.

Årets viktigste film!
Denne filmen er viktig og den er god. Det er en film jeg vil oppfordre alle folkehøgskoler til å arrangere visning av. Og ikke bare det; inviter de fire ungdommene – eller andre engasjerte ungdommer – ut på skolene og la dem få blomstre med sitt engasjement og sine holdninger.

Vi har mye å lære av ungdommer som mener noe – også selv om de mener noe vi ikke er enige i.

Les mer på Til ungdommens egen nettside